Medlidenhetens forbannelse

Klarer vi å stå i smerten vi føler over å ikke å klare å hjelpe alle som er i nød? Klarer vi å gjøre det det som er moralsk riktig, eller velger vi de handlingene som gir en rask lindring av den smerten vi selv måtte føle? For å bli…

Klarer vi å stå i smerten vi føler over å ikke å klare å hjelpe alle som er i nød? Klarer vi å gjøre det det som er moralsk riktig, eller velger vi de handlingene som gir en rask lindring av den smerten vi selv måtte føle?

For å bli kvitt vår egen smerte, utfører vi gjerne «gode handlinger». Som oftest vil gleden over å ha gjort noe godt, overskygge kostnaden. Derfor hører vi velgjørere si at «det å gi» er den største glede. Det kan være en stor grad av egoisme knyttet til gode handlinger. Ved å hjelpe, kvitter man seg med sin dårlige samvittighet.

Slike «transaksjoner» mellom nødlidende og hjelpere, er ofte uproblematiske. Begge parter får tilfredsstilt sine behov. Mer problematisk er det når hjelperens behov for å «gjøre noe godt» ikke samsvarer med det som på lang sikt vil være godt for mottakeren.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Vi ser dette tydelig når foreldre er «gode hjelpere» i forhold til en narkoman sønn. Gjennom å følge sine instinkter, medvirker de til at han kan fortsette sitt misbruk. Samtidig risikerer de at både de selv og resten av familien går til grunne. Det riktige her ville være å stenge døra. Først når den narkomane sønnen erfarer konsekvensene av sin livsstil, vil det kunne oppstå et ønske om å endre atferd.

Går familien selv til grunne, kan de altså ikke hjelpe noen. Mange ble sjokkerte da de så bilde av en mor som drakk morsmelkerstatningen som var beregnet på hennes sultende baby, men hun tar faktisk et tøft, moralsk riktig valg. For hvem skal ta omsorg for de andre barna hvis moren dør?

Disse eksemplene viser oss at vi ikke alltid kan følge våre følelser. Når vi føler medlidenhet, er det sjelden feil å reagere instinktivt, men i mer komplekse situasjoner må vi tenke oss om. Noen ganger må vi utføre handlinger som ikke lindrer den med-lidelsen vi føler. Vi må stå i vår egen lidelse.

Når det gjelder migrasjon, må vi også tenke på oss selv – på vårt eget samfunn. Vi må ikke gi opphold til flere enn vi klarer å integrere. Vi må utholde vår egen med-lidelse når vi avviser asylsøkere. Vi må innse at ingen er tjent med at vårt samfunn går til grunne. Det er når vi har et velfungerende samfunn vi virkelig kan være noe for våre medmennesker.

Medlidenheten kan bli en forbannelse for alle parter når vi er mer opptatt av å bli kvitt vår egen med-lidelse enn av å gjøre det moralsk rette.