Mangler «de gode» empati?

Da jeg fulgte mitt 3 år gamle barnebarn til barnebursdag, slo han seg skikkelig vrang. Han hylte og skrek av redsel. Han viste tydelig at han ikke ville gå dit uten meg, men siden jeg tolket dette som om han var full av fremmedfrykt, tok jeg ikke hensyn til skrikene…

Da jeg fulgte mitt 3 år gamle barnebarn til barnebursdag, slo han seg skikkelig vrang. Han hylte og skrek av redsel. Han viste tydelig at han ikke ville gå dit uten meg, men siden jeg tolket dette som om han var full av fremmedfrykt, tok jeg ikke hensyn til skrikene hans. Selv om jeg ikke kjente alle gjestene, var jeg sikker på at de var hyggelige.

Siden jeg trodde at dette var en irrasjonell frykt, trengte jeg ikke å ta hensyn til hans redsel.

Da jeg hentet ham, fikk jeg høre at han gjentatte ganger brukt hatske ord og skreket «dumme deg». Han var oppløst i tårer og sa at han aldri ville gå dit mer. Noen hadde nemlig vært slemme. Selvfølgelig fortalte jeg ham at han tok feil, for jeg hadde da ikke sett noen være slemme (!).

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Selvfølgelig er ikke dette en historie fra virkeligheten og selvfølgelig er vi alle medmennesker som tar andres frykt på alvor. Eller gjør vi det? Gjør vi det når det gjelder det vi kaller for «fremmedfrykt»?

Tar vi medmennesker som har dårlige formuleringsevner på alvor – de som ikke klarer å artikulere sin frykt på en god måte, men viser sin frustrasjon gjennom det vi gjerne kaller for hatytringer?

Forstår vi at andre kan ha større behov for trygghet enn vi selv har? Forstår vi at andre kan ha lav toleranse for endringer? Forstår vi at effektene av innvandring slår ulikt ut i forskjellige miljøer?

Det er ikke de mest velstående som får bomiljøet sitt endret, ofte til det ugjenkjennelige. Det er ikke de som er høyest utdannet som får økt konkurranse til jobbene. Det er ikke de mest velstående som vil lide under at innbyggerne blir mindre villige til å omfordele godene. (Se Exodus av Paul Collier) De velstående kan allerede nå kjøpe seg ut av helsekøene. Det er «noen andre» som bærer den største byrden ved innvandringen.

Forstår vi at det vi kaller «fremmedfrykt» både kan være en rasjonell og en irrasjonell frykt? Er vi villige til å ta denne frykten på alvor?

Forstår vi at mange som kritiserer innvandrere og innvandringsmengden, frykter at deres levekår skal endres til det verre? Forstår vi at de ikke klarer å være optimistiske når ingen statistikk viser at dette vil gå bra? Klarer vi å ta deres følelser på alvor, selv når de ikke klarer å framføre sin frykt på en måte vi selv synes er akseptabel?

Har vi empati, makter vi å sette oss inn i andre menneskers følelser. Vi verken tror eller forventer at andre føler eller uttrykker følelsene slik som vi selv. Vi respekterer andres følelser, selv om vi ikke forstår disse. Har vi empati, klarer vi å godta og respektere at noen kan ha en irrasjonell fremmedfrykt. Da forstår vi at vi også må ta hensyn til også dem, og at vi ikke har rett til å eksponere dem for situasjoner som kan gjøre frykten større.

Et godt medmenneske spør seg selv : I «det godes tjeneste» – har vi rett til å neglisjere våre medmenneskers behov for gode og trygge bomiljøer? Har vi rett til å neglisjere deres behov for forutsigbarhet, for trygge arbeidsplasser, en lønn det er mulig å forsørge seg selv og familien på og deres behov for et godt fungerende helsevesen?

Mange har liten forståelse for dem som har vansker med å formulere sin frykt. Men har ikke også disse rett til å bli hørt, eller skal deres ytringer neglisjeres fordi de ikke snakker samme språk som oss?

Kan de som oppfatter seg selv som «gode» rett og slett mangle empati – altså mangle evnen til å oppfatte hvordan andre har det på den andres premisser? Tolker de andres følelsesliv som om det var sitt eget?

De som har empati vil ikke avfeie andres tanker og følelser som irrasjonelle for så å overkjøre dem i «det godes tjeneste».  De vil ta andres bekymringer på alvor og ikke bare kjøre sitt eget løp i iveren etter å følge sine egne impulser.