Muslimer er ikke en svak gruppe som trenger beskyttelse mot kritikk. Det er kritikerne som trenger beskyttelse – i form av et felles engasjement, skriver Aftenpostens kommentator Ingunn Økland i glimrende artikkel om etterdønningene av karikaturstriden.
Nei, de som virkelige skuffer ham, er journalister og intellektuelle, som bygger opp under en forestilling om at kritikk og satire bidrar til islamofobi og rasisme.
I likhet med El Rhazoui ser han tendenser til en felles front av religiøse fundamentalister og den politiske venstresiden: Først definerer man muslimer som en svak og sårbar gruppe, for deretter å kreve at de må beskyttes mot religionskritikk.
…
Hvorfor provosere? Spørsmålet lyder som en harmløs blanding av feighet og fornuft. Men det er også historieløst. Og det avslører et naivt syn på demokratiske verdier vi nyter godt av i dag. Retten til å drive religionskritikk er kjempet frem av enkeltpersoner som risikerte utstøting, forfølgelse og dødsstraff.