Innvandringens mange utfordringer

I vårt land er det mange velmenende mennesker som ønsker å hjelpe andre i nød. Det ser man f.eks på den ferske Facebook-gruppen «Refugees welcome to Norway» som har over 86000 medlemmer. Det er mange nordmenn som ønsker å bidra for å hjelpe…

I vårt land er det mange velmenende mennesker som ønsker å hjelpe andre i nød. Det ser man f.eks på den ferske Facebook-gruppen «Refugees welcome to Norway» som har over 86000 medlemmer. Det er mange nordmenn som ønsker å bidra for å hjelpe asylsøkere som kommer inn til landet fra Syria og andre områder. Dèt at flere nordmenn er så behjelpelige og ønsker å gjøre en forskjell, sier noe om et varmt hjertelag i det norske samfunnet.

Føleri fremfor fakta

På samme tid sier det også noe om hvor naive mange nordmenn er. De lar seg styre av føleri og hjertet, men kobler ikke hodet med og tar til seg fakta. For hvis de tenkte langsiktig så hadde de innsett at signalene dette sender ut i verden er at «det er bare å komme til Norge!» Det er uheldige signaler å sende ut når vi sliter med å bosette de 5000 vi allerede har på asylmottak. Snart må vi også måtte ta i mot 8000 ekstra kvoteflyktninger fra Syria fordi alle stortingspartiene utenom Frp ønsker å bosette ekstra flyktninger her. Offisielt har Norge hatt innvandringsstopp siden 70-tallet. Men å påstå det i ramme alvor er selvsagt det reneste vanvidd, når man ser med egne øyne hvordan samfunnet endrer seg.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Segregerende familiegjenforening

Det som er reelt er at vi har en sterk innvandring på grunn av henteekteskap og familiegjenforening. Når 34 norsk-somaliere blir til 306 pga familiegjenforening («Somaliere henter mest familie til Norge», Aftenposten 22.april 2012), hvor mange kan ikke da 8000 syrere ende opp med å bli? Mange innvandrere og deres etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, holder seg innenfor sitt eget samfunn (diaspora) fremfor å integrere seg i sine vertsland. Disse båndene fører i sin tur til økt innvandring og enda mer forfeilet integrering. Som kjent segregeres Oslo raskt. (se «Vi får et etnisk delt Oslo», Minerva 27.juni 2013)  Vertslandets opprinnelige befolkning må være en sterk majoritet for at vi på noen som helst meningsfull måte skal kunne snakke om integreringsmuligheter.

Dråpe i havet

Det er dessuten noe veldig spesielt med at vi skal ta inn noen få tusen flyktninger til Norge, som om dette utgjør noen som helst merkbar forskjell i det store bildet. La oss se på tallene: Tall fra Flyktningehjelpen viser at det er 51,2 millioner mennesker på flukt i verden. For hver syriske flyktning vi tar imot er det 10.000 andre som ikke får hjelp. («Hjelp flyktninger nær hjemlandet», stavrum.blogg.no 20.06.2014). De som kommer hit er de som er mest ressurssterke, fordi de har hatt råd til å komme seg hit. 3 av 4 av dem er menn. I statsbudsjettbehandlingen for 2015 foreslo Frp å kjøpe inn 20 000 modulhytter med solcellepanel  for å erstatte midlertidige telt i flyktningleirene i nabolandene til Syria – forslaget fikk ikke flertall av de andre partiene som heller ville gi gullbillett til det heldige utvalg av 8000 syrere. Vesten burde gjort alt vi hadde kunnet for å støtte Jordan og Libanon med verdige flyktningeleirer. De styrtrike gulfstatene tar imot nøyaktig null flyktninger. Dette på tross av at kulturell og verdimessig integrering ikke er en utfordring i disse landene, til motsetning fra her.

Ekstremt ulønnsomt

Selv om det åpenbart er ulikheter blant ulike minoritetsgrupper på hvem som bidrar mest eller minst til det norske samfunn, er det et faktum at mange ikke-vestlige innvandrere tar mer ut i trygd enn de betaler inn i skatt. Finansavisen og SSB kan fortelle at «påløpte og fremtidige nettokostnader ved ikke-vestlige innvandrere og deres barn som allerede befinner seg i Norge, beregnes til 1200 milliarder kroner. Hvis ikke-vestlig innvandring fortsetter på nivå med de fem siste årene, vil de totale kostnadene summere seg til 4100 milliarder kroner netto. Det tilsvarer verdien av Oljefondet og statens Statoil-aksjer».  («- Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster?», Hege Storhaug, Aftenposten 23.mai 2013). Erling Holmøy i SSB og sjeføkonom Roger Bjørnstad avviser at Norge er avhengig av innvandring på grunn av eldrebølgen, siden innvandrere også en gang i fremtiden vil få akkurat de samme behovene. Man biter seg selv i halen. («Ekspertene: – Økonomien er ikke avhengig av innvandring, nrk.no 04.03.2013).

Etniske nordmenn i minoritet

Så økonomisk sett er neppe ikke-vestlig innvandring bærekraftig. I tillegg til dette vet vi at barn av innvandrere er en majoritet ved en tredjedel av Oslo-skolene («Barn av innvandrere utgjør flertall ved en tredel av Oslo-skolene, tv2.no 16.feb 2015). I syv av disse skolene er de over 90 prosent og i flere år har hver fjerde Oslo-elev måttet ha ekstraundervisning i norsk («Kurser 3000 barnehageansatte i å lære barn norsk», osloby.no, 25.jan 2014). Det er rimelig å anta at det som i en praktisk forstand kan forstås som etniske nordmenn, vil bli en minoritet i sitt eget land i dette århundret hvis ikke innstramminger blir iverksatt. («Innvandringsdebattens tabu, Helge Lurås i nrk.no 04.09.2015). Selv om flere har blitt påvirket til å tro at Norge fører en restriktiv asylpolitikk, er det faktisk tilfelle at vi er et av de landene som tar i mot flest flyktninger om man måler det opp prosentvis mot vårt eget folketall. (Eit asylregime ute av balanse, Dag og Tid, 23. januar 2014). Vi er tross alt et lite og dermed sårbart folkeslag. På 11(!) år har det blitt en halv million flere innbyggere i Norge – nye tall fra SSB viser at personer med innvandringsbakgrunn står for hele veksten. De siste ni årene har vi blitt 4400 færre etniske nordmenn. Fortsetter innvandringen på samme nivå som idag vil nordmenn være minoritet i syv av 15 bydeler i Oslo allerede i 2030. («Er dette Oslo 2030?» Hege Storhaug i Dagbladet 21.juni 2014). Utviklingen skjer rekordraskt. Som jeg tidligere har skrevet i innlegget «Den brysomme Klimasannheten» på Kulturverk.com, så burde vi ikke ha blitt flere i Vesten, siden vi har et alt for høyt forbruksmønster. Folkeveksten er svært betenkelig fra et miljøvennlig perspektiv og lite solidarisk med den tredje verden. Vi trenger riktignok en viss opprettholdelse av folketallet for å bevare våre samfunn, men vi trenger definitivt ikke vekst.

Økte klasseskiller

Forskningsleder ved SSB, Rolf Aaberge kan opplyse om at innvandringen er en viktig årsak til at inntektsforskjellene øker betydelig i Norge. («- Innvandring øker ulikheten betydelig», nrk.no 04.09.2015). Årsaken er at mange innvandrere mangler de kvalifikasjonene det norske arbeidsmarkedet krever. Mange ender i dårlig betalte stillinger, eller får ingen jobb i det hele tatt. Det er er få innvandrerkvinner fra spesielt Pakistan og Somalia som jobber, med henholdsvis 35 og 32 prosent deltagelse. Somaliere er forøvrig den tredje største innvandergruppen i Norge. Norsk økonomi kan oppleve en bråbrems blant annet pga den nylige Kina-kollapsen, som kan forverre den allerede høye arbeidsledigheten i Norge. Den steg kraftig i juni og det er nå 124.000 arbeidsledige mennesker i landet.

Velferdsstat = nasjonalstat

Som sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk skriver i sin bok «Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag», så er velferdsstaten et produkt av nasjonalstaten. Det å være villig til å betale høye skatter for at vår neste skal kunne få helsetjenester, trygd og andre velferdsgoder er ikke noe som faller naturlig i alle samfunn, snarere tvert i mot. I vårt samfunn, som inntil nylig har vært ganske homogent, har det vært naturlig med denne solidariteten. Som en utvidet familie har vi følt en relativ stor trygghet og tillit ovenfor hverandre. I et mer oppstykket samfunn, hvor man praktisk talt vil få flere «mininasjoner» i samme land, er det slettes ikke gitt at det vil føles like naturlig i fremtiden.

Hjelp krever ressurser

Parallellsamfunn har en tendens til å ødelegge for samholdskraften i et land. Masseinnvandring i et kort tidsrom vil ha store konsekvenser for Norge som velferdsamfunn, sosialt og kulturelt, og desto viktigere da er det å vise et ansvarlig lederskap som ikke har skylapper for de realitetene vi emosjonelt helst vil fornekte. Med alle disse perspektivene i bunn, burde det kanskje ikke være vanskelig for de velmente å forstå den mer skeptiske undertegnede. Ja, vi kan og bør hjelpe de som ikke er like heldige som oss – men det forutsetter at vi opprettholder våre egne samfunn. Vi burde hjelpe folk i deres nærområder.