– Vi muslimer må slutte å klandre andre for radikaliseringen av våre unge

Debatten om unge britiske muslimer som reiser til Syria og slutter seg til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) går høyt etter at 17 år gamle Talha Asmal og tre andre jihadister drepte 11 mennesker i et selvmordsangrep i Irak i forrige uke. Det…

Debatten om unge britiske muslimer som reiser til Syria og slutter seg til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) går høyt etter at 17 år gamle Talha Asmal og tre andre jihadister drepte 11 mennesker i et selvmordsangrep i Irak i forrige uke.

Det er antatt at nærmere 700 britiske statsborgere har dratt til Syria for å støtte IS.

Asmals etterlatte beskriver 17-åringen fra Dewsbury som «kjærlig, snill, omsorgsfull og vennlig» og klandrer krefter på internett for å radikalisert ham. Da tenåringsjentene Kadiza Sultana (16), Shamima Begum and Amira Abase (begge 15) fra rømte fra Øst-London til Syria i februar, sto jentenes slektinger frem og klandret både myndigheter og politiet for ikke å ha gjort nok. Alle frasa seg ethvert kjennskap til jentenes radikalisering og hvordan det kunne ha skjedd, men kort etter ble det kjent at en av jentenes far, Hussen Abase, selv hadde deltatt i en aggressiv islamistisk demonstrasjon arrangert av den notoriske hatpredikanten Anjem Choudary. En video viser Hussen marsjerende under banneret «Muhammeds tilhengere vil erobre Amerika». En annen deltager var for øvrig Michael Adebowale, som drepte soldaten Lee Rigby på åpen gate i 2013.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det samme skjedde da IS-bøddelen kjent som Jihadi John ble identifisert som Mohammed Emwazi. Leder for den angivelige mennskerettsorganisasjonen Cage, Asim Qureshi, beskrev Emwazi som en «ekstremt snill og vennlig» mann som aldri ville skade en flue. I kjølvannet av identifiseringen sendte Cage ut en pressemelding med tittelen «Radikalisert av Storbritannia». I meldingen legger organisasjonen skylden for Emwazis radikalisering på britiske sikkerhetstjenester. Under en påfølgende pressekonferanse var det «systemet» som fikk skylden.

Jihadi John video grabs from Steven Sotloff beheading video

Ektemennene til de tre britisk-pakistanske Dawood-søstrene Khadija (30), Sugra (34) og Zohra (33) som nylig reiste med sine ni barn fra Bradford til Syria har også stått åpent frem og klaget over at politiet ikke forhindret dem i å dra. Selv hevder de å ikke ha visst noenting om sine koners radikalisering og planer. Ifølge nye opplysninger ble søstrene og barna av sikkerhetsårsaker tatt av et fly til Saudi Arabia senest i mars. De skal ha hatt til hensikt å dra på pilgrimstur, men rakk ikke flyet som følge av sikkerhetssjekken. Avisen The Guardian skriver at søstrene kommer fra en ultrakonservativ muslimsk familie som praktiserer kjønnssegregering og krever at kvinner skal dekke seg til.

Deres yngre bror Ahmed har for øvrig vært i Syria og kjempet for IS i over et år, og det er antatt at det han som har overtalt søsteren Sugra til å slutte seg til ham og IS.

– Det er selvfølgelig helt forferdelig for foreldre å miste sine barn til IS, men det er bekymringsfullt at vi så altfor ofte får servert den samme historien fra familiene til de bortrømte: det er alltid noen andres feil, skriver formannen for organisasjonen Muslim Forum, Manzoor Moghal, i et kraftig oppgjør med de muslimske miljøenes offermentalitet og tilbøyelighet til å plassere all skyld på omgivelsene.

– Mens de hevder sin egen uskyld i sine barns forbindelser med ekstremisme, klandrer muslimske foreldre samtidig myndighetene for at de ikke gjorde noe, skriver han og stiller det opplagte spørsmålet:

Hvis familiene virkelig ikke hadde noen kjennskap til slike aktiviteter, hvorfor skulle politiet, skoler eller sosialtjenesten?

– Selv når de innrømmer noe kjennskap til forbindelse med radikalisme, er for mange av dem tilbøyelige til å spille offer, fordømme vestlig utenrikspolitikk eller «islamofobi» eller ekstremistisk propaganda på nett eller fiendtlige medier eller myndighetenes handlingslammelse, fortsetter Moghal, som mener at de muslimske miljøene bør ta en grundig titt på seg selv og ta ansvar.

The former chairman of the Tory Party, Baroness Sayeeda Warsi, was at it on the BBC yesterday in the wake of the latest jihadist scandal, saying that successive governments have ‘failed to engage with Muslims to tackle extremism’, a problem which she said was ‘incredibly worrying’.

But this search for scapegoats has to stop. The eagerness to pass the buck is not just wrong-headed and hypocritical, it also allows extremism to flourish.

– Istedet for å evinnelig peke på andre, burde de muslimske miljøene leve opp til sitt eget ansvar. Faktum er at i alt for mange deler av Storbritannia har de tillatt en tilbakeskuende, insulær, reaksjonær islamsk kultur å utvikle seg, hvilket har underminert den sosiale integreringen og fremmet sekterisme. Dette klimaet av splittelse har vært fruktbar mark for rekruttering til jihadisme, fordi vestlige liberale demokratier feilaktig har blitt fremstilt som noe giftig, farlig og uislamsk, konstaterer Moghal.

– I realiteten er det mange muslimske familier her i Storbritannia som, til tross for at de har potensiell tilgang til friheten og fremgangen i vårt avanserte samfunn, bevisst har valgt å koble seg fra i frykt for at deres tro skal forurenses av de vantro. Denne viljestyrte separatismen reflekteres i en rekke faktorer, som den økende bruken av full tilsløring eller burka i muslimske områder. Til tross for at det ofte blir sett på et symbol på dyp tro, har burka faktisk ikke noe med islam å gjøre, for koranen krever bare at muslimske kvinner skal kle seg anstendig. Burka er bare en undertrykkende import fra Saudi Arabia, hvor det lenge har vært tradisjon for menn å ta seg flere koner som avkreves å dekke seg til. Så dette skyldes eksistensen av institusjonalisert misogyni fremfor religiøs pietet, fortsetter han.

Indeed, so many of the dress codes, rituals and abstentions that British fundamentalists hold to be integral to Islam, actually undermine the religion.
The primary duty of Muslims is to behave as upright citizens, conscious of the needs of others and determined to set an inspirational example of civic responsibility.

Insularity

That is the exact opposite of what is achieved by all this dogmatic isolation driven by the self-appointed guardians of the faith. There is nothing Islamic about failing to teach Muslim children about painting and music, or preventing them from attending sports events, or refusing to instil in them respect for other faiths.

It is difficult, to say the least, for a young Muslim who is deprived of knowledge about British history, democratic values and even the English language to become a well-integrated member of society.

Tragisk nok blir denne separatismen forsterket av et nettverk av moskeer og islamske kultursentre i Storbritannia som leverer et budskap om insularitet forkledd som renhet. Finansiert av Saudi Arabia er mange av dem i klørne på ultra-konservativ wahabbisme, en streng og hard tolkning som slo rot i Midtøsten på 1800-tallet og har pervertert sann islam siden.

In its aggressive puritanism and zealous fervour, Wahhabism is precisely the doctrine that gives Islam a bad name in modern Britain.

Det som er så katastrofalt er at denne motviljen mot å integrere seg i det britiske samfunnet etterlater unge muslimer i en limbo. Det er derfor de er så mottakelige for ekstremistenes sirenesang. Når de ikke har blitt gitt noen følelse av stolthet av Storbritannia, ingen følelse av å høre til i et vestlig samfunn, ser de etter en følelse av tilhørighet.

Fòret med antivestlig propaganda og etterlatt desillusjonert av det britiske samfunns «dekadense», lengter de etter et kompromissløst alternativ – og islamisme, selv i IS blodryppende barbari, tilbyr tilsynelatende svaret.

Indeed, for young men it is the brutal self-confidence of the Islamic State warriors — as portrayed in propaganda on social media — that is so appealing. Participation in the conflicts in Iraq and Syria seems to offer adventure, certainty, comradeship and self-righteous martyrdom, as well as the promise of jihadi brides and a sense of belonging.

In contrast to this savage machismo, the female British recruits are drawn to the cause because they believe, all too mistakenly, that jihadism offers them a life of security and purity, in contrast to the messy personal autonomy of Britain.

Moreover, in a twisted version of the excitable enthusiasm that so many western adolescents feel towards pop or sports stars, some young British Muslim women see the ISIS fighters as glamorous heroes, whose ruthlessness only enhances their attractiveness.

For villedede mødre som tre Dawood-søstrene fremstår IS kalifat som en mulighet til å oppdra barna sine i et rent muslimsk samfunn, ubesmittet av enhver vestlig innflytelse. Det er denne typen nonsens andre muslimer er nødt til å konfrontere. Det er ikke holdbart å alltid klandre politiet eller myndighetene eller utenrikspolitikken.

Vi trenger naturligvis en politisk løsning på konfliktene i Irak og Syria, en som involverer dialog og kompromiss enn fortsatt blodbad. Men eksistensen av disse krigssonene kan ikke forklare den økende ekstremismen i britisk islam, som har fått minst 700 muslimer herfra til å dra for å kjempe i Syria og Irak, fortsetter Moghal og avslutter:

– Denne uken klaget organisasjonen Islamic Relief, i typisk offermodus, at britiske muslimer «igjen blir demonisert» i forbindelse med jihadisme. «Bare 0,02 prosent av den britisk-muslimske populasjonen drar for å delta i konflikter i Midtøsten», proklamerte de. Men det er bare sofisteri. Dette er et muslimsk problem – og britiske muslimer bør konfrontere det istedet for å abdisere fra ansvaret sitt.

Daily Mail: We Muslims MUST stop blaming others for the way our young are radicalised, writes chairman of the Muslim Forum MANZOOR MOGHAL