– Vi mister armene vi trenger for å bygge landet

Et stadig økende antall unge senegalesere er å finne blant bølgen av innvandrere som tar seg over Middelhavet på vei til Europa. Ifølge Institute of Migration i Geneve ankom det flere sengalesere enn syrere, somaliere og eritreere til Italia i årets tre første måneder, mens antallet personer fra de tre…

Et stadig økende antall unge senegalesere er å finne blant bølgen av innvandrere som tar seg over Middelhavet på vei til Europa. Ifølge Institute of Migration i Geneve ankom det flere sengalesere enn syrere, somaliere og eritreere til Italia i årets tre første måneder, mens antallet personer fra de tre sistnevnte landene passerte Senegal f.o.m. april, skriver Drew Hinshaw i Wall Street Journal.

Senegal ligger i Vestafrika og har nærmere 15 millioner innbyggere. Landet har en voksende økonomi og er regnet for å være et stabilt demokrati. Valgene siden 2000 betegnes av internasjonale observatører som frie og rettferdige, de to siste maktovergangene har vært fredelige og organisasjonen Freedom House rangerte landet som fritt i 2014. Senegal er overveiende sunni-muslimsk med sterke sufitradisjoner. Alt er ikke bare solskinn, men Senegals fremdrift gir grunn til optimisme og landets forpliktelse til demokrati og menneskerettigheter blir stadig sterkere.

Erfaringene fra den sengalesiske landsbyen Kothiary understreker imidlertid den politiske ledelsen på verdens fattigste kontinents dilemma. Senegal har fulgt nesten hver eneste vestlige oppskrift for å skyve Afrika ut av fattigdommen; å avholde rettferdige valg i 40 år, liberalisere handelsmarkedet og bygge en av Afrikas bedre infrastrukturer. Men i en studie foretatt av Oxford universitet i 2013 uttrykte hele 75 prosent av befolkningen likevel at de ønsket å emigrere innen de neste fem år. Emigrasjonen har allerede startet og det er de unge og best utdannede som drar, fortsetter Hinshaw.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

De reiser til et Europa som befinner seg i en økonomisk krise og allerede har svimlende 26 millioner arbeidsledige.

I 2014 utstedte det sengalesiske emigrasjonsministeriet over tre ganger så mange pass som i året før.

KOTHIARY, Senegal—Less than a month after mourning a neighbor killed on the 3,000-mile migrant trail to Europe, Ibrahima Ba set off on the same treacherous road.

The 27-year-old was supposed to build a future in this stable corner of rural Africa, using money sent from his father in France to raise bulls and sell diesel fuel. But in March, as chaos in Libya eased a pathway to the Mediterranean, Mr. Ba gambled he could make a better life, selling the cattle to buy a ticket along the world’s deadliest migrant route and joining the largest global migration wave since World War II.

Ba antas omkommet sammen med over 700 andre da fartøyet som skulle ta dem til Italia kullseilte og sank i april.

Men hva får dem til å reise i utgangspunktet? – Ba manglet ingenting, han hadde alt han trengte. Men han ville ha sitt eget, forteller Bas mor Awa Diop.

I motsetning til de som flykter fra krig, sultkatastrofer eller av økonomiske årsaker, forlater Senegals unge en økende levestandard bak seg for å skape seg et bedre liv i Europa.

Officials here say five men from this village of several thousand—which in recent years has welcomed smartphones, laptops and satellite television—are known to have perished this year. More are missing, their fate unknown. Another man leaves every week, officials say.

Senegal is a stable West African democracy, and Kothiary has profited from the currents of globalization transforming rural Africa’s more prosperous areas.

Flatskjermer og i økende grad biler – hovedsakelig innkjøpt for penger landsbybeboere som jobber i Europa sender hjem – har omformet det som en gang var en bosetning laget av leirhytter. Rikdommen har koblet det isolerte landskapet til den globale økonomien og skaffet mennene som sender penger hjem respekt, skriver Hinshaw.

Men det viser også frem europeisk levestandard og gir de unge arbeidshendene penger til å reise ut:

They leave behind a proud democracy whose steady economic growth has brought American-style fast food chains, cineplexes and shopping malls to this nation of 15 million, but hasn’t kept pace with the skyrocketing aspirations of the youthful population. Dusty and remote villages like Kothiary have become an unlikely ground zero for this exodus.

“Here, everybody is leaving,” said Mariama Ndiaye, a 25-year-old mother who held her infant daughter’s hand. “As soon as I raise the money, I’m going to France, to Italy, or to die.”

In the three months to March, 1,187 Senegalese crossed into Italy, outnumbering the refugees from even war-torn Syria and Somalia and totalitarian Eritrea, according to the Geneva-based Institute of Migration, though those countries surpassed Senegal in April.

Antallet sengalesere som ankom Europa økte med 123 prosent i perioden januar til april i 2014. Vestafrika huser flere av verdens raskest voksende økonomier, men sender også flest emigranter ut i verden, fortsetter Hinshaw.

Studenter og professorer fra Senegals toppuniversitet, sivile tjenestemenn, lærere og politibetjenter betaler menneskesmuglere for å komme seg til Tripoli i Libya og derfra til Europa.

Deaths along the route are also high. And yet aspiring Senegal migrants are undeterred. In Facebook chats, college students swap tips on how to avoid or appease police and bandits: “Just be polite,” was the advice a friend typed to Ibrahima Sidibé, a 28-year-old at the country’s top Cheikh Anta Diop University.

Students there, Mr. Sidibé included, have cashed out their scholarships to pay traffickers for a ride to Tripoli. Even their professors have traded in paychecks to journey north, joining policemen, civil servants and teachers, said Souleymane Jules Diop, the country’s minister for emigrants.

“People don’t go because they have nothing, they go because they want better and more,” said Mr. Diop. “It’s aspiration.”

An aide walked into his office to list the countries that had seen spiking numbers of Senegalese showing up without papers—places the minister would have to visit in the next two weeks: Cuba, Brazil, Venezuela, Turkey, Morocco, France and the U.S.

– Det som skjer nå er ikke så annerledes enn da slavehandelen pågikk, sier emigrasjonsminister Souleymane Jules Diop. – Vi mister de armene vi trenger for å bygge dette landet.

Utvandringen stimuleres også av demografien. Halvparten av Senegals befolkning er – som i resten av Afrikas – under 19 år. I 2007 var gjennomsnittlig fertilitetsrate 5 barn per kvinne. Disse afrikanske ungdommene er i ferd med å bli voksne på et trangt arbeidsmarked.

Befolkningen på det afrikanske kontinentet vokser svært raskt. I 2013 la FN frem en revidert utgave av egen befolkningsfremskriving fra 2012. I den heter det at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til 9,5 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Mer enn halvparten av veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på det afrikanske kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.

Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.

Major-populations-in-2100-1024x461
I Senegal var bare 11 prosent av den voksne befolkningen i fulltidsjobb i 2012. Unge menn som trenger ekstra penger mener det best er å investere i en billett ut av landet.

Resultatet er en spiral som gjør Senegals voksende økonomi avhengig av hjemsendte penger fra emigranter. Disse pengene utgjør nå 12 prosent av Senegals økonomi, hvilket er en tredobling fra 1999. Over halvparten av husholdningene i Senegal har minst et familiemedlem  i utlandet. I landsbyen Kothiary er det de husene som har parabolantenner.

– Alt du ser, de vakre små moskeene, de vakre hjemmene…Alt er finansiert av emigrantene, sier regjeringens statistiker med ansvar for Kothuary og omegn, Samba Gallo Ba til Hinshaw. – Det er de som har råd til det. Staten har ikke slike midler.

When Ibrahima Ba was born here in 1988, thatched-roof homes squatted along an unpaved road. A train track laid during French colonialism had fallen into disrepair by his childhood. By the 1990s, the state had faded, too, constrained by debt to lay off civil servants in rural Senegal.

A different force washed into the vacuum: money sent from the villagers who left to work the day-labor curbs and hospitals of Europe. The money they sent home built multistoried villas, bought young people motorcycles and saw even gravel roads laid down.

Four cellphone towers climb over the settlement. Constant electricity and treated tap water, their bills paid for with remittances, flow into its homes. Outside, some children still chase tires together down the dusty roads. More and more, however, hang by themselves, thumbing soccer games on their new smartphones.

72 år gamle Amadou Kantés to-etasjes hjem har fire parabolantenner. Han har TV-apparater i flere av stuene sine. Fire laptoper ligger slengt på møblene og alle i familien har smarttelefoner.

Kanté priser sønnen som jobber som sykepleier i Frankrike og sender hjem rundt 225 euro (1973,00 NOK) hver måned. Men han skjeller på de unge mennene som vurderer å dra til Europa. – I hvert bryllup, hver dåp og i hver begravelse griper jeg mikrofonen og sier til disse unge mennene at de ikke må dra til Libya, sier han.  Likevel snek hans yngste sønn seg avgårde i år og ringte deretter faren for å si at han var noen få dager fra grensen til Libya og trengte 600 dollar (4649,00 NOK) for å komme seg til Tripoli. Kanté oversendte pengene.

Sønnen kom seg til Europa. – Vi eksploderte av glede, forteller Kanté.

Naboen var ikke like heldig. Den 37 år gamle tobarnsfaren Mahamadou Cissokho frøs ihjel under overfarten til Italia i snøstorm i februar. Han hadde dratt for å tjene penger for å bygge hus til sin sønn og datter.  – Han snakket til og med om å bygge et slott, husker faren Kekouta Cissokho.

On a recent afternoon, a bus packed with young men sped down the highway past Kothiary. Inside, at least five men said they were headed to Libya, one of them studying a notebook of handwritten phrases he had titled “Englis.”

“To succeed in life, you have to take risks,” said Amadou Diow, an 18-year-old in a red baseball cap and jeans.

“I don’t know what I will find there,” he added, “but I know I’m going to get something.”

Wall Street Journal: Allure of Wealth Drives Deadly Trek