Radikaliseringsmytene

Å legge skylden for at noen unge briter tiltrekkes av Den islamske staten (IS) på nett-propaganda er feilaktig, skriver sosiologen Frank Furedi i Spiked online. Furedi mener at avvisningen av det omgivende samfunns verdier og livsstil skjer først og…

Å legge skylden for at noen unge briter tiltrekkes av Den islamske staten (IS) på nett-propaganda er feilaktig, skriver sosiologen Frank Furedi i Spiked online.

Furedi mener at avvisningen av det omgivende samfunns verdier og livsstil skjer først og at de unge deretter frivillig oppsøker ekstremistiske nettsider.

– Rapportene om at tre søstre fra Bradford og deres ni barn er på vei til Syria viser at de britiske muslimene som blir inspirert til å dra i den potensielle hensikt å slutte seg til IS ikke lenger er uvanlige eller unike indvider. Responsen viser likeledes hvor uforstående og forvirret mange nå er når de konfronteres med den såkalte radikaliseringen av medborgere i samfunnet.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Bare språket som brukes for å diskutere at søstrene foretrekker et liv i Syria fremfor livet i Storbritannia viser en komplett mangel på forståelse av den sosiale og kulturelle dynamikken som er i spill. Parlamentsmedlem for Bradford Naz Shah, som snakket med søstrenes familier, uttalte: «Jeg spurte dem om det var noen indikasjoner [på hva de planla å gjøre] og de sa, absolutt ikke – det var et sjokk for dem, det kom ut av det blå». Alt det alltid kommer «ut av det blå» vitner om fravær av forståelse for den kulturelle kløften som separerer mange unge muslimers fra storsamfunnet.

FaksimilespikedFaksimile: Spiked Online.

Andre rapporterer at kvinnene kom fra en «hardtarbeidende» og «respektabel» familie. Unge mennesker som drar til Syria kommer nær sagt alltid fra normale familier. Det faktum at foreldrenes «respektabilitet» i det hele tatt blir bemerket, viser at kommentatorer er fiksert på en ikke-eksisterende patologi, mener Furedi:

Since the London 7/7 bombings in July 2005, the issue of ‘homegrown terrorism’ has been discussed as if it was an incomprehensible and irrational phenomenon. I still recall a lecture given in 2007 by Peter Clarke, who was then head of S015, the Metropolitan Police’s counterterrorism team: ‘Of all the things I have seen over the past few years, one of the most worrying has been the speed and apparent ease with which young men can be turned into suicide terrorists, prepared to kill themselves and hundreds of others.’ (1)

Det Clarke identifiserte var et symptom på et langt mer grunnleggende og vanskelig problem. Unge mennesker forvandler seg ikke til selvmordsbombere over natten eller «ut av det blå» medmindre de trekker på kulturelle og politiske ressurser som bekrefter deres avgjørelse. De finner støtte for sin overbevisning om at deres sak er verdt å kjempe for fra sine hverdagserfaringer, fortsetter Furedi.

Impulsene som driver radikaliseringen av unge muslimer kan bare bli forstått hvis de førende mytene rundt det blir gjenstand for rasjonell granskning, mener Furedi og lister opp:

Myten om akutt radikalisering

Folk blir ikke selvmordsbombere over natten. Avgjørelsen om å reise til for eksempel Syria kommer heller ikke «ut av det blå». Slike handlinger krever nøye planlegging og kommer som følge av refleksjoner og hensikt. Noen ganger handler unge mennesker impulsivt og uten å tenke over det. Men de tar uansett disse forhastede avgjørelsene på bakgrunn av idealer og normer som er en integrert del av deres hverdagskultur eller, oftere, subkultur.

Fokuset på akutt radikalisering presenterer ekstrem og militant atferd som en distinkt og enkeltestående erfaring, uten forbindelse til hverdagstilværelsen. Men dette tåkelegger realtiteten bak radikaliseringen. Det er nettopp det hverdagligse livet og ideene som influerer tankesettet til de unge menneskene som er tilbøyelige til å omfavne en jihadistisk subkultur.

Så istedet for å konsentrere oppmerksomheten på akutt radikalisering, vil det være mer produktivt å fokusere på den gradvise konsolideringen av en verdensanskuelse som forvandler jihadisme til et inspirerende og overlegent alternativ til det omgivende samfunns levesett.

Myten om sårbarhet

Politikere og media refererer kontinuerlig til unge muslimer som «sårbare for radikalisering». Begrepet «sårbarhet» antyder passivitet, maktesløshet og troskyldighet. Det antyder kort sagt at de som kalles sårbare mangler de intellektuelle ressursene til håndtere utfordringer. Det er utvilsomt noen svake og forvirrede individer som tiltrekkes av den jihadistiske subkulturen. Men i realiteten er at de fleste som drar til f.eks. Syria gjør det fordi de er inspirert av en sak de mener det er verdt å kjempe for. Disse individene viser seg ofte å ha kapasitet til å planlegge, villede omgivelsene, være oppfinnsomme og ikke minst; ta initiativ.

Begrepet sårbarhet fremmaner individuelle karakteristika som ofte er de motsatte av det de menneskene har som foretar en risikabel reise til Midtøsten. I motsetning til myten om sårbarhet, forsøker disse unge menneskene – om enn misforstått – å ta kontroll over eget liv, fortsetter Furedi.

The myth of grooming

Anglo-American societies have become so obsessed with child protection that they often interpret a variety of social problems through the prism of paedophilia. The idea of online grooming, for instance, has mutated into a fantasy used to explain every disturbing example of homegrown jihadism. The model of perfidious groomers seducing otherwise innocent young Muslims turns what is a struggle of ideas, a battle between ways of life, into a malevolent act of deception.

No doubt there are some clever online jihadists who are good at attracting the attention of would-be supporters. However, no one is forcing people to go online or to enter chatrooms or visit jihadist websites. Most of the time, it is the so-called vulnerable youth who, in the process of searching for answers, actively look for the ‘groomers’.

In any case, the claim that online radicalisation is responsible for the uptick in young jihadist recruits overlooks the fact that radical Islamists are actively promoting their ideals in the offline world.

The myth of the young victims

When it was revealed over the weekend that 17-year-old Talha Asmal had become Britain’s youngest suicide bomber, many reports suggested that he was a ‘victim’ of ruthless online groomers. His family described him as ‘loving, kind, caring and affable’. The obsession with representing young ‘vulnerable’ suicide bombers as victims is related to the association of the act of radicalisation with vulnerability. The irrational connection of an act of terrorism to the status of victimhood is so deeply entrenched that the British media have little interest in the real victims in this drama – the people that were maimed and killed by this ‘caring and affable’ 17-year-old.

In a perverse twist, the representation of radicalisation as an act analogous to victimisation serves to legitimise the behaviour of those who opt to join the jihadist cause. Inadvertently, the ‘don’t blame the victim’ culture lurks in the background of the discussion of radicalisation.

Radikalisering er bare en del av saken, mener Furedi og utdyper:

I realiteten er begrepet radikalisering bare en side av saken. Holdningene og atferden assosiert med radikalisering er mer presist uttrykt med begreper som fremmedgjøring og utenforskap. Følelsen av utenforskap og misnøye med samfunnet er den logiske begynnelsen på individers internalisering av radikale budskap. I Europa følger omfavnelsen av radikal islamistisk ideologi etter en foregående avvisning av samfunnets vestlige kultur. En slik avvisning fra unge jihadisters side reflekterer også en generasjonsreaksjon mot sine foreldres atferd og levevis.

Denne doble fremmedgjøringen – fra foreldre og samfunnet – er ikke frakoblet normale former for generasjonskonflikter. Det vi ser er en variant av generasjonskløften, bortsett fra at det i dette tilfellet har uvanlige og potensielt veldig destruktive konsekvenser.

Omfavnelsen av radikal islam underbygges av en tosidig prosess: en tiltrekking til nye ideer og alternative levevis og en avvisning av status quo. Den nåværende radikaliseringsteorien understreker imidlertid ensidig på de såkalte «groomernes» tiltrekningskraft. Fra dette synspunktet blir problemet redusert til trusselen mot de angivelig sårbare fra radikale grupper som lusker i internetts skyggefulle verden og på hemmelige bønnemøter, skriver Furedi og avslutter:

– Det virkelige problemet er at et betydelig antall unge muslimer allerede har avvist de kulturelle verdiene og normene i samfunnene de lever i. Det er unge muslimers avvisning av europeiske samfunn som motiverer folk til å lete etter en meningsfull sak å kjempe for.