Dette er landene som tar imot flest flyktninger, skriver TV2 fornøyd og lister opp: Pakistan, Libanon, Iran, Tyrkia, Jordan, Etiopia, Kenya, Tsjad, Uganda og Kina.
Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland og kollega Sunne Bergby får naturligvis benytte anledningen til å sammenligne Norge og Europa med disse landene, til de sistnevntes fordel. Norge og Europa er – som vanlig – ikke gode og rause nok.
Han stusser over opprøret og diskusjonen flyktningspørsmålet har vekket.
– Jeg forstår ikke denne opprørheten og at folk føler vi har tatt på oss veldig mye. Det har vi ikke gjort, sier Egeland.
Synne Bergby jobber for Flyktninghjelpen i Libanon, og ser strømmen av flyktninger fra Syria hver dag.
– Når man ser på disse tallene og denne realiteten er det helt absurd at man i Norge diskuterer om man skal ta imot 8000 flyktninger fra Syria over tre år. Det er snakk om at hver enkelt kommune i Norge ville fått 6 personer i året. At det skulle bli for vanskelig, hører ikke hjemme i den virkelige verden i det hele tatt, sier hun.
Men kan og bør disse landenes håndtering av flyktninger sammenlignes med europeisk praksis?
Ikke uten videre, så la oss derfor se litt på hvordan noen av de flinke landene behandler sine flyktninger, hvilke rettigheter de gir dem og ikke minst: hvem som i all hovedsak finansierer det hele.
De fleste landene på TV2s flinkisliste holder flyktningene i mer eller mindre permanente leire, som hovedsakelig er drevet og finansiert av FNs flyktningorganisasjon UNHCR. De får i mange tilfeller ikke arbeidstillatelse, langt mindre statsborgerskap og velferdsytelser er det lite av.
UNCHR er for øvrig finansiert av frivillige bidrag og hadde i 2013 et årlig budsjett på 5,3 milliarder dollar, hvorav 86 prosent dekkes av regjeringer og EU. I 2012 var de største bidragsyterne USA, Japan, Europakommisjonen, Sverige og Nederland. Norge er for øvrig den 7.nde største bidragsyteren til FNs regulære budsjett og ga i 2009 7.2 milliarder kroner.
Over til førstemann på listen, Pakistan, som huser nærmere 1,5 millioner afghanske flyktninger, som alle mottar bistand fra UNHCR. De afghanske flyktingene har ikke rett til varig opphold eller statsborgerskap i Pakistan. Oppholdstid eller tilknytning utløser ingen rettigheter for flyktninger i medhold av det nasjonale lovverk. I 2006 truet da også pakistanske myndigheter med å kaste dem ut av landet.
– Hva forventer man av Pakistan? Flyktningene har vært her i snart 30 år. Ingen kan så tvil om Pakistans vilje til å hjelpe, men vi er i en veldig vanskelig posisjon. Vi tror ikke på at flyktningene integreres i det pakistanske samfunnet. Alle må reise, sier innenriksminister Aftab Ahmad Khan Sherapo.
– Ulovlige innvandrere
Pakistanske myndigheter holder i samarbeid med UNHCR på med å kartlegge hvem de afghanske flyktningene i Afghanistan [sic] er. Ved juletider hadde drøye 1 million av flyktningene registrert seg.
– De som ikke registrerer seg, vil bli regnet som ulovlige innvandrere. De risikerer å bli fengslet og kastet ut av landet, sier innenriksminister Sherapo.
– Vi skjønner at vi ikke kan tvinge 2,4 millioner mennesker til å dra på en gang. Vi trenger de neste tre årene på å få dem til å reise frivillig.
Innenriksministeren tror ikke flyktningene vil kunne bli et viktig bidrag til den pakistanske økonomien:
– De kan være et bidrag, men det må være et bidrag til den økonomiske utviklingen i Afghanistan, ikke i Pakistan.
Bedre i Pakistan
For 25 år siden var alle afghanerne i Pakistan flyktninger, men slik er det ikke lenger, ifølge UNHCR.
– Pakistan må erkjenne forandringene. Men hvordan skille de som er flyktninger og trenger hjelp, fra dem som ikke er det? Det er det vi gjør med registreringsprosessen, sier UNHCRs nestsjef i Pakistan, Indrika Ratwatte.
UNHCR har siden 2002 bistått 4,6 millioner afghanske flyktninger til å vende hjem til Afghanistan fra Iran og Pakistan.
Nummer to på TV2s liste, Libanon, gir ikke statsborgerskap til palestinske flyktninger, som utgjør den største flyktninggruppen i landet. De blir stort sett holdt i permanente leire som er helt avhengig av økonomiske bidrag fra FN. I Store norske leksikon heter det:
Et stort antall palestinske flyktninger, hovedsakelig sunnimuslimer, har bidratt til å gjøre situasjonen komplisert. Siden opprettelsen av staten Israel i 1948 har Libanon tatt imot flere hundretusen flyktninger. I dag utgjør disse ca. 10 % av landets befolkning. De fleste palestinske flyktninger er ikke innrømmet statsborgerskap og holder til i store leirer utenfor blant annet Beirut og Sayda. Flyktningene har få rettigheter i det libanesiske samfunnet, og mange lider under manglende tilgang til helsetjenester, utdannelse og andre offentlige tjenester. Arbeidsledigheten er svært høy og mange er helt avhengige av bidrag fra FN.
I Iran er afghanske flyktninger nesten like velkomne som i Pakistan. Ifølge menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch har iranske myndigheter i årevis sabotert afghaneres muligheter til å påberope seg flyktningstatus eller annen immigrantstatus og utsetter dem ofte for overgrep.
The 124-page report, “Unwelcome Guests: Iran’s Violation of Afghan Refugee and Migrant Rights,”documents how Iran’s flawed asylum system results in a detention and deportation process with no due process or opportunity for legal appeal. Iranian officials have in recent years limited legal avenues for Afghans to claim refugee or other immigration status in Iran, even as conditions in Afghanistan have deteriorated. These policies pose a serious risk to the rights and security of the almost one million Afghans whom Iran recognizes as refugees, and hundreds of thousands of others who have fled war and insecurity in Afghanistan. The practices also violate Iran’s obligations under the 1951 Refugee Convention.
Irans flyktningarbeid finansieres delvis via UNHCR fra givere som EU, Norge, Sverige, Japan, Australia og Tyskland. Også her bistår UNHCR med å repatriere afghanske flyktninger:
Siden mars 2002 har FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) bistått 4,6 millioner afghanske flyktninger i å vende hjem til Afghanistan fra Iran og Pakistan. Dette er den største frivillige og assisterte hjemvendingsoperasjonen i historien. Ytterligere 1,1 millioner flyktninger har vendt tilbake til Afghanistan uten UNHCRs hjelp, slik at det totale antallet tilbakevendte er nær 5,7 millioner. Til tross for den massive returen er 812 000 afghanske flyktninger fortsatt bosatt i Iran, hvorav 96% bor i områder som har høy etterspørsel etter manuell arbeidskraft, og bare 4% bor i flyktningleirer. UNHCR og myndighetene i Iran, Pakistan og Afghanistan gikk i mai 2012 sammen for å koordinere tiltak for å sikre assistanse til vertssamfunn og frivillig tilbakevendelse og reintegrering i Afghanistan.
Iran er et middelinntektsland. I 2011 ble landet rangert som nummer 89 på FNs indeks for menneskelig utvikling. Dette faktum, sammen med Irans politiske holdning overfor Flyktninghjelpens viktigste giverland påvirker sjansene for å søke finansiering fra andre kilder enn Det norske utenriksdepartementet. Siden jordskjelvet i Bam i 2005 har Iran hatt få internasjonale organisasjoner tilstede, og ingen organisasjoner med konkrete mandater på å hjelpe fordrevne. Støtte til flyktningarbeid har derfor tradisjonelt sett vært gitt til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og det iranske byrået for utlendings- og immigrasjonssaker (BAFIA) fra givere som EU, Norge, Sverige, Japan, Australia og Tyskland.
Tyrkia er en mellomting. Landet huser rundt 1,5 millioner flyktninger. Også her er det opprettet store teltleire i regi av UNHCR hvor flyktningene får dekket de mest nødvendige behov som mat og et sted å sove. Men til tross for at tyrkiske myndigheter uttrykker bekymring over situasjonen, dekker landet store deler av kostnadene selv.
– Ikke noe annet land som har tatt imot syriske flyktninger, har så lav finansiering, og Tyrkia har det største antallet flyktninger. Vi i FN kan ikke gjøre mer hvis vi ikke får mer støtte, sier Selin Unal, en talskvinne for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), til nyhetsbyrået DPA.
FN har bedt verden om 497 millioner dollar (3,2 milliarder kroner) for å hjelpe syriske flyktninger i Tyrkia. Til nå er det kun kommet inn midler til å dekke 21 prosent av innsatsen.
Til sammenligning viser beregninger at norske hjelpeorganisasjoners foretrukne bosetting 10.000 syrere i Norge utløse kostnader på minst 20 milliarder over en tiårsperiode.
Jordan gir ikke syriske flyktninger arbeidstillatelse. De fleste bor utenfor flyktningleire, men får lite bistand av jordanske myndigheter utover FNs matvareprogram
– Som syrisk flyktning i Jordan får du ikke arbeidstillatelse. Jeg tør ikke ta sjansen på å jobbe ulovlig. Da risikerer vi å bli sendt tilbake til Syria, forklarer 38-åringen.
Underveis har de overlevd på månedlige matkuponger fra FNs matvareprogram, for tiden ca. 2600 norske kroner. De har også innimellom fått tilfeldig kontanthjelp fra ulike internasjonale hjelpeorganisasjoner.
– Kupongene dekker innkjøp av basisvarer som mel, sukker og ris, men ikke brød og grønnsaker, forklarer Baraa Shqair.
Etiopia huser nærmere en halv million flyktninger, som må oppholde seg i UNHCR-leire. De har ikke rett til å arbeide i landet og flyktningstatusen går i arv, selv om en av foreldrene er etiopisk statsborger.
De små samfunnene som bygges opp i flyktningleirene er avhengige av støtte utenfra, og mye av dagens offisielle bistand (ODA) går med nettopp til å brødfø disse flyktningene. Internasjonalt betaler verdenssamfunnet hvert år nesten tre milliarder dollar bare i beskyttelsesstøtte til FNs høykommissær (UNHCR donorstatistikk 2013).
Det er for øvrig store sikkerhetsproblemer for flyktningene, delvis på grunn av fiendtlige omgivelser. Det er også visse bekymringer for en stadig økende tilstrømning av unge, utdannede menn som flykter fra nabolandet Eritrea:
UNHCR la stor vekt på at sammensetningen av flyktningegruppen er helt spesiell ved at den i hovedsak utgjøres av unge menn med relativ høy utdanning, av urban bakgrunn og hvor mange har flyktet fra militær tjenestegjøring, eller for å unngå slik tjeneste. I Etiopia har de ikke tilbud om på videreføre sin utdanning og har vanskelig for å tilpasse seg forholdene i rurale flyktningeleire og de rasjoner som UNHCR og myndighetene opererer med. På denne måten er gruppen helt forskjellig fra somaliske og sudanske flyktninger som i hovedsak er uten utdannelse og fra landbygda; og i hovedsak har mindre problemer med å tilpasse seg et liv i flyktningeleirene. Majoriteten av de eritreiske flyktningene, med unntak av Kunama-flyktningene som kommer som hele familier, har store forventninger og krav. Mange flykter videre fra flyktningeleirene i Tigray i søken etter å komme til Europa. Nylig tok Etiopia tilbake 300 personer fra Egypt som hadde forlatte Shimelba-leiren i Tigray, men var blitt stoppet i Egypt. I argumentasjonen for mer støtte og gjenbosetting la UNHCR vekt på at det var viktig å stoppe ukontrollert migrasjon av denne gruppen flyktninger.Ytterligere flyktningegrupper forlater Eritrea til Sudan, Saudi Arabia, Yemen eller Djibouti.
Kenya huser et sted mellom (offisielle tall:) 610.000 og (uoffisielle tall:) over en million somaliske flyktninger. Dadaab-leiren huser rundt 400.000 mennesker og er verdens største flyktningeleir. Den drives av ÚNHCR med bistand fra en rekke andre organisasjoner som norske Flyktningehjelpen. Den nest største, Kakuma, huser 128.000 flyktninger. Det er ikke tillatt for flyktningene å gå utenfor leirene.
I 2013 inngikk Kenya en avtale med Somalia om retur av flyktninger.
I lys av den positive utviklingen i nabolandet de siste par årene, har kenyanske myndigheter flere ganger tatt til orde for en omfattende retur av somaliske flyktninger.
I desember bestemte regjeringen at somaliske asylsøkere i hovedstaden Nairobi skulle sendes kollektivt tilbake til flyktningleiren Dadaab. Det førte til voldelige opptøyer.
I en uttalelse fra den kenyanske presidentens kontor i januar i år het det at «regjeringen har til hensikt å flytte alle flyktninger som oppholder seg i urbane områder, til Dadaab og Kakuma og deretter til sine hjemland, når nødvendige ordninger er på plass».
De senere år er Kenya blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra den somaliske islamistorganisasjonen Al-Shabaab og i april i år krevde landets myndigheter at UNHCR flyttet Dadaad-leiren fra Kenya til Somalia innen tre måneder:
Aldri vært begeistret for leiren
Dadaab-leiren ble opprettet på begynnelsen av 1990-tallet, da borgerkrigen i Somalia brøt ut og et stort antall somaliere flyktet over grensen til Kenya.
Kenyanske myndigheter har imidlertid aldri vært særlig begeistret for leiren, og flyktningene har ikke lov til å gå ut av leiren og inn på kenyansk territorium. De må enten holde seg innenfor gjerdene eller dra tilbake til Somalia.
Hvis dette er hva TV2 og Jan Egeland vil sammenligne Norge og andre europeiske land som stiller med permanent oppholdstillatelse, bosetting, familiegjenforening, velferdsytelser og en rekke andre ufravikelige rettigheter – til de ovennevnte landenes fordel – for å få en motvillig opinion til å endre mening, er det grunn til å stille spørsmål ved dømmekraften deres. Dette er ikke engang å sammenligne epler og pærer, men mer i retning av epler og elefanter. Eller er det kanhende en form for søknad om endret europeisk praksis når det gjelder mottak og behandling av flyktninger og asylsøkere?
Forsøket på å sammenligne usammenlignbare forhold tyder på at man er sluppet opp for holdbare argumenter og brukbart forsvar for de besynderlige prioriteringene norske hjelpeorganisasjoner holder seg med. Om ikke TV2-journalister vet bedre, så gjør både Egeland og kollega Sunne Bergby det fordi det er grunnlaget for arbeidsplassen og lønnen deres.
UNHCR mener for øvrig at situasjonen i Syrias naboland er desperat og har bedt verdenssamfunnet om 35 milliarder kroner. Det har så langt kommet inn åtte. Norge gir 250 millioner ekstra i år – som hentes fra bistandsmidler som ellers skulle gå til Afrika og Asia.
Som Dagens Næringsliv tørt konstaterer:
Flyktningehjelpen og Norsk organisasjon for asylsøkere er skuffet over at Norge ikke øker innsatsen i nærområdene mer. De hadde håpet på en milliard ekstra. Det hadde vært på sin plass. Dessverre bidro de samme organisasjonene til å gjøre mottak av flyktninger i Norge til hovedsaken.
Det viktigste ble ikke å hjelpe flest mulig, men å hente flest mulig hit.
Når man ser på hvor mange 20 milliarder kunne ha hjulpet i lavkostland fremfor høykostland som Norge, fremstår det som om hjelpeorganisasjonene og deres medløpere i det politiske miljøet opererer med vikarierende motiver.
I egne øyne er det kanskje et tegn på godhet, men utenfra ser det ut som alt annet.