Forskjellsbehandling og diskriminering

Mediene er vår tids hemsko

Etter den voldsomme debatten om Jeanettes åpne brev til Hadia Tajik, melder det seg noen tanker. Den opplyste samfunnsåndens helsetilstand synes for meg å minne om en pasient på båre og med helsepersonell rundt den samme båren som klør seg i hodet på…

Etter den voldsomme debatten om Jeanettes åpne brev til Hadia Tajik, melder det seg noen tanker. Den opplyste samfunnsåndens helsetilstand synes for meg å minne om en pasient på båre og med helsepersonell rundt den samme båren som klør seg i hodet på leting eter diagnosen. De kunne enkelt gått til bøkene og funnet diagnosen, men likegyldigheten synes å råde.

Takk for en formidabel innsats, Jeanette.

Takk for en formidabel innsats, Jeanette.

Vi lever i et samfunn som møysommelig har jobbet frem den personlige friheten som en grunnstein i livene våre. Enhver av oss som er omsluttet fra fødsel av vissheten om at denne personlige friheten aldri vil rokkes ved, burde klare å se motsatsen til tusener av barn og unge som lever i våre «naboleiligheter»: der stamme, klan og storfamiliementalitet råder, til tross for at man har bosatt seg i et samfunn der staten og dens tjenester er hjørnesteinen. Vi trenger således ikke en klan for å beskytte oss mot en ytre fiende, ei heller trenger vi en stamme for å få mat på bordet. Vi trenger ikke en patriark beredt til å bruke vold for å oppnå rettferd i en tvist med en utenforstående. Voldsmonpolet tilhører staten. Vi trenger heller ikke som kvinner å bevise vår jomfruelighet gjennom et plettfritt, «rent» liv fra barnsben av. Vi går ut på fellesskapets arenaer der vi etablerer platoniske så vel som kjæresteforhold på tvers av kjønn, og også med samme kjønn.

Vi slipper altså unna den underordnede posisjonen i et førmoderne hierarki, der det er klan og stammens behov som har forkjørsrett for individets følelser og lengsler. Det menneskelige og det ukrenkelige er i sentrum.

Når man så opplever at mediene ikke viser vilje til å forstå hvilke forutsetninger som ligger til grunn i et samfunn der arrangert ekteskap er normen, er det rett og slett nedslående. Det er et uttrykk for kulturrelativiserende rasisme, mener jeg. For jeg er ganske sikker på at hvis det var en eller annen kristen sekt på sørvestlandet debatten handlet om, hadde hånflirende journalister og redaktører ikke nølt med å sette verdifoten kraftig ned.

Men det gjør de ikke når debatten handler om arrangert ekteskap blant muslimer i dagens Norge. De rygger, de utviser ærbødighet for «de andres valg». Og slik støtter de oppunder ulike livsstandarder utfra hvem dine foreldre er.

Jeg opplever at Norge siste tiden har tatt minst ett skritt tilbake. På begynnelsen av 2000-tallet, etter at Fadime og Anooshe ble æresdrept, ble unge kvinner som Jeanette behandlet med ærbødighet i offentligheten. De ble lyttet til og de fikk bred plass i mediene. Politikere «stod i kø» for å støtte dem.

I disse dager er det ingen i toppolitikken som går ut og plasserer arrangert ekteskap på den førmoderne skraphaugen. Hvorfor ikke?

Jeg tror det handler ikke minst om islam. Min erfaring er at journalister flest ikke har satt seg inn i denne lovreligionen, som går som hånd i hanske med arrangert ekteskap (kontroll med kvinners seksualitet). Derfor så vi ikke de siste dagene et eneste oppslag der religiøse talspersoner ble utfordret: Er det i henhold til islam akseptert at en muslimsk kvinne gifter seg med en ikke-muslim? Enhver som har lest seg noe opp på islam, vet meget godt at både sjia- og sunniislam er krystallklar i svaret. En muslimsk kvinne som bryter forbudet, anses som tapt for det muslimske fellesskapet, ummaen. Tapet defineres som frafall, og frafall er det dødsstraff for. (Et unntak er hanafiskolen i sunniislam. Hun skal straffes ved å stenges inne resten av livet, heter det.)

Er det slik at islams tekster er så ubehagelige at mediene ikke vil forholde seg til dem? Jeg tror det. Derfor er det så mye mer behagelig å jatte med kreftene som vil skille mellom det arrangerte og tvang. Man tar ikke innover seg at kollektivistisk kultur, der arrangert ekteskap er normen, er en tvangskultur. En kultur som kveler den personlige friheten. Når islam i tillegg trer inn på banen med sine lover, sine forbud, islam som er de «nye nordmennenes» religion, så bøyer akademia og mediene av.

Jeg har lest mange sjokkerende kommentarer i debattfeltene siste dagene. En av de mest sjokkerende er at Ervin Kohn antyder at HRS er «brun»: «Det gir en brunstenk når HRS kritiserer muslimer for å gifte seg med ikke-muslimer.»  Med tanke på tiden foran oss og konfliktnivået i samfunnet, blir jeg rett og slett engstelig. Alle som kjenner vårt arbeid gjennom 15 år, vet at denne «antydningen» (brun) er både nedrig og fullstendig bomskudd. Tvert om er det beviselig slik at ingen andre organisasjoner har satt flere politiske avtrykk enn HRS i kampen for å løfte menneskeverdet til særlig muslimske jenter og kvinner. Ingen har jobbet mer for at det frie ekteskapsvalget skal være en realitet for Aisha og Ali. Når Kohn, presumptivt lesekyndig og oppegående, fremmer direkte usannheter, gir det meg et varsel om potensial for et betydelig høynet konfliktnivå i tiden som kommer.

Jeg merket meg også kronikken i VG i går, signert blant andre Lena Larsen og Bushra Ishaq. Det mest interessante med den hjelpeløse teksten, fra mitt ståsted, er at de ikke nevner med ett ord hva islam sier om ekteskap for muslimske kvinner.

Selvsagt gjør de ikke det. Det tåler ikke dagslys. Dagslys vil heller ikke medie-Norge ha. Da betyr dette at HRS kun har ett valg: Fortsette det opplysende arbeidet.