Islamviterne i Aftenposten

Aftenposten kaster seg inn i debatten om arrangerte ekteskap med en besynderlig leder, som i all hovedsak er preget av manglende kunnskap om både debatten, dens aktører og islam.

Aftenposten kaster seg inn i debatten om arrangerte ekteskap med en besynderlig leder, som i all hovedsak er preget av manglende kunnskap om både debatten, dens aktører og islam.

Påstanden kom ikke fra fundamentalistiske, bokstavtro muslimske kretser, slik man kanskje kunne tro, men altså fra Human Rights Services (HRS) nettsted, rights.no. De publiserte et innlegg der en ung kvinne gikk til frontalangrep på Hadia Tajik som menneske og muslim.

HRS UTGANGSPUNKT synes å være at det bare finnes én form for islam, og at alle muslimer er pålagt å leve nøyaktig etter Koranens bokstav og i detalj etterleve profeten Muhammeds eksempel.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Påstand? Hvis Aftenposten hadde tatt seg bryet med å sjekke ville de raskt blitt klar over at dette ikke er HRS` påstand, men islams. Dette er ikke et utslag av fundamentalistisk islam, det er hovedstrømsislam. I henhold til de alle de anerkjente lovskolene i islam er det forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn og det får selvfølgelig konsekvenser for muslimske kvinner verden over – også i Norge.

Dette er et så alminnelig kjent faktum at redaktør Erling Rimehaug i Vårt Land sier det rett ut:

Tradisjonelt har det vært forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med menn av annen tro. Derimot har det vært helt i orden for muslimske menn å gifte seg med kvinner av annen tro.

Kvinnesynet

Hvilke koranvers dette eventuelt begrunnes i, vet jeg ikke. Og egentlig tror jeg heller ikke dette er poenget. Begrunnelsen ligger nemlig i selve grunnsynet på islam og i kvinnesynet.

Islam betraktes som den endelige og fullkomne åpenbaring fra Gud, som derfor står over alle tidligere åpenbaringer. Mannen betraktes som familiens overhode og representerer hele familien for Gud og samfunn. Når en muslimsk kvinne gifter seg med en kristen mann, innebærer det at en muslim underordner seg en kristen og at barna av en muslim blir kristne. Det er uakseptabelt. At en kristen kvinne underordner seg en muslimsk mann, er derimot helt i orden.

Denne praksisen er utbredt blant verdens muslimer – også de norske –  hvilket ble bekreftet av daværende leder for Islamsk Råd Norge Lena Larsen i forbindelse med drapet på svensk-kurdiske Fadime i 2002:

– Jeg har ingen generell oppskrift på hva som bør gjøres når en muslimsk kvinne ønsker å gifte seg med en mann av en annen trosretning, sier lederen av Islamsk Råd i Norge, Lena Larsen. Larsen sier at islam ikke tillater ekteskap mellom muslimske kvinner og ikke-muslimske menn. Ekteskap mellom muslimske menn og ikke-muslimske kvinner derimot, er det ikke noe forbud mot, forklarte Larsen i forbindelse med et møte mellom muslimske imamer i Oslo lørdag kveld.

Hun tilføyde:

– Det vil være en krise dersom en muslimsk kvinne vil gifte seg med en ikke-muslimsk mann, sier Larsen og gjentar at det ikke finnes noen standardløsninger i slike tilfeller.

Aftenposten vet tydeligvis ikke hvem Jeanette er, men Lena Larsen burde de ha en viss peiling på, ettersom deres lederskribent lenker til en kronikk i VG hvor Larsen er medforfatter.

Men alt dette hadde selvsagt Aftenposten visst dersom de hadde villet. De kunne jo startet med å f.eks. spørre den nåværende lederen for Islamsk Råd Norge eller noen av Oslos imamer om hva de mener om saken?

Og i henhold til islam – fortsatt hovedstrømmen – er ikke-muslimer å anse som vantro. Islam er ikke alene som religion å kalle ikke-tilhengere saker og ting, og dette er altså islams betegnelse.

Muslimer er imidlertid ikke synonymt med islam og derfor finnes det selvfølgelig unntak. Men det er et faktum at praksisen med konvertering i forbindelse med inngåelse av ekteskap med muslimske kvinner er mest vanlig i de få tilfellene de forekommer. Det skyldes nettopp det aktuelle forbudet. Arrangerte ekteskap innen egen storfamilie og/eller gruppe er ellers normen.

Dette er en av grunnene til at Aps nestleder Hadjia Tajiks ekteskap er av offentlig interesse. Den andre er at hun i 2012 uttalte følgende:

– Prinsipielt mener jeg det å arrangere ekteskap er like legitimt som det å forelske seg og gifte seg på den måten. Samtidig innebærer det større utfordringer enn det mange norsk-pakistanere tar innover seg, og det er ganske problematisk å arrangere et ekteskap mellom en som er vokst opp i Norge og en fra for eksempel Pakistan. Skikken henger dessuten tett sammen med tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Som 29-åring ser jeg ikke dette for meg for min egen del, forteller kulturminister Hadia Tajik til Dagens Næringsliv.

Arrangerte ekteskap er en kollektiv affære som ivaretar familien(e)s interesser, ikke individets. Sistnevnte forventes å underordne seg familiens ønsker og behov. I et liberalt demokrati bygget på indvidets frihet, er arrangerte ekteskap ikke like legitimt som ekteskap individer selv velger. Det hevdes stadig at det er stor forskjell på arrangerte ekteskap og tvangsekteskap, men den første praksisen er grunnlaget for den siste og når man er oppdratt fra barnsben av til å underordne seg slektens avgjørelser og ønsker, er det god grunn til å stille spørsmål ved frivilligheten også hva arrangerte ekteskap angår.

Arrangerte ekteskap er ganske enkelt en strukturelt undertrykkende anakronisme og skal som sådan ikke legitimeres i et liberalt samfunn med likestilling.

Men dette er altså realiteten for tusenvis av jenter/unge kvinner med bakgrunn fra samme religion og kultur som Aps nestleder. Av dem er det mange som lever på flukt – med nye navn og skjulte adresser – i eget land etter å ha kjempet seg ut av arrangerte og/eller tvangsekteskap. Også dette er allment kjent, i den grad at det er opprettet egne hjelpetelefoner og rådgivingstjenester for å takle situasjonen. I noen tilfeller har muslimske kvinner blitt drept av sin familie for å ha begått forbrytelsen å gifte seg med en ikke-muslimsk mann og/eller en mann de har valgt selv uten slektens velsignelse. Dette er også en realitet for muslimske jenter og kvinner.

Det er såre godt at Tajik har valgt sin egen vei i dette spørsmålet og forhåpentligvis vil det føre til at flere muslimske familier frafaller islamsk praksis på ekteskapsområdet og gir jenter/kvinner rett til å velge selv. Ingenting ville vært bedre om Tajik blir en ledestjerne for den oppvoksende slekt.

MUSLIMSKE POLITIKERE er like forskjellige som kristne politikere, laller Aftenposten videre. Ja, naturligvis er de – som muslimer flest – det og ingen har sagt noe annet. Men islams forbud for kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn er ikke det. Det er helt entydig.

Det later derimot til at det er Aftenposten som ikke har fått med seg at det er forskjell på folk. Hadija Tajik er i en veldig privilegert stilling som gir henne stort handlingsrom. Det er jenter som f.eks. Jeanette og «Brennpunkt-Fatima» ikke. De lever i skjul i frykt for egen familie etter å ha overtrådt en eller flere grenser islam setter for jenter og kvinner. I demokratiet Norge ble de frarøvet retten til å velge selv, på grunn av islamsk religiøs og kulturell praksis. Det er de som er ofrene i denne saken, ikke en av Norges mektigste og mest tiljublede politikere og sannsynligvis fremtidig statsministerkandidat.

Likevel har de fleste medier reist seg som en mann og gått i bresjen for den mektigste part i denne saken. Det er et merkverdig skue. Og som Aftenposten mener man mye om nettopp islam, som man åpenbart ikke vet noe om og heller ikke gidder å sette seg inn i.

I stedet retter man bekvemt fokuset på unntakene og unnlater å gripe fatt i det reelle problemet: islams entydige forbud og den utbredte praksisen av det. Problemet dette forbudet utgjør vil vedvare, spesielt hvis ingen tar tak i det og kritiserer det sønder og sammen slik det rettelig bør.

Samme Aftenposten spurte her om dagen om jeg angrer på publiseringen av Jeanettes åpne brev. Jeg svarte nei, for det gjør jeg ikke. Derimot angrer jeg på at jeg ikke tok høyde for media-Norges fremherskende korttidshukommelse og redegjorde for Jeanettes bakgrunn samtidig. Det burde jeg ha gjort, men det falt meg rett og slett ikke inn at norske journalister kunne være uvitende om hvem hun er og/eller unnlate å lese seg opp.

Kort fortalt: Norskfødte Jeanettes pakistanske foreldre arrangerte hennes ekteskap – med tvang – og gjorde henne i realiteten til en sexslave som 16-åring. Da hun skulle føde 17 år gammel, ble hun sendt tilbake til Norge for å innkassere nedkomststønaden. Da klarte hun å legge på flukt. Årevis med drapstrusler fulgte og hun har måttet leve på hemmelig adresse. Hun var den første i Norge som sto frem og fortalte om sine erfaringer. – Jeg opplevde ikke at foreldrene mine arrangerte ekteskapet mitt. Jeg opplevde at de arrangerte min voldtekt, sa Jeanette på en pressekonferanse i sakens anledning.

Google og dermed alle avisartikler om Jeanette – samt hennes møter med stortingspolitikere etc. – er bare noen tastetrykk unna. Hvor langt inne dette temaet sitter anskueliggjøres av at flere «debattører» på sosiale medier og i landets kommentarfelter faktisk heller har foretrukket å synke så dypt som å lansere konspirasjonsteorier om at Jeanette er oppkonstruert og ikke finnes, fremfor å utfordre egen bekvemmelighet med et enkelt nettsøk! Bare dette burde fortalt norske medier hvor betent og derfor viktig denne debatten i realiteten er.

Men å ikke redegjøre for Jeanettes bakgrunn selv var naturligvis en idiotisk bommert fra min side og det tar jeg selvkritikk på.

Til gjengjeld illustrerte det hvilken dyktig og oppgående politiker Hadija Tajik er, for hun visste hvem Jeanette er og hvilken erfaring hun snakker ut fra. Og ikke minst illustrerer de to kvinnenes stilling og erfaringer nettopp det mangfoldet som finnes blant muslimer.

Men Tajik står i en særstilling og har utvilsomt stort personlig handlingsrom. Men hun og de fleste andre vet at der er tusenvis av muslimske jenter og unge kvinner som ikke er i nærheten av det samme og ikke har den valgfriheten vi andre tar for gitt. Derfor var Jeanettes spørsmål viktige og debatten likeså.

Eller det kunne den vært, hvis mediene var litt mer opptatt av å grave i hva islams tekster lærer, muslimske menigheter preker og muslimske familier praktiserer i forhold til jenter og kvinner enn å snakke for en dyktig politiker som er nestleder i landets største parti og mer enn kapabel til å snakke for seg selv.

For dette problemet er omfattende – det finnes rett utenfor stuedøren vår – og det vil ikke gå bort av seg selv. Derfor er det et viktig samfunnsanliggende å ta debatten om det. Det er å håpe at våre medier vil bidra til det.