Innvandring

Brannslukningsapparatet

Vi har fått et klassesamfunn verdimessig. Dette sørget en politikk basert på håp og manipulasjon for. Håpet var at ”de” egentlig vil bli som oss: kulturelt, og dermed verdimessig, ville ikke-vestlige omfavne vårt leve- og tankesett. Et betydelig antall jenter og kvinner med først og fremst røtter i den islamdominerte verden, er ofret på ignoransens og den falske toleransens alter. De kommer aldri tilbake til Norge.

Hvor mange tusen jenter fra Norge som er blitt tvangsgiftet siste to til tre tiårene, har norske myndigheter ingen oversikt over, og de kommer heller aldri til å få det.  De kommer heller aldri til å få oversikt over hvor mange jenter og kvinner som er dumpet i opprinnelseslandet og utsatt for andregrove overgrep. Det vi kan slå fast er at Norge ikke har en fungerende rettsstat lenger. De aller mest sårbare – først og fremst muslimske jenter og kvinner som tas ut av Norge – er oftest ikke under statens vinger.

arrangertekteskap

Et velfungerende demokrati, er ikke minst kjennetegnet ved en velfungerende rettsstat.  Det kort skisserte bildet her vitner altså om et demokrati i revers.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Alarmen burde ha gått for lengst i de politiske rekkene. Men våre ledende politikere flest har ikke villet dykke ned i materien og ta de nødvendige realpolitiske grepene. Det kan vi nok takke den antirasistiske industrien, den blinde godhetsindustrien, og de politisk korrekte salongene for, sistnevnte der karrierestigen går foran det meste. I disse rekkene er det tviholdt på et foreldet problembilde om at disse ”stakkars nye” borgerens problem er rasisme, strukturell rasisme (og fyll ut videre), for det bor jo en rasist i oss alle, særlig vi med lys hud.  Og med den hvite manns byrde på toppen av det hele (kolonitid, etc), så var beskjeden fra disse rekkene klar: hold fingrene av fatet og fei for egen dørstokk.

I HRS har vi advart år ut og år inn mot utviklingen av en verdimessig og rettighetsmessig underklasse. Noe nådde frem, da solid dokumentasjon ikke kunne ignoreres. Som ekteskapsstatistikker gjennom årene som viste en ekstrem høy frekvens transnasjonale ekteskap blant unge ikke-vestlige.  Som tall på andelen uttransporterte barn i grunnskolealder.

Men det politiske svaret ble klatting: litt opp med forsørgerkrav, noe krav til skolegang og arbeidserfaring (fireårsregelen) for å kunne hente ny ektefelle. Eksempelvis.

Det ligger i sakens natur at det hjalp litt, men overhodet ikke nok.

Kjønnslemlestelse er et annet tema i samme kategori, som knapt tåler dagens lys. Ingen tiltaler noensinne, tross mange avdekkinger av overgrepet på norskfødte jenter. Tvangsekteskap har vært prøvd rettslig under en håndfull ganger. Dette er egentlig en rettslig og demokratisk skandale.

Politikere og akademikere forstod ikke/ville ikke forstå hovedproblemet: folk fra æreskultur, som trives særlig i den islamdominerte verden, vil i stort monn ikke integreres i vårt åpne demokrati basert på den personlige friheten. Tvert om vil makten i disse miljøene fremdeles at vi nordmenn skal integreres i kulturen deres. Men dette ser fremdeles ikke ut til å ha gått opp for den fornektende klassen.

Merete Munch er en sjelden dame. Hun er spesialutsending til Amman for å prøve å redde jenter og kvinner i Irak og Jordan som er sendt dit fra Norge og utsatt for grove forbrytelser.

I perioden 2008- 2014 registrerte vi ved ambassaden i Amman, som dekker Jordan og Irak, totalt 288 enkeltsaker. Mange av disse sakene er svært alvorlige og dreier seg om kvinner og barn som ber om hjelp enten fordi de allerede er tvangsgiftet, står i fare for å bli det, er utsatt for andre overgrep som trusler og vold eller frihetsberøvelse under opphold i opprinnelseslandet.

I samme periode fikk 55 kvinner og barn assistanse til å returnere til Norge. Dette er få, men svært ressurskrevende saker der ambassaden etter en helhetlig vurdering har kommet til at det har vært mulig og forsvarlig å bistå. Dette er ikke alltid tilfelle, og vi har gjennom året, på bakgrunn av sikkerhetssituasjonen også måttet avvise flere som har bedt om hjelp.

Disse tallene burde vekke alarm. Det ligger i sakens natur at mange aldri klarer å be om hjelp. De er fastlåst av familien. Og av de som ber om hjelp, oftest med livet som innsats etter HRS sin erfaring, er det under 20 prosent som orker å bryte opp og som myndighetene mener det er forsvarlig sikkerhetsmessig å hente tilbake til Norge (sic).

Og merk: Asylanter kommer til Norge fra Irak grunnet krigen der. Jenter født i Norge dumpes i samme land. Så godt som strippet for rettigheter, mens asylanten har alle rettigheter.

Munch sier at barnevernsmyndighetene ofte kjente til jenter og unge kvinner hun møter som spesialutsending. Utsendelse kunne altså vært stoppet.  De som klarer det, og der sikkerheten er forsvarlig i Norge, skal tilbake til Norge:

Som unge voksne, med en ødelagt barndom i bagasjen og nå også med egne barn, vender de tilbake til Norge for å reintegrere seg i det samfunnet de ble avskåret fra å vokse opp i.

Ikke alle klarer å bryte ut. Blant de unge kvinnene som ber om råd og hjelp mens de befinner seg i opprinnelseslandet, er det mange som til slutt likevel velger å bli der de er. Tanken på å bryte med familien, få en ny identitet og leve sitt liv på hemmelig adresse i Norge blir umulig. Valget om å innordne seg og bøye seg for familiens krav, framstår som det beste av to onder.

Arbeidet Munch og myndighetene gjør i utlandet for jenter, karakteriserer Munch som ”brannslukningsapparat”.

En tanke slo meg: Så mange advokater tjener store penger på asylanters kamp for opphold. Hvorfor satser ikke advokater på disse jentene og kvinnene og kjører erstatningskrav mot myndighetene som feilet i å beskyttet dem mot å havne i vold og hjelpeløshet i mislykkede stater?

Det er kanskje ikke så mye penger og prestisje å hente?

Se for deg en by som Oslo om 20 år: majoriteten unge har ikke-vestlig bakgrunn. Hva med det norske hjelpeapparatet da, som endog vil være fylt av personer med bakgrunn i æreskultur og som mentalt og verdimessig ikke har innvandret til Norge? Konsekvenser for menneskerettigheter og rettsstat og demokrati: våge tenke tanken?

Les Munchs kronikk her.