– Støre er i sitt ess som samlende nasjonalskald. Han har en ukuelig tro på idémakt, på ord om å trekke i lag, på dialog og dugnad året rundt, jubler Thomas Boe Hornburg, som kommenterer Aps landsmøte for Aftenposten.
Imidlertid spørs det om ikke Hornburg gjør Jonas Gahr Støre rangen stridig som nasjonalskald, for selv priser han Støre så det ljomer fagert i alle Norges fjell og daler.
Jonas, andprudt hovud,
øvre lande raadde,
fyrr han fall paa si ættjord,
femtan vetrar jamfyllt.
Hev vel gjævare hovding
heimsens nørdre
endeeignast? Hans æve drygdest
altfor kort, mot ho burde.
(Eksempel på skaldekvad, fritt etter ervedraapa um Olav den heilage)
– Han ville korrigere inntrykket av seg selv som tåkefyrste. Stilen var derfor uvanlig nøktern, de konkrete løypemeldingene i politiske saker mange, deklamerer Aftenpostens skald.
Det var jammen bra, for i Politisk Kvarter på NRK falt Støre tydeligvis tilbake til gamle takter og bedrev sitt normale tåkefyrsteri:
Det er ikke sikkert i 2017 at veien fremover går til 2013, hvis du skjønner hva jeg mener. Dette tror jeg er klar tale.
…
Det jeg kan bruke på talerstolen er ord, og jeg tror de ordene skal beskrive både en virkelighet og en ambisjon»
Alle har nok lengtet etter å høre Støre konkretisere at han bruker ord på talerstolen sin. De fleste andre bruker jo ellers hjulvisp, minibankkort, brennevin (ikke taxfree), angrybirds i plysj, tåkedotter eller andre ting de har for hånden når de vil beskrive virkeligheten og ambisjoner på talerstolene sine.
Men nok om det.
Thomas Støreskald er så begeistret for at Jonas Nasjonalskald tok «Ap ut av skammekroken» ved å love at Norge skal motta 10.000 syriske kvoteflyktninger at han griper anledningen til å dikte litt om det også:
Det er mer enn en dobling. Det koster minst to milliarder kroner.
Dette er lyrikk på meget høyt nivå, ettersom Arbeiderpartiets eget sentralstyre beregner kostnadene til rundt 7 milliarder kroner. Barne- og likestillingsdepartementet har et foreløpig anslag på 10 milliarder.
En beundrers nesegruse heltedyrking er som vanlig et vakkert skue, men til en annen gang kunne kanskje Aftenposten og Hornburg notere seg at selv beundrere får bedre utsikt – og oversikt – hvis de trekker nesen bare 25 små centimeter unna det punktet på politikere hvor gamle dagers redaktører, journalister og annet godtfolk pleide å oppbevare lommebøkene sine?