Debatten om Trygdekontorets pornosketsj har gitt seg noen bemerkelsesverdige utslag. I Dagbladet sitter fire kvinner i gode stillinger og beklager seg anonymt over hvor fæl debatten er for særlig kvinner. Ja, så fæl er debatten at man ikke engang våger å påpeke hvor fæl den er uten å være anonym, påstår firkløveret. I Aftenposten forteller en Cathrin Svanevik Frøyen om en rekke personlige, forferdelige opplevelser og konkluderer med at «Det [sic!] fleste menn oppfører seg bra. Men det er helt vanlig at de ikke gjør det.»
Mon det? Personlig kjenner jeg ingen menn som oppfører seg slik hun beskriver og har aldri hørt andre kvinner, det være seg venninner, kollegaer, familiemedlemmer eller andre oppleve at dårlig, seksualisert oppførsel er vanlig blant de mennene de omgås. Frøyen har utvilsomt opplevd det, men å kalle atferden hun beskriver vanlig for menn er nok en ørliten overdrivelse i den gode saks navn.
På sin side spør en Heidi Helene Sveen seg i Aftenposten hvorfor det er «så viktig å kneble kvinner» og beskriver Facebook som en «pøl av hat og forakt».
De vil alle ha oss til å tro at det i særdeleshet går utover kvinner i samfunnsdebatten – bare fordi de er kvinner.
Det er godt mulig at disse kvinnene føler det sånn, men er deres virkelighetsoppfatning realistisk? Er samfunnet slik de beskriver det? Pussig nok påpeker Sveen selv at «personlig hets går sterkere inn på kvinner enn på menn»:
Det kan gå hardt for seg blant mannlige debattanter på Facebook, men Sveen mener det fortoner seg annerledes når det er snakk om menn og kvinner. Den viktigste årsaken mener hun er at kvinnelige debattanter ikke er i flertall.
– Antallet støttespillere er færre, og opplevelsen av å stå alene er sterkere. En undersøkelse viser at den personlige hetsen går sterkere inn på kvinner enn på menn, og at den oftere er seksualisert. Det er en slags ydmykelse og påføring av skam som gjør at mange kvinner trekker seg. Menn rapporterer ikke at de opplever den samme påføringen av skam. De brusher den av seg.
Javel, og hvis feil er så det? Er det mennenes feil at de tar seg mindre nær av slikt? Og er det i så fall ikke kvinnenes feil at de tar seg mer nær av slikt?
Og kan det tenkes at det er virkelighetsbeskrivelsen til disse kvinnene – for de er stort sett kvinner – og deres mannlige meningsfeller folk steiler av, ikke deres kjønn?
Dette er som regel kvinner som bekjenner seg til en stadig mer outrert og politisert feminisme, som i sine bedre dager handlet om å gi kvinner en mer selvstendig og synlig stilling i samfunnet.
Vi kvinner er likeverdige med menn og kan alt menn kan. Og det kan vi (ut over de naturlige biologiske begrensninger). Noen av de mest ekstreme mener imidlertid at kvinner er bedre enn menn, ikke sjelden samtidig som de fremstiller kvinner som en særlig utsatt gruppe som blir undertrykket av et patriarkat bare de kan se og det i en grad som gjør at staten bør gripe inn med lovreguleringer. De støtter tanken om at kvinner bør kvoteres inn i styre og stell. At det kanskje ikke er patriarkatet eller tvangsmessige kjønnsrollemønstre som gjør at kvinner tar andre karrieremessige valg enn menn later ikke til å falle dem inn.
Få er vel uenige at kvinner kan det samme som menn og bør være frie til å ta de valgene, hevde de meningene og innta de yrkene vi vil.
Men ikke når det gjelder det offentlige ordskiftet eller på sosiale medier, tydeligvis. For der må særlig menn skjerpe seg, og aller helst staten – ved det like politiserte likestillingsombudet Sunniva Ørstavik – komme på banen med lovgiving mot «hat og forakt» slik at kvinnekjønnet beskyttes bedre i samfunnsdebatten.
Med andre ord: alle kjønn er like, men noen er likere enn andre.
Det føles trist å måtte forfalle til å uttale meg «som kvinne», men som kvinne vil jeg altså ha meg frabedt å bli tatt til inntekt for Sveens og Ørstaviks politiske agenda på grunn av mitt kjønn. For jeg trenger ikke deres beskyttelse. Det er heldigvis bare et fåtall voksne kvinner som er opplært til å skylde på alt mulig annet eller å rope på staten når de ikke strekker til. Man er da barn av kvinnefrigjøringsgenerasjonen og klarer seg utmerket på egenhånd!
Og hva disse kvinnenes virkelighetsoppfatning angår: Er det ikke mest sannsynlig at de får mye pepper på grunn av deres meninger og politiske synspunkter – og da spesielt deres ville generaliseringer som ingen, heller ikke de selv, ville tolerert hvis det gikk utover noen andre grupper i samfunnet, langt mindre andre folkeslag – ikke deres kjønn? Men denne oppfatningen er naturligvis et bekvemt tilfluktssted, for da slipper man jo å måtte forholde seg til at ens personlige meninger og atferd på sosiale medier oppfattes av andre som nettopp det. Det er ikke meg eller mine meninger, det er kjønnet mitt, liksom.
Både mine kollegaer og jeg vet for øvrig litt om «hatet og forakten» – som i mange tilfeller egentlig er hard, men normal kritikk – som følger av å engasjere seg i norsk samfunnsdebatt.
Sveen og hennes meningsfeller har helt rett i at det kan være riktig utrivelig. Men aldri har det foresvevet meg at det overgår oss fordi vi er kvinner. Istedet handler det om at vi har og helt frivillig fronter synspunkter som mange, som folk på venstresiden, feminister og annet godtfolk, ikke liker og synes er verre enn verst.
Denslags blir det ofte bråk av, men det er altså ikke fordi vi er kvinner. Det er våre meninger det handler om, og de får vi en gang i blant hard medfart for på sosiale medier og kronikker i landets medier.
Det skulle bare mangle; vi deltar i debatt her, ikke den lokale kirkekaffen.
For noen – menn som kvinner – går det helt over styr. Så skriver de bedritne, personlige ting eller sender ubehagelige meldinger. Ikke sjelden seksualiserte av slagsen. Bruken av kjønnsord er utbredt. Gud vet hvorfor, men kanskje det skyldes at ord som «fitte» og «pikk» fortsatt er ganske tabubelagt blant folk over 40, slik at det er det verste de kan komme på i farten, ikke minst fordi de vet at det går rett hjem hos den de mener å ramme?
Dette er ingen unnskyldning for de som holder på sånn, men det finnes alltid en forklaring på folks atferd – om enn den er god eller dårlig.
Det er selvfølgelig ikke hyggelig å bli kalt «fitte», men er kjønnsord noe som bare brukes som negativt merket på kvinner? Hva med de som røde i toppen av sinne roper «for en pikk!»? Det hender f.eks. meg en gang i blant når jeg er så rasende at mitt foretrukne «rasshøl» ikke gjør nytten og jeg mener faktisk ikke noe godt med det. Så vidt meg bekjent er det ingen andre som mener det godt heller.
Kan hende burde de kvinnene som klager høyest på vegne av kvinnekjønnet tenke litt over sin egen retorikk også? Personlig har jeg en viss glede av å bivåne griseriet som jevnlig blir folk som Kjetil Rolness til del fra feminister, for innimellom får det min egen samfunnsdebattantiske tilværelse til å fremstå som en picnic i solskinnsvær.
Sveen mener hun bare svarer på tiltale, men andre ser det jo ikke nødvendigvis på samme måte. Hun benytter seg da også uten å blunke av den velkjente taktikken med å «lese mellom linjene», hvilket hun som alle andre vet at er nær sagt umulig å forsvare seg mot. Hvorfor gjør hun det hvis alt hun ønsker er en renhårig, fruktbar debatt? Hun er tross alt ikke den eneste her i verden som føler behov for å svare tiltale:
– I forbindelse med Dagfinn Nordbøs innlegg i VG om debatten etter Trygdekontorets pornosketsj, skrev du at teksten «lukter av gammelmannsfis lang vei». Du har en ganske røff tone selv?
– Ja, jeg svarer på tiltalte. Nordbøs kronikk var fullstendig skivebom, og det var vanskelig å forstå posisjonen. Jeg synes det virket som om han benyttet anledningen til å kjekke seg på vegne av komikerstanden. Mellom linjene var det noen holdninger til kvinner som det luktet gammelmannsfis av.
Kvinner som Sveen og Jaquesson er ikke så snaue selv, men tåler åpenbart ikke å få igjen. For de fleste andre er det ellers en god tommelfingerregel å la være å dele ut mer enn man takler å få tilbake.
Selv såpass «kontroversielle» samfunnsdebattanter som meg inngår i passiar med folk med motsatt mening og kritikere attpå. En vanlig ordutveksling pleier å fungere omtrent sånn: hvis jeg er høflig og saklig – og f.eks. spør om folks mening hvis jeg er i tvil fremfor å lese mellom linjene for så å lage min helt egen tolkning – så er langt de fleste høflige, saklige og spørrende tilbake. Møteplagere eller sjofle onelinere, som det riktignok kryr av på sosiale medier, overser man.
Blir man så sint at man er i ferd med å forløpe seg, er det lurt å gå vekk fra mac`en og gjøre noe hyggelig til man har kjølt seg ned igjen. Da slipper man f.eks. å unødvendig fornærme minst 50 prosent av deltagerne og høste fruktene av det.
Hva selv ikke kvinner kan, er å gå på med dødsforakt, for deretter å klage på debattklimaet og da særlig de mennene de regelmessig går løs på.
Uansett får disse kvinnene snakke for seg selv. Men som moralister flest gjør de selvfølgelig ikke det; en moralist sier aldri at dette og hint bør forbys eller reguleres av staten fordi jeg, moralisten, kan ta skade av det, de påberoper seg alltid å virke til alles beste.
Sveen bør lese sitt eget postulat en gang til og heller forsøke å forholde seg til det:
En undersøkelse viser at den personlige hetsen går sterkere inn på kvinner enn på menn, og at den oftere er seksualisert.
Dette er faktisk de kvinnene det gjelder sitt eget problem – ikke Thomas Seltzers, Kjetil Rolness eller menn generelt sitt.