Finnes det noen større glede enn følelsen av takknemlighet? En boblende, energisk glede som nesten renner over eller en rolig, dyp glede i takknemlighet over bare det å være til? Du har styringen over ditt eget liv.
I kontrast til dette står følelsen av å være et offer. Da er du redusert til et objekt som er prisgitt andres velvilje. Da er du blitt en person som må hente kraft fra andre for å få det bra.
Hva skal til for å føle glede? Har det noe med takknemlighet å gjøre? På forskning.no oppsummerer Ingrid Spilde:
Alt i alt ser det ut til at mange av faktorene som er med på å bestemme hvor lykkelige vi blir, henger sammen med såkalt prososial oppførsel. Vi blir altså mer fornøyde når vi viser takknemlighet overfor andre eller gjør gode gjerninger som å hjelpe eller dele.
Vi ser altså at gode gjerninger som det å hjelpe, gjør oss lykkeligere. Noen ganger er dette en egoistisk handling. For å hjelpe, trenger vi noen som er svakere enn oss selv. Objektet for hjelp må ikke styrkes, for da reduseres hjelpebehovet. Vi må i stedet fokusere på all urett som vederfares vedkommende slik at vi kan være den som kjemper i frontlinjen, og som hjelper vedkommende til et bedre liv.
Hadde vi i stedet hjulpet vedkommende til å fokusere på alt det gode i livet, ville kanskje han blitt mer fornøyd. Han ville ha sett at han selv hadde de kreftene som skulle til for både å hjelpe seg selv og andre. Men i stedet for å bidra til dette, retter vi oppmerksomheten mot alt det som vi mener er urettferdig. Vi hjelper ham inn i offerrollen.
- Den som går inn i hjelperrollen, blir lykkeligere. Hjelperen føler seg sterk.
- Den som går inn i offerrollen blir mer ulykkelig. Offeret føler seg svak.
Burde ikke en følelse av takknemlighet være den gaven som vi gir til våre medmennesker? Burde vi ikke heller hjelpe dem til å redusere sine forventninger og heller fokusere på det gode i livet? Hvis forventningene er for store, blir man misfornøyd. Vi så det i opprøret på Trandum der de innsatte lever luksusliv sett i forhold til tilstandene i hjemlandenes fengsler, men de forventet enda mer luksus. I forannevnte artikkel refererer Rita Karlsen en uttalelse advokat Arild Humlen ga til Dagbladet.
Humlen bekrefter de dårlige forholdene.
– Det er dårlig mat, et dårlig fritidstilbud og det er en ekstrem innestenging som foregår der, sier Humlen, som mener at Trandum ligner mer på et fengsel og at folk med ulik religion og kultur bor oppå hverandre.
Slike tilbakemeldinger kan øke de innsattes følelse av å være urettferdig behandlet, og dermed blir de mer ulykkelige. Advokat Humlen, som trer inn i hjelperrollen, får større lykkefølelse. Samtidig kan han le hele veien til banken.
Som Ingrid Spilde skrev: Vi blir mer fornøyde når
- vi viser takknemlighet overfor andre
- gjør gode gjerninger som å hjelpe
- gjør gode gjerninger som å dele
Når vi lager en hjelper-/offersituasjon, vil offeret reduseres til et objekt for vår godhet. Vi gjør da mennesket til et middel. Vi bør lytte til filosofen Immanuel Kant som sa: «Du skal alltid behandle et menneske som et mål i seg selv og ikke bare som et middel for noe annet.»
Før vi påtar oss hjelperrollen, bør vi reflektere over våre motiver og resultatet av vår inngripen. Bidrar hjelpen til å styrke vedkommende, eller vil han sementeres fast i offerrollen?
Offeret
Et menneske er et mål i seg selv
og ei kun et middel, det vet vi så vel,
men vi vil så gjerne ha englevinger,
og rollen som «hjelper» oss dette bringer.
Vårt «middel» er mennesker som framstår svake,
og Kant sitt imperativ må vi da vrake.
Vårt mål er moralens høyeste tinde,
og da må vi snarest «middelet» finne.
Det som er det triste – vi ser ikke selv
at vi ødelegger – vi tror vi gjør vel.
Vi lures av følelser, bruker ei vettet –
ser ikke at «offeret» skades av dette.
Når offerfølelsen er blitt vekket
blir kraften han hadde, alvorlig svekket.
Redusert til et offer, og det kun fordi
han trengtes i vår godhetsindustri.