Islam

Kjetteren om de tre gruppene muslimer

Ayaan Hirsi Ali er klar med ny bok, som naturlig nok handler om vår tids mest presserende spørsmål: Tiden er overmoden for en gjennomgripende islamsk reform. Hvordan skal verden få dette til? Med stor interesse registrerer jeg at Hirsi Ali grupperer muslimer etter Muhammeds livsfaser. Dette mener jeg er den absolutt riktige måten å forholde seg til islam og muslimer på.

Jeg har jobbet noe de siste månedene med et manus om islam. Man selger ikke bjørnen før den er skutt, så hva dette munner ut i, får tiden vise. Poenget her er at jeg har delt islam inn i Mekka-koranen og Medina-koranen. Det samme gjelder Muhammeds historiske biografi, hans sira. Dette mener jeg er helt avgjørende for å få en logisk oversikt over islams og Muhammeds budskap: Muhammed som den fredsæle misjonæren i Mekka, og da han forlot byen i 622 og dro til Medina med følgerne sine, startet plyndring av karavaner og militær kamp mot sine omgivelser. Suksessen bak denne strategien har vi nå på innsiden av dørstokken: De troende som mener at Medina-perioden skal kopieres, både hva gjelder virkemidler og målet om et kalifat som minner om Den islamske staten.

ayaan3

Ayaan Hirsi Ali lanserte nettopp boken sin Kjetter: Hvorfor islam trenger en reformasjon nå (Heretic: Why Islam Needs a Reformation Now). Hun grupperer muslimer i tre kategorier: De langt på vei helt uproblematiske Mekka-muslimene, de ideologisk destruktive Medina-muslimene (som også inkluderer jihadistene), og i den tredje kategorien har hun plassert seg selv: ikke som frafallen, merk det, men som kjetter. Kjetter i håp om å kunne ha en konstruktiv stemme i det etterlengtede reformarbeidet innen islam.

I anledning boklanseringen legger Hirsi Ali frem sine tanker om reformarbeidet bredt i Washington Post (essayutdrag fra boken). Hun konstaterer det faktum at Samuel Hunthingtons tese fra 1996 om at islam grenser er blodige, også på innsiden av islamdominerte land, har slått til for fullt. Av 12 000 terroranslag i 2013, er fasiten overveldende: Den store majoriteten angrep står muslimer bak, den store andelen ofre er også muslimer.  At ”islam er fredens religion”, blir selvsagt et meningsløst postulat, noe Hirsi Ali har formulert i et tiår nå. Og det handler ikke ”bare” om terror, det handler også om islams ekstremisme overfor hva som defineres som lovbrudd, og hvilke metoder som anses som guddommelige når lovbrytere skal straffes.

De fredsæle muslimene, må ta et oppgjør. Islam må ansvarliggjøres for dens faktiske tekster, akkurat slik kristne har tatt et oppgjør med de voldelige delene av Det gamle testamentet :

It simply will not do for Muslims to claim that their religion has been “hijacked” by extremists. The killers of Islamic State and Nigeria’s Boko Haram cite the same religious texts that every other Muslim in the world considers sacrosanct.

Instead of letting Islam off the hook with bland clichés about the religion of peace, we in the West need to challenge and debate the very substance of Islamic thought and practice. We need to hold Islam accountable for the acts of its most violent adherents and to demand that it reform or disavow the key beliefs that are used to justify those acts.

Blant dagens kristne er de som holder fast ved intolerance og vold, de ideologiske uteliggerne. Islams akilleshæl er at denne religionens ”uteliggere” er kjetteren, de som ønsker en genuin reform. Hirsi Ali peker på trosbekjennelsen Shahada, som mer enn noe annet representerer islams sjel: ”Jeg bevitner at det er ingen annen Gud enn Allah, og Muhammed er hans budbringer.” Allerede her er vi i gang med det dypt problemtiske: Muhammed var også politiker.

The Shahada might seem to be a declaration of belief no different from any other. But the reality is that the Shahada is both a religious and a political symbol.

(…) No symbol represents the soul of Islam more than the Shahada. But today there is a contest within Islam for the ownership of that symbol. Who owns the Shahada? Is it those Muslims who want to emphasize Muhammad’s years in Mecca or those who are inspired by his conquests after Medina? On this basis, I believe that we can distinguish three different groups of Muslims.

(…)

I shall call them Medina Muslims, in that they see the forcible imposition of Shariah as their religious duty. They aim not just to obey Muhammad’s teaching but also to emulate his warlike conduct after his move to Medina. Even if they do not themselves engage in violence, they do not hesitate to condone it.

It is Medina Muslims who call Jews and Christians “pigs and monkeys.” It is Medina Muslims who prescribe death for the crime of apostasy, death by stoning for adultery and hanging for homosexuality. It is Medina Muslims who put women in burqas and beat them if they leave their homes alone or if they are improperly veiled.

The second group—and the clear majority throughout the Muslim world—consists of Muslims who are loyal to the core creed and worship devoutly but are not inclined to practice violence. I call them Mecca Muslims. Like devout Christians or Jews who attend religious services every day and abide by religious rules in what they eat and wear, Mecca Muslims focus on religious observance. I was born in Somalia and raised as a Mecca Muslim. So were the majority of Muslims from Casablanca to Jakarta.

Yet the Mecca Muslims have a problem: Their religious beliefs exist in an uneasy tension with modernity—the complex of economic, cultural and political innovations that not only reshaped the Western world but also dramatically transformed the developing world as the West exported it. The rational, secular and individualistic values of modernity are fundamentally corrosive of traditional societies, especially hierarchies based on gender, age and inherited status.

Som HRS har forfektet i årevis: fundamentalistene, Medina-muslimene, er Mekka-muslimenes verste fiende. De er også kjetterne og de frafalnes verste fiende. Det er de to sistnevnte vesten må stille seg skulder ved skulder med. Summert om må dette være vårt felles mål:

For the world at large, the only viable strategy for containing the threat posed by the Medina Muslims is to side with the dissidents and reformers and to help them to do two things: first, identify and repudiate those parts of Muhammad’s legacy that summon Muslims to intolerance and war, and second, persuade the great majority of believers—the Mecca Muslims—to accept this change.

Hirsi Ali peker på fem reformpunkt:

  • Muhammed’s status som halvt guddommelig må opphøre. Det samme gjelder bokstavelige lesning av Koranen.
  • Konseptet om martyrdom må revideres ved at verdien og meningen ved selve livet får forkjørsrett.
  • Menneskeskapte lover må settes over sharia.
  • Religiøse personer må ikke gis politisk makt, ei heller kunne opptre som form av moralpoliti.
  • Islam blir først en sann fredens religion når konseptet om jihad med sverdet skrinlegges.

I know that this argument will make many Muslims uncomfortable. Some are bound to be offended by my proposed amendments. Others will contend that I am not qualified to discuss these complex issues of theology and law. I am also afraid—genuinely afraid—that it will make a few Muslims even more eager to silence me.

But this is not a work of theology. It is more in the nature of a public intervention in the debate about the future of Islam. The biggest obstacle to change within the Muslim world is precisely its suppression of the sort of critical thinking I am attempting here. If my proposal for reform helps to spark a serious discussion of these issues among Muslims themselves, I will consider it a success.

Hirsi Ali har innehatt alle rollene: Hennes reise har vært fra Mekka, til Medina, og endte på Manhatten. Hun slår fast at fremtides generasjoner muslim bør slippe hennes ”dom”: å bli en kjetter som lever med drapstrusler grunnet tanker og tro.

Det er mye som står på spill for verden. Vinner Medina-muslimene og håpet dør for en islamsk reformasjon, da må verden betale en høy pris, både ved tap av menneskeliv og tapt frihet.

Det er dette som står på spill i vår tid.