Ikke i Vesten, nei

Flere enn Vesten må definere ytringsfrihetens grenser, skriver tidligere stortingsrepresentant for SV, Akhtar Chaudhry. Mener mannen som bekjenner seg til fellesskapet – som i: påstått foretrukket ideologi for sosialdemokrater generelt og SV spesielt – at ytringsfriheten i likhet med bestemor skal legges ut…

Flere enn Vesten må definere ytringsfrihetens grenser, skriver tidligere stortingsrepresentant for SV, Akhtar Chaudhry.

Mener mannen som bekjenner seg til fellesskapet – som i: påstått foretrukket ideologi for sosialdemokrater generelt og SV spesielt – at ytringsfriheten i likhet med bestemor skal legges ut på anbud?

Først henvender Chaudhry seg til ikke navngitte mennesker som angivelig mener at ytringsfriheten er absolutt og ramser opp en rekke lovparagrafer som viser at det ikke er tilfelle. Det kommer nok som en overraskelse på alle som ikke har hørt om straffelovens § 135a og den sovende blasfemiparagrafen.

hege_banner_rights_special_778x150

– Men ytringsfrihet har aldri vært en fast eller endelig vedtatt størrelse, hverken i Norge, Europa eller andre steder i verden og det må Norge og Europa erkjenne så fort de bare kan, forklarer Chaudhry pedagogisk.

Han legger til at den rødgrønne regjeringen han selv var en del av ville fjerne blasfemiparagrafen i 2008. Til gjengjeld glemmer han beleilig å nevne at den samme rødgrønne regjeringen hadde til hensikt å innføre, til tross for antydninger til intern motstand, en ny og langt mer alvorlig en. Tanken var å beskytte ikke nærmere spesifiserte religioner – sånne med få tilhengere i Norge – og tilhengernes religiøse følelser for å unngå «alvorlige konflikter i samfunnet»:

Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.

Det skal innrømmes at da støvet hadde lagt seg, uttrykte SV lettelse over at det ikke ble noe av den påtenkte utvidelsen av hatparagrafen.

Men det er selvsagt ikke verdens hel- eller halvautoritære, illiberale samfunn som har et problem med ytringsfriheten. Åh nei, det er naturligvis den vanlige mistenkte: Vesten.

Når Vesten fortsetter å hevde, og tviholder på, at ytringsfriheten er absolutt og ubegrenset, detter resten av verden av lasset. Vesten er ikke verden. Verden består av langt flere enn de som bor i Vesten. Vesten har ikke monopol på å bestemme om ytringsfrihetens grenser for evig og alltid er definert, eller kreve at Vesten alene skal bestemme hvor disse grensene skal gå.

Vel, i Vesten er det jo det, da. Hva verdens diktatorer og deres medløpere måtte mene, er faktisk deres eget problem, ikke vårt.

Så de aller fleste vil nok være tilbøyelige til å mene at den beste ordningen i en verden full av motsetninger og delte meninger om hva som er et godt samfunn og ikke, er at suverene stater innretter seg som man synes best hjemme hos seg selv, og så får andre suverene stater innrette seg som de vil.

Men nei, ikke så i Chaudhrys optikk. For når vi frekt tar oss retten til å ordne våre egne samfunn som vi vil, utestenger vi nemlig milliarder av mennesker som ikke vil noe annet heller på denne kloden enn å diskutere ytringsfrihetens grenser i vår moderne verden. Vår del av den altså, ikke deres. Resten av verden bør følgelig bli tilkjent retten til å være med på definere hvor grensene skal gå.

Det er legitimt å kjempe for å forsvare ytringsfrihetens grenser slik de ligger i Europa i dag, men det er lurt å tilkjenne resten av verden rett til å være med på å definere hvor grensene skal gå. Vi trenger ikke nødvendigvis å bli enige med de som er uenig med oss, men ved å innrømme dem retten til å være en legitim aktør, på samme nivå som oss, vil vi få flere til å stå på samme side. Ved stadig, og feilaktig, hevde at ytringsfriheten er ubegrenset, stenger man milliarder av mennesker utenfor debattarenaen. Dette gjør noe med mennesker.

Vi får sannelig håpe at Aftenposten tar hintet og åpner sin debattarena for de milliardene av legitime aktører som bare ønsker å debattere ytringsfrihetens vilkår i Norge og Europa. Det blir antagelig kjempegreier – tidenes mest fruktbare og ikke minst klikkgenererende debatt.

Hvem er det Chaudhry mener, forresten? Oppfatter han for eksempel Saudi-Arabia, Iran, Afghanistan og Pakistan som legitime aktører i en europeisk ytringsfrihetsdebatt?

Det er svært få som vil bruke vold for å definere og forsvare ytringsfrihets grenser slik de ser det, men kun ved å nekte flere milliarder mennesker å være med på å diskutere hvor ytringsfrihetens grenser i vår moderne verden bør gå, skyver vi sistnevnte gruppen fra oss som alliansepartnere. De støtter selvsagt ikke voldsbruken, slik som i Paris. Tvert i mot blir de sinte på de som bruker vold i islams navn, men samtidig oppgitte over Vesten som ikke ønsker å snakke med dem, men heller forteller dem hva som forventes av dem.

Ja, de vordende ytringsfrihetsdebattørene blir faktisk så sinte på folk som bruker vold i islams navn at landene de bor i har dødsstraff for blasfemi mot islam. For øvrig med bred støtte i befolkningen.

Både Iran, Saudi-Arabia, Afghanistan og Pakistan har dødsstraff for blasfemi. På grunn av press fra det forjævlige Vesten blir de sjelden iverksatt i land som Afghanistan og Pakistan, men til gjengjeld mener en svært høy andel av befolkningene i disse og flere andre land at frafall fra islam bør straffes med døden. I Egypt mener 84 prosent dette og i Jordan 86 prosent. Det er omtrent samme andel som i Pakistan, hvilket kan forklare at mobben av og til tar loven i egne hender som f.eks. ved drapene på politikerne Salman Taseer og Shabaz Bhatti fordi de tok til orde for en oppmyking av den pakistanske blasfemiloven.

Selv om Chaudhry ikke nevner islam og muslimer, så er det selvfølgelig det han sikter til. Det finnes en rekke andre land som ikke akkurat er ytringsvennlige, men vi ser altså ikke russere ta til gatene i Europa for å hevde seg krenket av at noen lager homoerotiske bilder av Putin eller gjør narr av de dustete hattene til det russisk-ortodokse kleresiet. Kina murrer stygt, sender sure telegrammer og setter handelsavtaler på pause når de mener seg djupt såra og vonbråtne, men de krenkede kinesiske masser glimrer med sitt fravær i det europeiske gatebildet. Og det er mulig jeg har gått glipp av det, men jeg kan ikke huske å ha lest noe om at kinesiske attentatmenn truer eller har tatt kverken på en journalist eller bladtegner som har portrettert kamerat Xi på en fornærmende måte.

Så Chaudhrys milliarder er nok å finne i den kronisk krenkede muslimske verden.

Merkelig nok later det til at det har gått den tidligere stortingsrepresentanten hus forbi at ytringsfriheten er grunnlaget for en rekke andre friheter som f.eks. den religionsfriheten bl.a. muslimer i Vesten nyter meget godt av.

I den muslimske verden er forholdene – igjen med bred støtte i folket – knapt så gode. Spesielt ikke for minoritetsreligioner som judaisme og kristendom. Islamske retninger som ikke er goutert av moderskipet har heller ikke gode kår.

Et svært stort flertall i mange av disse landene ønsker i tillegg at sharia skal være landets lov. Det er alt annet enn godt nytt for de samme landenes religiøse og kulturelle minoriteter.

Hvis det er disse Chaudhry mener at bør tilkjennes rett til å være med på å definere hvor grensene for ytringsfriheten skal gå i Vesten, så bør han håpe at vi ikke lærer så mye av dem at vi innskrenker ytringsfriheten og dermed religionsfriheten slik at Vesten blir mer i tråd med den globale tilstanden. Det vil bli utrivelig for alle parter, men her i Vesten er det neppe kristendommen det kommer til å gå verst utover.

Men så er det all denne volden, da. Chaudhry, som så mange andre, føler at den beste måten å «isolere og bekjempe de få menneskene som legitimerer vold for å begrense ytringsfriheten slik vi kjenner den i Vesten»på,  er å nettopp gi etter for de få menneskene som legitimerer – og bruker – vold for å begrense ytringsfriheten slik vi kjenner den i Vesten.

For å gjøre dette, må vi «akseptere dem som likeverdige partnere i verden», avslutter Akhtar Chaudhry, hvis globale ærend altså er at flere enn Vesten må få definere ytringsfrihetens grenser.

Det må de naturligvis gjerne og så vidt jeg vet er det ingen som har sagt noe annet.

Men ikke her i Vesten. Her er det vi som definerer den fordi det er vi som bestemmer hvordan vi vil ha det her. Det er derfor vi er Vesten og resten noe annet. Og om Chaudhry ikke skulle ha lagt merke til det – nokså bemerkelsesverdig, hans partis innvandringspolitiske synspunkter tatt i betraktning – så går strømmen av mennesker til Vesten, ikke fra.

Hva tror så herr SV-representanten at det kan komme av?