Hvis Europa vil hedre Charlie Hebdo bør de skrote begrepet islamofobi

Anklagen om islamofobi er designet for å kvele kritisk tenking. Det er derfor på tide å utfordre den islamofob-industrien, skriver redaktøren for nettmagasinet Spiked.online, Brendan O`Neill. Tidligere har O`Neill tatt et forrykende oppgjør med studentforeningers håndhevelse av politisk korrekthet ved britiske universiteter, etter at en debatt om abort mellom…

Anklagen om islamofobi er designet for å kvele kritisk tenking. Det er derfor på tide å utfordre den islamofob-industrien, skriver redaktøren for nettmagasinet Spiked.online, Brendan O`Neill.

Tidligere har O`Neill tatt et forrykende oppgjør med studentforeningers håndhevelse av politisk korrekthet ved britiske universiteter, etter at en debatt om abort mellom ham og The Telegraph-kommentator Tim Stanley ble avlyst. Britiske studentforeninger fører en Ingen platform-politikk, som opprinnelig innebar at høyreekstremister og andre personer fra ytterfløyene ikke skulle gis noen talerstol på universitetene. Denne politikken har nå utvidet seg til å omfatte nær sagt alle hvis synspunkter ikke passer inn i en til enhver tid fremherskende gruppetenking, mener han.

«Hvis alle som er Charlie ønsker å hedre de døde redaksjonsmedlemmene i Paris, bør de gå for å skrote begrepet islamofobi. For denne tomme, kyniske, elitistiske frasen, denne multikulturelle innbilskheten, har gjort uhørt mye for å fremme ideen om at latterliggjøring av folks troslære og kulturelle trekk er en dårlig ting. Faktisk har det mye brukte men lite gjennomtenkte i-ordet patologisert selve det å gjøre en bedømmelse. Det har gjort den totalt legitime overbevisningen om at noen overbevisninger er bedre enn andre til en virvlende, irrasjonell frykt – en fobi – verdig fordømmelse og kanskje til og med myndighetenes etterforskning. At de to bevæpnede mennene syntes at Charlie Hebdos «islamofobiske» tegnere fortjente å bli straffet er ikke overraskende – tross alt vokste de opp på et kontinent, Europa, som er så herjet av relativisme, så allergisk mot å gjøre moralske bedømmelser at selv det å si «islamske verdier er ikke så gode som Opplysningstidens verdier» nå blir behandlet i praksis som bevis på en skrudd, syndig mentalitet, som en forbrytelse», skriver O`Neill.

hege_banner_rights_special_778x150

«Aldri har den manglende forbindelsen mellom påstandene fra islamofobi-industrien og realitetene på bakken i Europa blitt så kraftig utstilt som den siste uken. Blodet på gulvet i Charlie Hebdos lokaler var fortsatt vått da respektable medier, med kaldblodig hurtighet, la bekymringen om de ti journalistenes fryktelige skjebne bak seg og begynte å fortvile over farene europeiske muslimer nå gikk i møte. Vi bør alle frykte «den kommende islamofobiske backlashen», skrev en journalist. The Guardian kom med en tordnende advarsel om at «islamofober [vil] gripe denne grusomheten til å fremme sitt hat». Men ingen slik pavlovsk backlash kom. Bortsett fra kasting av ødelagte granater mot en moskè i Le Mans – en forferdelig handling, ja – har det ikke vært noe mobbens raseri mot muslimer. Hvor urealistiske islamofobiindustriens påstander er, ble krystallklart etter drapet på fire jøder i en butikk, begått av en medskyldig av Charlie Hebdo-morderne. Selv etter denne antisemittiske handlingen, fortsatte observatører å klage over den angivelig dødelige trusselen mot muslimer fra den dårlig utdannede euro-mobben. I går, mens likene av de fire jødene ble gjort klare for flyreisen til Israel, fortalte George Clooney en gjeng med smiskende journalister hvor bekymret han var for den «anti-muslimske stemningen» i Europa. Det er surrealistisk.»

«Det beviselige spriket mellom den paniske islamofobiindustriens frykt og hva som faktisk skjer etter terroristangrept avslører en sjelden oppfattet sannhet om ideen bak «islamofobi»: det er faktisk ikke en beskrivelse, langt mindre en presis en, av økningen av rasistisk tenking eller tilstanden til samfunnsrelasjoner i Europa. Istedet er det et begrep utviklet og spredt for å slå ned på moralsk kritikk av visse trossetninger. Bekymringen i hele Europa for islamofobi er avviker fra alle andre moderne kampanjer mot rasisme og fordommer på en viktig måte: den er skapt av politiske eliter i stedet for å være en grasrotbevegelse for å oppnå likhet eller frihet for en spesiell minoritet. Essensen i islamofobi er en multikulturell innbilskhet, en skapelse av en forsvinnende små, reserverte og kriserammede eliter oppsatt på å slå ned på enhver opphetet eller altfor dømmende diskusjon om ikke-vestlige verdier.»

«I motsetning til borgerrettsbevegelsen i 1950 og 1960 årenes Amerika, hvor et stort antall svarte slåss med nebb og klør mot rasesegregering og gjennomgående statlig vold, eller den antirasistiske bevegelsen i Storbritannia i 1970 og 1980 årene, hvor miljøer agiterte mot diskriminering, kommer bekymringen for islamofobi ikke fra gatene, men tenketankenes esoteriske, fjerne verden og profesjonelle håndvridere. Den nåværende forståelsen av «islamofobi» stammer i stor grad fra en rapport fra 1996, produsert av Runnymede Trust, en britiskbasert tenketank for likeverd mellom raser [raser har en annen konnotasjon i Storbritannia og brukes hyppig der vi ville brukt f.eks. etnisitet. Min anm.]. Rapportens definisjon av islamofobi – «en kortfattet måte å referere til frykt eller hat for islam på – er nå den bredest aksepterte, ikke bare i bare i Storbritannia, men i hele Europa. Betegnende nok var Runnymedes rapport ikke basert på noen seriøs måling av diskriminering i den virkelige verden, men hovedsakelig på en analyse av medias dekning av islam og dens følgere. Det vil si at begrepet islamofobi fra start var mer bekymret for media og moralske bedømmelser av et trossystem – og tydeligvis for problematiske ord og ideer – enn med faktisk fysiske eller institusjonelle fordommer mot muslimer. Enda mer betegnende: 3.500 kopier av rapporten ble distribuert blant, som en av forfatterne beskriver det: «kosmopolitiske myndigheter, raserelasjonsråd, politistyrken, departementer, fagforeninger, profesjonelle forbund, tenketanker og universiteter». De store og gode. Disse skulle være overkikadorer for ethvert utrykk for «frykt for islam», i essens de som slo ned på, kritikk av eller forakt for et trossystem.»

«Runnymede-rapporten gjør det klart at kongstanken til dem som kom opp med islamofobi, er at det er galt å være dømmende i forhold til ikke-vestlige verdier, eller å elevere Vestlig levevis over andre folks levevis. Som det definerende dokumentet sier det, er et sikkert tegn på «islamofobi» synet på «islam som underlegen Vesten» De som snakker om «sivilisasjonenes sammenstøt» bidrar til et islamofobisk klima, sier det. For å imøtegå islamofobi foreslo Runnymede for den klikken akademikere, politibetjenter og offentlige representanter de sendte sin rapport til, at de burde oppmuntre folk til å forstå at islam er «distinkt annerledes, men ikke dårligere» og er «verdig like mye respekt |som vestlige verdier]». Videre sa den at vi modige krigere mot islamofobi må utfordre ideen om at islams kritikk av Vesten er grunnløs og bør i stedet oppmuntre folk til å ta den i betraktning og omfavne «[islams] kritikk av Vesten og andre kulturer».»

«Det vi har her er ikke noen tradisjonell kampanje mot rasisme, lansert av miljøene selv eller rettet mot irrasjonelle fordommer. I stedet er det et sensorisk overfall på visse tankesett, på moralsk bedømmelse i seg selv, lansert av de øverste sirkler i vestlige samfunn. Ved å slå ned på overbevisningen om islam kanskje ikke er så bra som det som kalles vestlige verdier, men som faktisk er nokså universelle demokratiske og frihetlige verdier, og insistere på at islam faktisk er verdt «samme respekt», var Runnymede-rapporten designet for å fremme relativisme og selvsensur, ikke likhet eller sosial fremgang. Begrepet islamofobi omfattet fra starten selv det å si «denne måten å leve på er bedre enn den» eller «islam er ikke en fantastisk troslære» – fullstendig legitime moralske synspunkt, hva enten du er enig eller ikke.»

«Denne kyniske bruken av «fobimerking» til å herse med og til og med kriminalisere enhver som hevder at sekularisme og frihet er bedre enn islams synspunkter har økt og eksplodert siden 1996. Nå blir alt fra å uttrykke forakt for burka til å begå blasfemi mot Muhammed beskrevet som «islamofobisk», som galt, ondskapsfullt og fortjent vanære. Dette kan observeres ved den konstante brandingen av kommentatorer som «islamofobiske» som ganske enkelt kritiserer aspekter ved islam. Så i de siste årene har europeiske antirasistiske vaktbikkjer refset journalister for å ha beskrevet koranen som leverandør av «skriftlig dekning for juridisk barbari» og til og med kritisert BBC for å ha beskrevet Osama bin Laden som en «islamsk fundamentalist», på basis av at hans handlinger var «uislamske». Selv å påpeke den religiøse bakgrunnen til visse terrorister er ansett som «islamofobisk», siden det tydeligvis fører til moralsk bakvaskelse av islam. Og det var selvfølgelig hva Charlie Hebdo de siste årene ble kritisert for å gjøre, av alle fra Barack Obama til franske politikere og domstoler: å moralsk bakvaske islam, begå blasfemi mot islam, uttrykke et moralsk overlegent synspunkt på islam. Vi har skapt et klima hvor selv det å kritisere islam er ansett som uhederlig, rasistisk, vanvittig, og så lurer vi på hvorfor noen islamske brushoder forsøker å straffe de som våger å gjøre det.»

«Det hovmodige begrepet islamofobi er en spydspiss for den ideologiske multikulturalismen. Multikulturalismen legemliggjør det moderne Vestens motvilje mot å elevere enhver kultur, selv ikke sin egen, over andre. Multikulturalisme gjør moralsk vakuum til en dyd ved å vende Vestens negative, manglende evne til å si «vårt levevis er godt» til en pseudo-positiv feiring av alle kulturer som «like verdige respekt». Multikulturalisme handler om å unngå enhver seriøs diskusjon om verdier eller ideer til fordel for å si «alle er gode, ingen bør latterliggjøres». Islamofobi-begrepet tar dette til neste nivå ved å demonisere selve trangen til å bedømme noe. Langt fra å være en progressiv krig mot rasisme, er islamofobiindustrien et dypt illiberalt og kujonaktig forsøk på å stampe ut debatt, og å snike lover mot blasfemi tilbake i Europa.»

«Men vi må være frie til å begå blasfemi. Og til å latterliggjøre. Og aller viktigst: til å diskutere og bedømme og diskriminere mellom verdier vi synes er gode og de vi synes er mindre gode. Vestlige samfunn vil aldri gjenoppdage følelsen av formål eller misjon, langt mindre ånden fra Opplysningen, så lenge bare det å snakke opp ens egne demokratiske og liberale verdier over andres synspunkt blir tilnærmet behandlet som en ytringsforbrytelse. Je suis Charlie? Så imøtegå den samme tingen som bidro til massakren på Charliene: den kvelende nye kulturen av relativisme og selvsensur som har gitt noen mennesker i Europa den stupide og farlige ideen at de har rett til å gå gjennomo livet uten å høre et sårende ord om deres trosssystem.»

Spiked.online: Je suis Charlie? Then challenge the Islamophobia industry