For noen var og er det faktisk bare så enkelt

I en glitrende artikkel skriver Bergens Tidendes Hilde Sandvik om fatwaen mot Salman Rushdie, attentatet mot den modige forleggeren William Nygaard og establishments bemerkelsesverdig ynkelige reaksjon. "Det var moralsk sett riktig for meg som forlegger ikke å bøye av. Jeg måtte vise at ytringsfrihet er en grunnleggende frihet som ikke kan stanses av terrorisme", sa Nygaard i sakens anledning. Og er det ikke bare så enkelt?, spør Sandvik. Joda, for noen var og er det det.

I den glitrende artikkelen Jorda er framleis flat, skriver kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, om fatwaen mot Salman Rushdie, attentatet mot den modige forleggeren William Nygaard og establishments bemerkelsesverdig ynkelige reaksjon.

Den dagen attentatmannen lå på lur, reddet Nygaard sannsynligvis livet fordi han ikke la seg ned på kne for å skifte de istykkerskårne dekkene på bilen sin, akkurat som han heller ikke ville gå ned i knestående for de kreftene som hadde satt en pris på Rushdies hode, fortsetter Sandvik:

Det at han stod rak, kosta han to års opptrening før armar og bein kunne røyrast skikkeleg. Han var heldig: Kulene var spesialdesigna for å drepe og ekspanderer til dobbel storleik når dei treff kroppen.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

«Det er en ensom ting å bli skutt i hagen», har Nygaard sagt.

Sidan har eg ofte tenkt at det også må kjennast einsamt at støtta og analysen kring det som skjedde sat så langt inne. Kor var det politiske medvitet om kva som var på spel – den gongen?

Det gjorde det nok, for å gå mot strømmen er vanligvis ensomt.

Men den politiske og mediale bevisstheten glimret med sitt fravær da, som den i stor grad gjorde i 2006. Etter Charlie Hebdo har det vært visse tilløp, men ikke større enn at Aftenposten og en rekke andre offentlige aktører har lansert ord som ytringsvett, ytringsansvar og at ytringsfriheten aldri må brukes til å såre religiøse mennesker.

På spørsmål fra journalister om han ville slutte å utgi «Sataniske Vers» som følge av drapsforsøket, svarte hedersmannen Nygaard beundringsverdig klart: Absolutt ikke!

«Det var moralsk sett riktig for meg som forlegger ikke å bøye av. Jeg måtte vise at ytringsfrihet er en grunnleggende frihet som ikke kan stanses av terrorisme. Ytringsfriheten er av fundamental betydning for å kunne være et fritt menneske. Uten ytringsfrihet vil det ikke være noen opposisjon, ingen debatt, ikke noe demokrati.»

Og er det ikke bare så enkelt?, spør Sandvik:

Å svare eit «absolutt ikkje» på spørsmål om å vike unna for trugsmål for å ytra seg. Stå på at det er «moralsk rett ikkje å bøye av». Det er sterke, klare prinsippfaste ord frå ein forleggjar, som kunne ha bøtt med livet for det.

Og så er det likevel ikkje så liketil – så rasjonelt at ein Nygaard i 1993 legg fasiten framfor oss. Vi er slett ikkje ferdige, ikkje med grensene mellom kunst og politikk, ikkje med frykta, ikkje med kampen for ytringsfridomen. Ikkje med kunstnarens ansvar.

Vi ser – igjen – den vestlege liberales usikkerheit, skuldkjensle – og underliggjande frykt for å ta feil, for at trugsmåla vi står overfor er mektige, mektigare. Ikkje som ein debattpositur, ein dissens, eit argument, men som ei tilbaketrekking:

Ja, det ser vi, etter Charlie Hebdo i 2015, som under og etter Muhammedkrisen i 2006 og skuddene mot Nygaard i 1993.

Men for noen få personer var og er det faktisk bare så enkelt. Blant dem er Document.nos Hans Rustad og Rights.nos Hege Storhaug. Som William Nygaard sto de der i 1993, de sto der i 2006 og de står der fremdeles: utskjelt og uthengt i norsk offentlighet. Nå med et visst trusselbilde i tillegg.

Nå kan det virke som jeg snakker for min syke mor, men jeg var altså ikke med i 1993 og 2006. På 90-tallet løp jeg fortsatt rundt med gul «Ikke mobb kameraten min»-button og svermet for Rød Valgallianse. Så kom Muhammedkrisen. Bildene av vage politikere, pinglete redaktører som gjemte frykten bak høystemte ord om respekt og en forskremt Vebjørn Selbekk som ble geleidet inn i et rom fullt av seiersvisse imamer av stortingspolitikere med falske smil, gjorde vondt langt inn i sjelen. Dette kunne da virkelig ikke være sant?

Ingen av de store mediene trådte frem med utvetydig støtte til Selbekk – for ikke å nevne vårt naboland Danmark, hvor truslene veltet inn – og ytringsfriheten, eller like kraftig som berettiget kritikk av regjeringen Stoltenbergs håndtering generelt og daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres spesielt.

Inntil da hadde jeg trodd klippefast på at norske medier var objektive og mangfoldige. Men etter å ha lett forgjeves etter bare èn leder eller kommentar som avvek fra røkla, forsto jeg at jeg ble nødt til å se etter andre. Kanskje fantes det noen på nettet som ikke løp i flokk…?

Og det var der jeg fant dem; Hans og Hege.

Tilfeldighetene ville at jeg skulle ende som skribent på Document.no året etter. Da hadde Hans Rustad allerede holdt på i fire år alene. Hege hadde holdt på i ti år og attpåtil skrevet bøker underveis.

De fleste som holder på i vår bransje er indvidualister – vi er mer eller mindre piggete kaktuser på et marked som foretrekker fredsliljer – og følgelig oppstår det mange interne uenigheter underveis. Det er likevel ikke til å komme fra at Hans Rustad er en svært modig mann, som Hege er en svært modig kvinne. De er begge mennesker med en upåklagelig integritet som vårt samfunn hadde tjent på å ha flere av. De har stått på i årevis, men har ikke akkurat fått noen takk for den enormt viktige innsatsen de gjør for ytringsfriheten, samfunnsdebatten og dermed demokratiet selv.

Når de står der likevel, er det fordi de hadde og har retten på sin side. Man kan være enig eller uenig i en rekke saker, men de var blant de få som så trusselen en fremvoksende, totalitær islamisme utgjorde for samfunnet vi lever i. De gjorde seg bare skyldige i en synd, en som sjelden blir tilgitt: de så og advarte mot den for tidlig – før noen andre så, eller hadde lyst til å se, den.

I dag er det ikke en gang nok å være uenige med Rustad eller Storhaug heller, man må finne på ting for å gjøre det ekstra ille. Det mye omtalte «mørke nettet» er fullt av absurde påstander som at de går inn for etnisk rensing, at de mener Anders Behring Brevik ble offer for et justismord og selvsagt: at de er nazister. På de ekte nazisidene er imidlertid Rustad utnevnt til jøde og fra den kanten er det ikke godt ment. Hva det står om Hege på enkelte av dem får jeg meg ikke en gang til å sette på trykk.

Den lettvinte måten venstresiden snakker om – og kleber på politiske motstandere – hat på, har i grunn alltid forbauset meg. For jeg kjenner absolutt ingen som hater mennesker de aldri har møtt og som ikke har gjort dem noe på personlig plan. Men etter å ha sett måten Hans Rustad og Hege blir møtt på i samfunndebatten og på sosiale medier, har forbauselsen gått over. For her er det virkelig tale om hat så sterkt at det nesten slår en i bakken, og det kommer fra venstresiden og andre som mener seg å være på de godes side. Når man selv hater så intenst er det selvfølgelig fort gjort å tro at alle andre har det på samme måte. Newsflash: det er faktisk ikke tilfelle – dere er utelukkende ofre for en psykologisk greie som kalles projisering.

Hans Rustad og Hege Storhaug har i alle år gjort den jobben norske medier skulle ha gjort for samfunnsdebatten og dermed demokratiet: presentert motforestillinger, holdt en åpen råk, målbåret upopulære synspunkter eller synspunkter som deles av mange, men som sjelden kommer frem i offentligheten på en skikkelig måte.

Og da Stoltenbergregjeringen, skremt av krisen i 2006, forsøkte å prakke på oss en ny, alvorlig blasfemiparagraf – akkompagnert av høylytt snorking fra pressemiljøet og den politiske opposisjonen – i 2008, var Rustad og Storhaug blant dem som gikk først i motstanden og drev kampanjen til flertallsregjeringen måtte gi tapt.

Fordi en unnfallende offentlighet har latt den islamistiske trusselen vokse i fred, står vi nå overfor en vanskeligere situasjon enn for bare få år siden. Så kom massakren på redaksjonen i Charlie Hebdo og drapet på fire jødiske franskmenn.

Da får folk som oss gleden av å først lese at hovedstrømsmediene påpeker situasjonen som om den var ny og at de – som Hilde Sandvik skriver – er engstelige på grunn av trusselbildet. Deretter at både de og politikerne sørger for å heve sikkerheten rundt seg selv og bruker de store ressursene de har til rådighet på forskjellige sikkerhetstiltak.

Men hva tror man egentlig mennesker som Hans Rustad og Hege er? Begriper man ikke at de, som hovedmedias journalister og for all del meg selv, er redde til tider? Men i motsetning til våre unnfallende politikere og medier har ikke noen av oss ressurser til å iverksette sikkerhetstiltak. For min del hadde jeg hatt råd til sikkerhetsvakt i ca. ti minutter og jeg tviler på at Hans Rustad og Hege Storhaug har råd til å ha noen stort lenger.

Selvfølgelig er de få motstemmene vi har redde – ikke uten grunn – men de fortsetter som de stevner likevel. Så det er ikke noen allmenmenneskelig sak, dette. Det finnes de som er fullt klar over risikoen, men som likevel – i motsetning til den store hop – står for sitt koste hva det koste vil. Hans Rustad og Hege er blant dem.

Og det til tross for at de samme hovedmediene som hever sikkerheten rundt seg selv bidrar til å øke trusselbildet for de alternative medienes få enkeltpersoner ved å henge dem ut som islamofober, vordende Hitlere, rasister, nazister og fanden og hans oldemor. Og hvis det en sørgelig dag skulle gå galt, vil vi sannsynligvis oppleve femten minutters anstendighet i norsk presse før Aftenposten slipper til egne kommentatorer som påpeker dette med ytringsansvar og publiserer innsendte kronikker hvis budskap er at de fortjente det, ordterrorister som de var. Mens NRK vil dra inn terroristenes ideologiske medløper for å fortelle hvor såret han – følsom som han jo er, stakkars – og tre tusen milliarder trosfeller tross alt har følt seg på grunn av de dødes provoserende skriverier.

Det vil imidlertid aldri endre på det faktum at Hans Rustad og Hege Storhaug er to av svært få personer i Norge som vel vitende om trusselbildet har stått og står for det som er rett, helt uavhengig av hvorvidt man er enig eller uenig i andre utmeldinger eller måten de sier ting på.

– Vi ser – igjen – den vestlege liberales usikkerheit, skuldkjensle – og underliggjande frykt for å ta feil, for at trugsmåla vi står overfor er mektige, mektigare. Ikkje som ein debattpositur, ein dissens, eit argument, men som ei tilbaketrekking, beklager Hilde Sandvik. Med rette.

Hans Rustad og Hege valgte annerledes. De trakk seg ikke tilbake, men tok på seg den seige oppgaven med å gå foran. Så en innrømmelse eller unnskyldning fra en presse som på overtid er i ferd med å våkne hadde vært på sin plass. Det er så enkelt: den islamistiske krenkelsesmentaliteten – godt hjulpet av halvstatlige, såkalt antirasistiske NGO`er som aktivt nører oppunder den – og volden som følger er en trussel mot pressefriheten og det frie ord. Kort sagt: mot oss alle.

Var det noe tak i Fritt Ord, ville Hans og Hege fått den gjeveste prisen for sin uredde bruk av ord og skrift i den verdikampen vi står midt oppe i.

At de skulle vinne ytringsfrihetsprisen er imidlertid lite sannsynlig. Til det er de for kontroversielle i en offentlighet som foretrekker konsensus og koseprat.

Men vi har som sagt en verdikamp som må vinnes, så jeg setter nå mine siste kroner på de to allikevel.