Islam

Al-Azhar universitetet og IS er bare to stygge sider av samme sak

Al-Azhar universitetet og IS er bare to stygge sider av samme sak, skriver fribyforfatteren Kareem Amer i en artikkel til HRS. Amer har forlatt islam etter en oppvekst i islamsk fanatisme i Egypt, hvor det var hans salafistiske foreldres drøm at han skulle ende livet sitt som selvmordsbomber.

Al-Azhar universitetet og IS er bare to stygge sider av samme sak, skriver fribyforfatteren Kareem Amer i en artikkel til HRS. Amer har forlatt islam etter en oppvekst i islamsk fanatisme i Egypt, hvor det var hans salafistiske foreldres drøm at han skulle ende livet sitt som selvmordsbomber.

Kareem Amers frie tanker ble møtt med vold i hjemmet, og da han som 21-åring kritiserte islam og det anerkjente Al-Azhar universitetet havnet han i fengsel hvor han ble torturert. Selv antar han at det var hans egne foreldre som angav ham til sikkerhetspolitiet.

I dag lever Amer i Bergen under fribyordningen, som tilbys forfattere med en viss litterær produksjon og beviselig er truet eller forfulgt i sitt hjemland som følge av sin litterære virksomhet:

Videoen som viser henrettelsen av den jordanske Roayl Air Force-piloten Muath Al-Kasasbeh har vakt en god del frykt og avsky blant de som så den. Personlig unngår jeg bevisst å se på propagandavideoene Den islamske staten (IS) fra tid til annen utgir, og jeg blokkerer også kontoene til de som deler dem i sosiale medier. Det er det flere årsaker til, hvorav den viktigste er at det er min dype overbevisning at IS` hensikt med å publisere de skrekkinngydende videoene som viser deres militante behandling av folk, som å halshugge dem, kaste dem ned fra høye bygninger, steine dem ihjel og – nylig – brenne dem levende, er nettopp å spre frykt og redsel blant de som ser dem, dette for lettere å beseire dem når de invaderer deres land; ingen ønsker at ens liv skal ende på samme måte som de stakkars ofrene for IS.

Det noen mennesker fulle av gode intensjoner, og påvirket av den ekstreme sjokkeffekten, gjør er å hjelpe denne islamske terroristgruppen med deres ekspansjon og spredning da den bruker redsel og frykt som et vellykket våpen, inspirert av Muhammed som sa: Jeg erobret mine fiender med frykt, selv om de befant seg en måneds fottur unna.

For de som ikke har fulgt med på de siste nyhetene: Muath Al-Kasasbeh er en jordansk pilot som ble fanget og henretter av IS etter at flyet han var pilot i, et F-16 jagerfly – styrtet i et område i den syriske provinsen Raqqa under et luftangrep utført av den USA-ledede internasjonale koalisjonen som har utført luftangrep siden 19. september mot IS.

Henrettelsen av Al-Kasasbeh, som ble brent levende i et bur, var selvsagt ikke den første brutale handlingen begått av Den islamske staten. Det har blitt publisert flere videoer på internett, som viser ulike former for henrettelser av gisler og fanger fra Irak, Syria og noen vestlige land, alt fra knivslakting, steining og kasting fra høye bygninger. Det er ikke noe nytt her, bortsett fra at Den islamske staten annonserte at den hadde begynt å bruke en henrettelsesmetode som er helt forskjellig fra de metodene de har brukt før. Etter min mening bør vi ikke rette vår oppmerksomhet hovedsakelig mot henrettelsesmetoden ved å fordømme den som grusom og barbarisk, for det vil føre til at vi retter mindre oppmerksomhet mot det jeg mener bør være førsteprioritet: henrettelsene og drapene i seg selv.

Ekstremistene ønsker å lede oss til et punkt der vi heller står for en barmhjertlig utførelse istedet for å stå sterkt imot selve henrettelsen.

Etter at de kunngjorde henrettelsen av piloten, ville ikke Den islamske staten la det passere uten å rettferdiggjøre den religiøst ved å erklære at å brenne piloten levende skjedde i henhold til islam.

Flere jihadistiske nettsider har publisert en fatwa som tilskrives Den islamske staten og som uttaler: «De islamske Hanafi og Shafi`i doktrinene tillater henrettelse ved brenning og Al-Muhallab Ibn Abi-Suffrah tolkning av Muhammeds uttalelse: ‘Allah er den eneste som kan straffe med ild’, ikke er et forbud, men en formaning om beskjedenhet.» Fatwaen la til at “»Al-Hafiz Ibn-Hajar» sier at beviset på at brenning er tillatt i islam, er hva Muhammeds følgesvenner gjorde, at Muhammed selv brant ut Araneys øyne med rødglødende jern og at også Khaled Ibn Al-Waleed brant apostater (frafalne fra islam) levende».

De som følger nyhetene om IS kan enkelt legge merke til at IS` ledere og støttespillere alltid prøver å vise at de hele tiden er forpliktet til den islamske sharia og at de etter hver operasjon eller henrettelse rettferdiggjør det med religion enten på Twitter eller i deres andre medieproduksjoner. Bevis fra koranen eller sunnah blir alltid presentert etter hver slakting, steining, nedkasting fra store høyder eller som det siste, brenning.

Etter hver henrettelse eller andre brutale handlinger begått av IS, er det noen mennesker som liker å bli referert til som «moderate muslimer» – flesteparten av dem lever i et vestlig land – som går ut med kritikk, fordømmelse og misbilligelse i et forsøk på å distansere seg selv fra disse handlingene ved å hevde at de ikke representerer det islam de kjenner, tror på og forstår, og sier at IS og deres støttespillere ikke er muslimer og at de har stjålet islams navn for å begå forferdelige forbrytelser under islams flagg.

De samme menneskene som fremstår som»moderate» ved å fordømme IS` forbrytelser og distansere dem fra islam viste mye sinne da en ung egyptisk, feministisk aktivist som bor i Sverige uttrykte sin avvisning og fordømmelse av IS` handlinger, sammen med en annen jente «som valgte å være anonym», ydmyket IS-flagget ved å skite og dryppe menstruasjonsblod på det og legge det ut på internett i august ifjor.

Jeg er overbevist om at Aliaa Elmahadys bilde av sin vagina som blør over IS-flagget har generert et ekstremt sinne blant muslimer, langt sterkere enn deres sinne mot IS` forbrytelser. Det forklarer også disse «moderates» halvhjertede reaksjon på terroristangrepet mot Charlie Hebdo i Paris i forrige måned. I begynnelsen kom noen med en slags lunken fordømmelse, før deres solidaritet endret retning da de oppdaget at en politimann som ble drept mens han forsøkte å stoppe terroristene og en utenlandsk butikkansatt som reddet livene til noen kunder i kosher-supermarkedet tilfeldigvis var muslimer.

Da begynte de å bruke hashtagen #JeSuisAhmed istedenfor #JeSuisCharlie, og prøvde å snu hele greia rundt som om det var en del av en vestlig konspirasjon mot islam og muslimer, med bistand fra noen venstreorienterte europeere som mener at høyresiden er farligere enn islamsk terrorisme og at de derfor bør støtte muslimer i alt hva de gjør for å hindre sine politiske motstandere i å bruke angrepet politisk.

Den falske solidariteten med de drepte journalistene endte til slutt i en dum diskusjon om grensene for ytringsfrihet, etter at Charlie Hebdo historiske utgave få dager etter massakren ble fordømt av de samme såkalte «moderate muslimer» bare fordi bladet hadde en karikatur av Muhammed på forsiden.

De grelle motsetningene i disse reaksjonene står ikke langt fra den offisielle holdningen til en av hele verdens mest anerkjent islamske institusjon, Al-Azhar universitetet, selv om Al-Azhar har de samme religiøse referansene som IS; begge følger sunni-doktriner og de religiøse tekstene fra koranen og sunnah som IS alltid bruker til å rettferdiggjøre sine forbrytelser. Samme tekster blir lært bort til Al-Azahrs elever både i videregående skoler og på Al-Azahr universitetet, der jeg selv studerte.

Al-Azhar prøver alltid å redde ansikt ved komme med en erklæring som fordømmer IS` forbrytelser, men har samtidig ikke kunnet utstede en fatwa som distanserer IS fra islam til tross for deres forbrytelser. De insisterte på å understreke at de er muslimer som begår forbrytelser som ikke har noe med islam å gjøre, men at dette ikke gjør dem til ikke-muslimer.

Al-Azhar har gitt en uttalelse etter kunngjøringen av henrettelsen av Muath Al-Kasasbeh, hvor de fordømte forbrytelsen og utskammet IS for å ha begått den. Men selv om uttalelsen om selve hendelsen tilsynelatende var alvorlig, inkluderte den et skrudd og latterlig paradoks; de forklarte først at islam har forbudt alle former for overgrep mot mennesker, inklusive brenning og tortur selv overfor angripende fiender, men etter disse setningene tok man til orde for å drepe, korsfeste og hugge av hender og føtter på IS-terrorister. Vi bør bite oss merke i denne grelle motsetningen.

Sommeren 2005 ble den egyptiske byen Sharm El-Sheikh vitne til flere påfølgende eksplosjoner som drepte 88 mennesker, de fleste egyptere. Angrepene fant sted mens Egypt feiret nasjonaldagen. De ble utført av en terrorgruppe som er knyttet til Al-Qaida. Sjefen for denne operasjonen, som ble drept av politistyrkene etterpå, drev islamske studier ved Al-Azhar universitetet.

Ingen bryr seg om den pedagogiske bakgrunnen til denne terroristen og om det påvirket ham da han bestemte seg for å begå massakren. Mange mennesker som var triste på grunn av massakren unngikk å diskutere den rollen islamske studier ved Al-Azhar kan spille i lignende hendelser. Og selvsagt hadde Al-Azhar universitetet ikke noen interesse av å undersøke saken, spesielt ikke fordi egyptiske medier på denne tiden unngikk å snakke om dette leddet i kjeden. Men bare noen måneder senere gikk Al-Azhar sterkt og alvorlig ut mot en annen elev, forhørte og utviste ham og forårsaket en fire år lang fengselsdom bare fordi han kritiserte universitet og islam og anklaget det for å støtte terrorisme og uteksaminere terrorister.

Al-Azhar har ingen offisiell militær fløy som etterlever terroristiske ideer og tanker universitetet har lært studenter for å gjøre dem oppsatt på jihad; slåss og drepe ikke-muslimer, men det trenger ikke universitetet siden det er en annen terroristgruppe som spiller denne rollen. Jada, universitetet kan distansere seg fra den i sine medieuttalelser, men det alene kan ikke frikjenne det fra å støtte terrorisme og gi denne en grunn til å eksistere. En rask titt på Al-Azhars utdanningsmateriell og Al-Azhar-utdannede imamers taler i moskeene beviser at Al-Azhar og IS er bare to stygge sider av samme sak.