Midtøsten i Malmø

Forfølgelsen av Malmøs jøder har vært kjent lenge, men kjensgjerningene om jødenes vanskelige situasjon i Malmø er blitt bagatellisert eller forsøkt forklart med nynazister av svenske politikere og medier. Det lyder unektelig kjent alt sammen. Politikerne er som vanlig sjokkert over hva de har fått se, men trøster seg med tanken på demonstrasjonstog - Europas rådville og handlingslammede politikeres snart eneste svar på nær sagt alle uheldige konsekvenser av innvandringspolitikken de fører og har ført. Men hvor sjokkerte bør vi egentlig være, og bør vår politiske ledelse - og ikke minst mediene med sin skjeve dekning av Midtøstenkonlikten - slippe unna med det vanlige gråtekoneriet sitt?

SVTs Uppdrag Granskning (UG) har sendt en reportasje om jødehatet i innvandrertette områder i Malmø.

Programmet kan sees her.

Forfølgelsen av Malmøs jøder har vært kjent lenge og de siste årene har det vært en rekke større og mindre voldsepisoder hvor jøder har blitt angrepet i egenskap av å være jøder. Nyhetene om jødenes vanskelige situasjon i Malmø har gått verden rundt, men blitt bagatellisert eller forsøkt forklart med nynazister av svenske politikere og medier. Det lyder unektelig kjent alt sammen.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det bor 1500 jøder i Malmø, hvor innvandrere utgjør over 30 prosent av befolkningen. En overveiende stor del har bakgrunn fra Midtøsten og andre ikke-vestlige land. Mange jøder er redde for å gå ut av døren, mens andre sier de vil forlate Malmø. De færreste vil se sine barn vokse opp i området.

I gårsdagens program utstyrte følgelig UG sin reporter Petter Ljunggren med kippa og Davidsstjerne og filmet ham mens han beveget seg på ulike steder i Malmø, som f.eks. det populære Möllevångstorget. Sistnevnte beskrives som en idyll, og det er det kanskje for noen. Men ikke hvis du er synlig jødisk, for konfrontasjonen kommer umiddelbart. Ljungren blir kalt «jødisk skit» og får beskjed om å komme seg vekk. En annen skriker «jødejævel».

Både i Lindängen sentrum och Rosengård blir angrepene så alvorlige at TV-teamet rygger unna og vurderer å forlate stedet. De blir advart mot å oppholde seg der, men i Rosengård blir hele teamet angrepet av en mobb og når de flykter, blir de bombardert av egg fra vinduer i boområdets leiligheter.

Da UG senere intervjuer flere av ungdommene bak angrepene, får de vite at disse fikk tekstmeldinger om at det var jøder på stedet og at de måtte komme og kaste egg.

Det är till slut två av killarna som reportrarna träffade när de gick i Rosengård centrum med kippa och davidsstjärna som ställer upp på att prata med Uppdrag granskning, men de vill vara anonyma.

Reporter: Men vi kom som judar. Vi hade inget med Israel att göra.

– Men hur ska vi veta det? När vi tänker på judar så tänker vi direkt på Israel, och allt som sker där. All tortyr och sådant där, säger den ene killen.

Reporter: Det är Israel-Palestinakonflikten som är grunden till att man reagerar på judar?

– Det är den enda grunden som finns. Det finns inget annat skäl till att man hatar judar, det är bara det man tänker på direkt man hör en jude.

Var glada att ni kom undan levande

Den andra killen säger att reportrarna kunde vara glada att de kom undan levande.

– Ja, jag var en av dom som sa så. Hade jag varit lite yngre hade jag varit en av de som flaskat er. Förlåt, men det är sanningen. För jag hade inte tänkt klart, utan jag ville också göra något för Palestina. Men jag har ingen möjlighet att göra något eller hjälpa någon där, förstår du?

Reporter: Och hur tänker du idag då?

– Idag är jag lite mer rädd när det gäller min religion och så. Och jag vet om att jag syndar. Men när jag väl gör någon illa – kristen, jude eller vem det än är – så är det fel.

Sistnevnte tror ikke at man kan leve åpent som jøde i området. Han legger til at muslimer jo ikke kan bevege seg fritt Israel og at det er samme sak for jøder i Malmø, Sverige.

Men dette er jo Sverige…?, kommer det fra reporteren.

Svaret han får går direkte inn i sakens kjerne:

– Sverige og Sverige, vi har fortsatt vår bakgrunn. Og de har også sin bakgrunn.

Med andre ord: Midtøsten har kommet til Sverige og de svenske jødene som bodde der fra før får unngjelde.

I hele Europa er jøder nå et yndet mål for islamister. Risikoen for kontinentets jødiske borgere øker i takt den islamske radikaliseringen. Det tør være nok å nevne Kouachi-brødrenes venn Amedy Coulibaly som 9. januar tok gisler i en jødisk kosherbutikk og drepte fire.

I mars 2012 angrep den fransk-algiriske islamisten Mohamed Merah en jødisk skole og drepte en 30 år gammel rabbi og tre barn i alderen tre til åtte år.

I mai 2014 angrep fransk-algiriske Mehdi Nemmouche et jødisk museum i Bryssel, Belgia, og skjøt og drepte fire personer.

Av de 137 anmeldelsene politiet mottok om antisemittiske forbrytelser i Malmø i 2013 og 2014, førte så godt som ingen til påtale og fellende dom.

Politikerne er som vanlig sjokkert over hva de har fått se, men trøster seg med den påstått store solidariteten i området og tanken på demonstrasjonstog – Europas rådville og handlingslammede politikeres snart eneste svar på nær sagt alle uheldige konsekvenser av innvandringspolitikken de fører og har ført.

Hanna Thomé, (V), kommunalråd för kultur och antidiskriminering i Malmö, säger till Kvällsposten att hon blev mer eller mindre chockad efter att i förväg fått se det aktuella programmet.

– Här finns mycket mer att göra och både kommunen och polisen har ett stort ansvar. Men jag vill också lyfta fram att det finns en stor solidaritet i staden. När en ung kille exempelvis misshandlades svårt på Möllevångstorget tågade 10 000 personer spontant i ett demonstrationståg genom staden.

Thomè er ikke alene. I timene før og etter UGs redselsfulle reportasje spredte den seg som ild i tørt gress på Facebook blant det norske kommentariatet. Mishagsytringene var unisone, uttrykkene for hvor sjokkerte man var likeså.

Men hvor sjokkerte bør vi egentlig være, og bør vår politiske ledelse – og ikke minst mediene med sin skjeve dekning av Midtøstenkonlikten – slippe unna med det vanlige gråtekoneriet sitt?

Nei, det bør de ikke. Dette er en varslet utvikling som har vært fullt synlig for alle som har villet se. Allerede i 2003 ble det kjent at EUs kontor for overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) hadde valgt å underslå en rapport om antisemittisme i Europa. Rapporten ble lagt til side fordi den i stedet for å handle om de vanlige mistenkte påpekte at muslimske innvandrere sto bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder. Dette ble det for vanskelig for EUs rasismebekjempere å forholde seg til. Aftenpostens Harald Stanghelle skrev likevel om saken, men den urovekkende opplysningen gjorde åpenbart ikke inntrykk på politisk ledelse eller andre medier.

Året etter ble EUMCs nye rapport lagt fram, og også denne viste at jødehatet de siste årene hadde økt i Belgia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Storbritannia. Denne gangen ble de mer passende “unge, fremmedgjorte, hvite europeere” utpekt som ansvarlige for økningen, til tross for jødiske organisasjoners protester.

I vårt naboland Danmark har det økende jødehatet vært kjent og debattert offentlig i lang tid. I Sverige har noen forsøkt – til tross for at mange har gjort så godt de har kunnet for å late som noe annet. Nesten akkurat som norske politikere. Fra Frankrike, Nederland og Storbritannia leser man regelmessig om det samme. Der finnes til og med et økende antall offiselle rapporter som bekrefter at jødehatet er på fremmarsj og at det hovedsakelig stammer fra muslimske miljøer Europa rundt.

Likevel fortsetter europeiske politikere og ikke-muslimske såvel som muslimske interesseorganisasjoner å benevne muslimer som «de nye jødene» og sammenligner muslimers situasjon med jødeforfølgelsene i 1930-tallets Europa. Man har åpenbart klart det kunststykket å fullstendig overse at de nye jødene i Europa fremdeles er de gamle jødene og at den ekte forfølgelsen av dem øker år for år. Skal vi feste lit til enkelte norske politikere, aviskommentatorer og diverse NGO`er står vi følgelig i den noe paradoksale situasjonen at de gamle jødene blir systematisk trakassert og forfulgt av de nye ditto.

At en folkevalgt i det hele tatt kan mene eller si noe så absurd, burde i et normalt land vært diskvalifiserende for deres fortsatte politiske virke.

Men det er dessverre ikke noen uvanlig tankegang. Det vitner det som har vært omtalt som Malmøs sterke manns – den sosialdemokratiske, tidligere kommunalråden Ilmar Reepalu – håndtering, manglende sådan, av sitasjonen i byen han styrte i mange år.  For svenske jøder har den blitt stadig mer vanskelig i takt med den omfattende ikke-vestlige innvandringen til Sveriges tredje største by, mens Reepalus omsorg utelukkende har vært rettet mot Malmøs «arabiske borgere» og hans egen «israelkritiske» agenda.

I 2009 demonstrerte rundt syv tusen muslimer, sosialdemokrater, venstreekstremister og nynazister i skjønn forening demonstrerte mot en Davis Cup-kamp mellom Sverige og Israel. I denne forbindelsen er det verdt å merke seg at ingen norske medier fikk seg til å skrive om den svenske venstresidens og muslimske foreningers, med sangeren Mikael Wiehe i spissen, voldsomme og rimelig grumsete protestmarsj mot en tennismatch – en tennismatch! – før en liten nynazistisk gruppe endelig meldte seg på. Under overskriftene: Nazister truer tennis-kamp. Men samrøren var total, forente som de var i kampen mot to israelske tennisspillere.

Ilmar Reepalu hadde allerede foreslått å avlyse arrangementet på bakgrunn av militæroperasjonen i Gaza, og begrunnet det med hensynet til Malmøs nye borgere fra arabiske land:

– Om Malmö kommun hade kunnat välja i dag, efter kriget i Gaza, så hade det bästa varit att matchen inte spelats här. En stor del av Malmös befolkning kommer från Mellanöstern. Många har släktingar i Gaza som råkat illa ut. De känner sig frustrerade och arga på Israels ockupation. Jag förstår att de upplever det som olustigt och vill demonstrera.

Tennismatchen ble likevel avviklet, men med stort sikkerhetsoppbud og uten publikum. Den Internasjonale Tennisunionen reagerte med å utelukke Malmø som vertsby for tennisturneringer i fem år.

Samme år ble en liten gruppe jøder med vold tvunget til å oppløse en demonstrasjon til fordel for Israel på byens Stortorv på Holocaustdagen 27. januar. Livsfarlige kastegjenstander og antisemittiske tilrop haglet over den lille gruppen.

Året etter fant Reepalu at Holocaustdagen var en utpreget velvalgt anledning å forklare Malmøs jødiske menighet at de burde ta avstand fra Israels krenkelser av sivilbefolkningen i Gaza for å bedre jøders situasjon i byen han styrte:

Judiska individer och församlingen har också möjlighet att påverka hur omvärlden uppfattar dem.

– Jag skulle önska att judiska församlingen tog avstånd från Israels kränkningar av civilbefolkningen i Gaza. I stället väljer man att hålla en demonstration på Stortorget, som kan sända fel signaler.

– Vi accepterar varken sionism eller antisemitism. Det är ytterligheter som sätter sig över andra grupper och anser att de är mindre värda.

At svenske jøder følte seg utsatt i Malmø kjente han ellers ikke noe til. Og i den grad han kjente til det, ja, da var det nok de vanlige mistenkte som sto bak:

Jøder i Malmø føler sig udsatte. Har du forståelse for det ?

Jeg har ikke selv fået signaler om det, bortset fra læserbreve, jeg har læst. Men det er smerteligt at sådan noget sker, og at jøder skal være udsatte for disse trusler fra antizionistiske og højreorienterede grupper som Bevar Sverige Svensk og lignende.

Hvem tror du er skyldige i “hate crimes” mod jøder?

Det kan være rene bøller. Men vi ved jo også at der er grupperinger på højrefløjen, som gir sig på folk, de såkaldte historierevisionister.

Men om Reepalu og store deler av de svenske mediene ikke ville se hva som foregikk, så gjorde andre det. I desember 2010 sendte BBC to radioprogrammer om de økende angrepene på jøder i hele Europa. – Den britiske journalisten Wendy Robbins tar utgangspunkt i svenske Malmø som er blitt et omtalt og usedvanlig tydelig eksempel på den nye antisemittismen, skrev Annika Ström Melin i kommentaren Malmö: Ett avskräckande europeiskt exempel i Dagens Nyheter.

Samme måned gikk Simon Wiesenthal-senteret ut med en reiseadvarsel til jøder som vurderte å besøke byen.

Uviljen mot å adressere den utbredte forfølgelsen av Malmøs jøder er og har vært så usedvanlig påfallende at det neppe kan ha vært helt ukjent for hverken politikere eller medier hvem utøverne var og er. Det skal ikke underkjennes at det finnes innfødte nynazister som deltar, men et like utrivelig som ubestridelig faktum er at det hovedsakelig er muslimske innvandrere som står bak den økende og åpne trakasseringen av europeiske jøder. Så da journalist i Skånska Dagbladet, Andreas Lovén, begynte på en artikkelserie i 2009 om saken, ble han møtt av uventet motstand.

Kollegaer, både i hans egen og andre aviser, stilte spørsmål ved sannhetsgehalten, til tross for at artiklenes innhold altså var støttet av offentlige statistikker. Lovèn ble anklaget for å spille fremmedfiendtlige krefter i hendene og fikk generelt massiv kritikk fra svensk venstreside. Noen venner med venstresympatier snudde ryggen til ham.

På sin side hevdet statsmaktens lokale representant stedig at han ikke kjente til noe problem og benektet i klartekst overfor den britiske avisen Sunday Telegraph at det hadde forekommet noen angrep på jødiske mennesker i Malmø. Han la til at dersom jøder ønsket å emigrere, så var ikke det noe Malmø blandet seg bort i. Sosialdemokratenes partiledelse hadde imidlertid begynt å oppfatte at man hadde et problem og tvang ham til å opprette det skremte europeiske politikere tydeligvis tror at er et universalmiddel mot alle denne verdens onder: et dialogforum. Reepalu mente seg nå bevisst feilsitert av Skånskan. Avisen svarte med å gi offentligheten tilgang til intervjuopptaket.

Reepalus atferd viser at det ikke er bare innvandrere fra Midtøsten som har et mildt sagt problematisk forhold til jøder. Og som andre politikere får han drahjelp av en presse som i stor grad deler de samme holdningene til innvandring, multikultur, utenrikspolitikk og Israel. Men om Reepalu med flere etter eget utsagn er israelkritiske, er de etterhvert blitt det i den grad at de vel må sies å ha havnet på feil side av grensen.

For i Reepalus verden driver svenske jøder også med andre, skumle ting. I magasinet NEO opplyste følgelig Reepalu om at grunnen til Sverigedemokratenes støtte til svenske jøder skyldtes en sterk kobling mellom jødene og SD:

Det som är speciellt här är att det inte finns någon ömsesidighet – det finns inga muslimer som säger att man lämnar stan för att man hotas av judar?

– Jag vet inte riktigt hur de här grupperna ser ut, men jag blev väldigt förvånad när jag blev medveten om den starka kopplingen mellan judiska församlingen och Sverigedemokraterna. Jag visste inte att den fanns, men när jag går på möten hos församlingen ser jag Kent Ekeroth, en av de tuffaste från SD. Sedan får jag höra att han är brorson till en av de ledande inom församlingen.

– Och att SD stenhårt driver sin antimuslimska kampanj genom att säga att man är för den judiska gruppen. Det störde mig väldigt mycket.

Du menar alltså att det finns ett muslimhat i den judiska församlingen i Malmö som kanaliseras via SD?

– Nej, det tror jag inte, däremot att SD:are har infiltrerat den judiska församlingen för att på så vis driva sitt muslimhat.

Ilmar Reepalu godkjente sitatene før intervjuet ble satt på trykk, men da svenske medier plukket opp saken og ordfører for den jødiske forsamlingen i Malmø, Fred Kahn, gjorde oppmerksom på at Ekeroth ikke er i slekt med noen i ledelsen og at de ikke har hatt kontakt med politikeren på flere år, ble Reepalu nødt til å trekke uttalelsene tilbake.

Det var ikke første gangen Reepalu lanserte konspirasjonsteorier om jøder, for da han i 2010 ble spurt av danske TV2 Lorry om de påståtte feilsiteringene og kritikken de medførte, hadde han dette svaret på hvem som sto bak: Det er personforfølgelse fra den israelske lobby.

Det samme hørtes ganske nylig her hjemme også, da tidligere AP-politiker Khaled Ahmed Taleb – under navnet  Khalid Haji Ahmed – deltok i en grovt antisemittisk debatt sammen med flere AUF`ere på Facebook.

Under statusoppdateringen “Jævla jøde horer, skulle ønske Hitler kunne kommet tilbake og dusjet dere litt mer” tok han hverken avstand fra eller irettesatte de aktuelle AUF`erne for de groteske utsagnene. I stedet skrev han to kommentarer som ble oppfattet som støttende. Som svar på “Jævla hore jøder, verdensdritt folkbro..alle de kan suge meg 8 ganger vær… etter på skal jeg brenne dem!”, skrev Taleb: “Pass på å bli sugd av dem da!! Du kommer til å få problemer i kuken”.

Da det hele havnet i media, forklarte Taleb på spørsmål fra Dagbladet at folk som «prøvde å skade ham» eller «jøder» sto bak avisoppslagene om hans atferd. Samtidig hevdet både Taleb selv, Hamar AUF og Hamar AP at han ikke hadde noe problematisk forhold til jøder. Hamar AUF og Hamar AP foretok seg ingenting med saken.

Snarere uttrykte de forståelse og støtte – med henvisning til Talebs bakgrunn. Og det til tross for at han altså ikke kommer fra Midtøsten, men Somalia (det skulle vise seg å være Djibouti). Sannheten er vel helst at det aksepteres fordi de er muslimer og derfor, i enkeltes øyne, automatisk forventes å reagere like viljeløst som irrasjonelt på Israel/palestina-konflikten.

Men man kaller det selvfølgelig noe annet. Mens AUF-leder Eskil Pedersen på den tiden var alle steder og snakket om ytringsansvar, stilte hele AUF Hamar seg bak Taleb.

– Khalid har hele AUF i ryggen og vil ikke bli ekskludert i AUF, og vi vil kjempe for at han ikke blir det i Arbeiderpartiet. Khalid er ingen jødehater eller rasist. Det vet alle som kjenner ham. Jeg trodde vi var ferdig med denne saken og så plutselig kom dette. Jeg skjønner det ikke, sier [leder av AUF Hamar, Vitoria Taaje] hun.

Andre AP-medlemmer brukte ord som «overraskende», «dårlig dømmekraft» og «taktisk uklokt» for å beskrive styrets eksklusjonsvedtak – som kort etter ble omgjort.

Gruppeleder Gry Veronica Engli i Hamar Ap, som ellers mente at de involverte burde finne mer akseptable formuleringer, uttrykte forståelse for “kjempeengasjementet” hun mente lå til grunn for de uakseptable ytringene.

Det er veldig grove påstander og grov språkbruk. Jeg tenker at de er sinte og kjempeengasjerte, og det har jeg forståelse for, men de må finne en annen måte å uttrykke seg på, sier Engli.

Partisekretær i Hedmark Ap, Grethe Mikaelsen, fant det for godt å kalle de hatefulle utsagnene for “jødekritiske”, mens Hamar Arbeiderblad syntes det var passende å bruke samlebetegnelsen “Opphetet Israel-debatt på nettet” på sine artikler om saken.

Til orientering: dette er ikke Israel-debatt, det er ganske enkelt rabiat, åpen antisemittisme. Og det harmonerer særdeles dårlig med den antirasistiske profilen de samme ellers smykker seg med. Så dårlig harmonerer det at det rett og slett ikke står til troendes lenger.

Siden har vi da også sett NRK-korrespondent Gro Holm NRK-korrespondent argumentere for at «en jødisk dominans i amerikanske medier fører til at palestinere er underrepresentert i amerikansk pressedekning av krigen i Gaza» og så dokumentere dette med materiale man ellers bare finner på høyreekstreme og/eller nynazistiske nettsider som Stormfront.

I Sverige måtte den Sosialdemokratiske politikeren Omar Omeirat forlate partiet i fjor etter å ha skrevet på Facebook at palestinere blir “myrdet av jødesvin”.

I UGs reportasje intervjues Jamal Abu Ata i den Palestinske foreningen i Malmø om problestillingen. Svaret hans er betegnende for en fremherskende offermentalitet som er medbragt og fremelsket av europeiske medier, mulimske organisasjoner, venstresiden og alskens påstått antirasistiske NGO`er:

– Det finns islamofobi, det är faktiskt mer aktuellt än antisemitism.

Men det hele har sikkert vært nyttig for både venstresiden, interesseorganisasjoner og store deler av mediene, for så har man fått bekreftet sin egen forklaringsmodell som går ut på at Vesten er roten til alt som er vondt og vanskelig på denne planeten. Særlig for angivelig undertrykte muslimer i Europa.

Det er imidlertid et farlig spill, spesielt siden de sistnevnte ofte kommer fra samfunn hvor konspirasjonsteorier florerer og alt for mange har et problematisk forhold til jøder fra før. Noen blir sågar også opplært til dette av foreldre og/eller det utvidede miljøet i sine nye hjemland. Samtidig har de teologiske ledere som usjenert spyr ut konspirasjonspreget jødehat. I 2011 sa lederen for Det europeiske fatwarådet – som Islamsk Råd i Norge for øvrig bruker til å avgjøre teologiske spørsmål – dette til sine millioner av tilhengere:

–Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene, red.anm.) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes, red.anm.) hender.

Det finnes faktisk de som er villige til å ta ham på ordet.

Selv i lys av ting som dette, har det europeiske etablissementet fortsatt å presse den stadig økende andelen europeiske muslimer inn i den verdensanskuelsen de selv abonnerer på og har i alt for mange år derfor vært villige til å unnskylde ting som aldri burde blitt unnskyldt. Ikke Europa etter 1945.

Nå betaler Europas jødiske borgere prisen.

Men regningen bør i sin helhet sendes til vår politiske ledelse. For hva har de tenkt til å gjøre med dette – altså bortsett fra å gå i nok et demonstrasjonstog og hjelpeløst gjenta gamle slagord mens de veiver patetisk med bilder med «jesuisjuif» på?