Menneskerettighetsbrudd er jo blitt så mangt

En rundspørring Dagbladet har gjennomført viser at et klart flertall blant Fremskrittspartiets tillitsvalgte er villig til å bryte menneskerettighetene (MR) for å få mulla Krekar ut av landet. Det lyder i utgangspunktet ikke bra, men hvor ille er det egentlig? Først og fremst er…

En rundspørring Dagbladet har gjennomført viser at et klart flertall blant Fremskrittspartiets tillitsvalgte er villig til å bryte menneskerettighetene (MR) for å få mulla Krekar ut av landet.

Det lyder i utgangspunktet ikke bra, men hvor ille er det egentlig?

Først og fremst er det greit å være klar over at MR i årevis har vært gjenstand for såkalt dynamisk tolkning – i den grad at det nærmest har gått inflasjon i dem. Samtidig har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) utvidet sin maktsfære til at de nå kan bruke MR til å gripe direkte inn overfor suverene lands lovgivende forsamling.

Den danske jusprofessoren Eva Smith advarte allerede i 2001 mot utviklingen og sammenlignet EMD med et opplyst enevelde:

Den Europæiske Menneskerettighedsdomstols beføjelser kan på mange måder minde om oplyst enevælde. Historien viser imidlertid, at det er farligt, når et organ selv definerer grænserne for dets magtbeføjelser. Og vi har jo set, hvorledes EMD stadig udvider grænserne for, hvad menneskerettighederne kræver. Advokaterne skubber med stor fornøjelse bag på denne udvikling og politikerne er handlingslammede af de frygtindgydende ord: krænkelse af menneskerettighederne.

Flere land har klaget på det de mener er en stadig mer politiserende og aktivistisk tolkning i EMD, hvor 7 av nå 17 overdommere/seniordommere i 2012 var akademikere med liten eller ingen juridisk erfaring. De har makt til å tilsidesette dommer avsagt av høyesterett i de landene som er tilsluttet Den europeiske menneskerettserklæringen (EMK). Domstolen, som ellers har 47 medlemmer, oversitter 800 millioner europeere og har avsagt nærmere 10.000 dommer siden den ble etablert i 1959. Dommerne ved EMD trenger ikke å ha vært dommere i hjemlandet, men blir nominert av Europarådets parlamentariske samling og sitter for ni år. Hvert år får domstolen rundt 50.000 nye saker å behandle.

Storbritannias representant ved domstolen, Paul Mahoney innrømmer at teksten i EMK er så åpen at den gir domstolen betydelige tolkningsmuligheter til å lage ny rett på egenhånd. Fenomenet der en domstol går fra å være en juridisk institusjon til å tilta seg lovgivende makt er kjent som juridisk aktivisme, og innebærer at en gruppe mennesker som ikke står til valg i praksis kan oppheve lover som er utformet av landets folkevalgte og lovgivende forsamling eller skape ny rett over hodet på samme.

På bakgrunn av denne utviklingen har jusprofessoren Mads Bryde Andersen foreslått å oppheve loven som inkorporerer EMK i dansk rett. Det samme har det britiske regjeringspartiet De konservative. I 1998 fikk Labour skrevet EMK inn i landets lov (Human Rights Act). Det har medført en rekke absurde rettsavgjørelser, som etterhvert har blitt så mange at britiske politikere har tatt til orde for å trekke landet fra EMDs jurisdiksjon.

Konvensjonens klare tendens til å sette farlige kriminelles menneskerettigheter foran ofrenes og den øvrige befolkningens sikkerhet står i skarp motstrid til folks alminnelige rettsoppfatning og har blitt gjenstand for utbredt og kraftig kritikk.

Det er ikke uten grunn at en rettighetstankegang som har gått fullstendig amok har gitt ordet «menneskerettigheter» en dårlig klang i Storbritannia:

I 2008 ble det full høring om hvorfor menneskerettighetene til voldtektsmannen som drepte Naomi Bryant ble vektet høyere enn publikums sikkerhet. Saken dreide seg om den karrierekriminelle Anthony Rice, som fikk permisjon fra en livstidsdom for kort etter å myrde 40 år gamle Bryant i hennes eget hjem. Rice hadde 22 dommer bak seg, som inkluderte seksuelle overgrep og overfall på unge jenter, og var egentlig ansett som for farlig for permisjon/løslatelse. I 2001 konkluderte en psykolog med at det var høy sannsynlighet for at Rice ville begå nye seksuelle overfall hvis han slapp ut. En permisjonskomite fokuserte imidlertid utelukkende på Rices menneskerettigheter og innvilget permisjon, samtidig som menneskerettighetene ble benyttet til å gi ham svært avslappede vilkår under frigangen. Følgelig ble han plassert på et hospits i en landsby, der han angrep en kvinne med en murstein og noen måneder senere kvalte Naomi Bryant og påførte henne 16 knivstikk før han gjemte liket under hennes egen seng. Der ble hun funnet av sin 14 år gamle datter. Regjeringens egen rapport fra 2006 konkluderte med at Rice ble satt fri til å myrde fordi offentlige tjenestemenn valgte å sette hans menneskerettigheter foran publikums sikkerhet.

Samme år måtte daværende innenriksminister Jacqui Smith offentlig innrømme at implementeringen av EMK hadde gjort det vanskelig å fjerne terrormistenkte fra Storbritannia. I virkeligheten kan ikke lenger Storbritannia deportere hverken utenlandske kriminelle (dvs. kriminelle uten britisk statsborgerskap eller lovlig opphold) eller islamister selv om retten erkjenner at vedkommende utgjør en betydelig fare for samfunnet. I følge det britiske lovverket skulle de angjeldende personene normalt vært utvist dersom de har blitt dømt til ett års fengsel eller mer, men dyktige advokater bruker to argumenter: 1) utvisning vil krenke deres rett til familie- og privatliv eller 2) de risikerer en ublid behandling av myndighetene i hjemlandet. Mange dommere oppfatter dette som overbevisende argumenter, selv når det dreier seg om mordere eller voldelige personer. I august 2010 kom det frem at Storbritannia daglig gir kriminelle utlendinger med grove forbrytelser på samvittigheten tillatelse til å bli i landet under påberopelse av EMK – i mange tilfeller på skattebetalerens regning i form av kommunale boliger og andre velferdsytelser.

Blant de mest oppsiktsvekkende sakene av denne typen er løslatelsen av mannen som gikk for å være Al-Qaidas åndelige ambassadør i Europa, Abu Qatada. Han er dømt til lange straffer i hjemlandet Jordan for terroraksjoner begått der, og risikerer hardhendt behandling hvis han sendes tilbake. Risikoen gjorde at Qatada vant retten til ikke å bli utvist, og så tok han det et skritt videre: Han hevdet at det er i strid med EMK å bli sittende i varetekt på ubestemt tid. En domstol ga ham medhold og han flyttet umiddelbart inn i en romslig leilighet til 8 millioner kroner i London, der han lever på offentlige stønader i en størrelsesorden på 50.000 pund i året.

Ahsan Sabri, en illegal pakistansk innvandrer, kjørte bil uten førerkort og drepte den 30 år gamle uteksaminerte Oxford-studenten Sophie Warne da han kjørte på rødt lys. Han ble dømt til 3 års fengsel og utvisning, men kan ikke deporteres fordi det angivelig utgjør et brudd på MR. I følge dommen bryter en deportasjon med Sabris rett til et familieliv, da han har giftet seg med en britisk kvinne og har en datter med henne. Ved en utvisning til Pakistan ville hans kone og barn antagelig følge etter, og utvisningen ble således karakterisert som menneskerettighetsbruddet “innblanding i deres privat- og familieliv.”

Retten til et familie- og privatliv reddet også Learco Chindamo, som da han stakk ned og drepte den 48 år gamle firebarnsfaren og rektoren Philip Lawrence permanent fratok sitt offers kone og barn den samme rettigheten. Til tross for sine 15 år hadde Chindamo allerede flere dommer for vold bak seg, og etter drapet på Lawrence skrøt han til venner om at han hadde “drept en lærer”. Chindamo ble dømt til livstid og aktor nedla påstand om utvisning til Italia etter endt soning. Dommeren mente imidlertid det var et brudd på nevnte rettighet og avviste aktors påstand.

Den avviste asylsøkeren Kawa ali Azad bærer kniver på offentlige sted og har seks dommer for vold samt et livstidsforbud mot å kontakte sin eks-kjæreste og sønn, som han har mishandlet og truet på livet. Dette siste resulterte i en dom på 12 måneder og britiske myndigheter forsøkte å deportere ham. Azad ble fløyet til Bagdad, men der nektet irakiske myndigheter ham opphold. Han ble dermed tilbakeholdt på Colnbrook immigration removal centre i Storbritannia fordi han ikke lenger har noen legitim rett til å oppholde seg i Storbritannia. Da Azad ble nektet frigang fra senteret raserte han rettslokalet og måtte overmannes av sikkerhetspersonell. Likevel fant en immigrasjonsdommer at å holde Azad på et lukket senter utgjorde et brudd på hans menneskerettigheter og friga ham. Det første han gjorde var å oppsøke sin tidligere kjæreste med nye trusler. Eks-kjæresten og den fire år gamle sønnen lever nå som flyktninger i eget land. De har blitt flyttet fra hjemstedet, måttet bytte identitet og politiet har frarådet dem å ha kontakt med slekt og venner.

For å unngå at Oliver Thomas` menneskerettigheter ble brutt ved at han måtte gå 54 meter fra fengselet til rettssalen iført håndjern, ble det tilkalt fangetransport som befant seg 16 kilometer unna. Regningen for 27-åringens menneskerett til å slippe å gå en strekning som tar under ett minutt kom på 10.000 kroner.

Den eritreiskfødte terroristen Siraj Yassin Abdullah Ali har vunnet retten til å bli i Storbritannia fordi en deportasjon kan medføre et brudd på hans menneskerettigheter. Ali ble dømt for å ha hjulpet fem Al Qaida-medlemmer (21-julibomberne) i deres forsøk på å utføre et nytt terrorangrep 14 dager etter angrepet i juli i 2005. Til tross for at sikkerhetstjenesten har gradert Ali som en “høyest mulig sikkerhetstrussel” mot befolkningen går han nå fritt i Storbritannias gater og lever på offentlige stønader.

Siste nytt på britisk menneskerettighetsfront er for øvrig at man ikke kan utlevere en voldtektstiltalt lege til straffeforfølgelse i USA. Tobias Bowen er tiltalt i New York for to voldtekter på mindreårige, men stakk av da han ble frigitt under kausjon. Nå mener en britisk dommer at en utlevering er et brudd på hans menneskerettigheter, da forholdene han er tiltalt for kan føre til en altfor lang fengselsstraff.

Da EMD i 2012 påla britene å oppheve en 140 år gammel lov for å gi fengselsinnsatte stemmerett ved politiske valg, var målet fullt. Et overveldende og tverrpolitisk flertall stemte for å avvise EMDs pålegg, som fortsatt ikke er etterkommet.

På grunn av den massive kritikken gikk De konservative og David Cameron til valg i 2010 med løfte om å fjerne EMK fra den britiske lovgivingen og heller skrive en egen. Partiet endte imidlertid i regjeringskoalisjon med De liberale, og lot derfor valgløftet ligge inntil avstemningen om EMDs pålegg kom opp i 2012.

EMDs og Europarådets – som har til oppgave å påse at EMDs avgjørelser blir fulgt – reaksjon førte til ytterligere irritasjon. Da en talsmann for EMD sa at man hadde ventet seg noe bedre fra et av Europas eldste demokratier og opplyste om at avstemningen ikke ville få noen betydning i og med at landet uansett er forpliktet til å følge pålegg fra EMD, svarte statsadvokat Dominic Grieve uventet at dommerne ved EMD ikke ville få det siste ordet. Videre antydet han at Storbritannia ville arbeide for å begrense EMDs makt, alternativt trekke seg fra domstolens jurisdiksjon.

Grieve la til at britiske dommere er blitt alarmert av måten EMD har utvidet sin maktsfære på, og oppfordret regjeringen til å støtte de mange av landets jurister som er bekymret for denne utviklingen. Også tory-politiker David Davis og Labours Jack Straw uttrykte bekymring over at ikke-valgte dommere i Strasbourg har gått utover grensene for sin autoritet ved å forsøke å overstyre britisk lov og at EMD har tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter.

Dommer Jean-Paul Costa ved EMD svarte lydhørt på de britiske bekymringene med å sammenligne landet med militærjuntaen i Hellas.

EMDs aktivisme medfører en rekke alvorlige problemer, skriver sjefjurist med mastergrad i menneskerettigheter i tenketanken CEPOS Jacob Mchangama:

EMRK er forhandlet af demokratiske stater med et folkeligt mandat. Medlemsstaterne har således afgivet suverænitet ud fra en betragtning om, at visse rettigheder er så væsentlige, at man er villig til at lade sine demokratiske institutioner være bundet af en international domstols afgørelser. Men når EMD konstant udvider anvendelsesområdet for EMRK, opstår et demokratisk problem. EMD påtager sig kompetencer, som ingen medlemsstat havde mandat eller hensigt til at afgive.

EMDs praksis underminerer også retsstatspincippet om forudsigelighed. Når retsstillingen konstant ændres, så hverken borgere eller stater kan vide sig sikre på, hvorledes EMRK skal forstås, bliver det svært at indrette sit nationale retssystem således, at det respekterer EMRK. Denne tilstand medfører også, at advokater og borgere har en tilskyndelse til at føre tvivlsomme sager i håbet om, at EMD vil »udvikle« EMRK og give dem medhold.

På grunn av EMDs dynamiske tolkninger er således menneskerettighetene langt fra skrevet i stein og burde ikke lenger ha den kraften til å skremme eller lamme politikere som de har.

Det er også slik at det er lite EU eller EMD kan gjøre med eller mot land som velger å ikke følge EMDs tolkninger eller pålegg. I november 2014 avsa EMD en dom om at Sveits brøt MR da de etter Dublinavtalen sendte en afghansk barnefamilie tilbake til Italia uten at de først hadde skaffet seg garanti om at familien ville bli tatt godt nok hånd om. Danmark stanset umiddelbart retur av asylsøkere til Italia, mens Sveits valgte å fortsette.

Sveits er så vidt jeg vet på kartet fremdeles og ingen land har kastet ut ambassadøren deres.

Så spørsmålet er ikke om Frp er villige til å bryte MR, men om de er villige til å ta det verbale bråket som vil følge.

For det vil naturligvis bli en masse støy – og en rekke kommentatorer vil skjelle ut i mediene. EMD og Europarådet vil garantert snakke tøft og hisse seg opp, hvilket kan føre til et uønsket besøk av en belærende generalsekretær Thorbjørn Jagland. Men det er også alt.

Europeiske kollegaer vil muligens komme med noen usjarmerende bemerkninger offentlig, men da de fleste vesteuropeiske land har sine egne Krekarer, er sannsynligheten svært stor for at de vil puste lettet ut på bakrommet og følge på når støvet har lagt seg.

Det er med andre ord fullt mulig å bryte MR og trosse EMD – hvis det i det hele tatt er et reellt menneskerettsbrudd å sende ut Krekar, det kommer jo an på hvor de vil sende ham – uten at Norge blir rammet av noen større, merkbare sanksjoner. Snarere vil et kraftig motstøt mot den stadig mer perverterte menneskerettighetstankegangen bli oppfattet som en seier for sunn fornuft.

Men det krever selvfølgelig politisk vilje og ikke minst: ryggrad til å stå i den verbale stormen det vil utløse. Så da spørs det kanskje?