Så fort nyheten om attentatet i Paris nådde Norge, fikk NRK det travelt med å påpeke Charlie Hebdos kontroversielle natur og hevde at tidsskriftet «testet grensene for ytringsfrihet» – med en gammel form for satire som for bare få år siden var en helt selvfølgelig del av både ytringsfriheten og trykkefriheten.
Man holdt seg heller ikke for gode til å, av alle ting, slepe Fahad Qureshi fra islamistorganisasjonen Islam Net – det ideologiske baklandet til den voldelige varianten som utfoldet seg i Paris i dag – for å beklage seg over «mobbingen av muslimer».
Var alle andre norske muslimer, som f.eks. de som er like opprørt som resten av Europa, opptatt igår?
Så var det Ole Torp i NRK Aktuelts tur. Han kunne opplyse om at «idag forandret verden seg litt». Hvis det er Torps oppriktige mening, er det grunn til å spørre hvor han har oppholdt seg de siste 26 år. For denne historien begynte i 1989 med fatwaen mot forfatteren Salman Rushdie og de påfølgende attentatene mot forleggere og oversettere verden over, ikke minst på vår egen William Nygaard. Den gangen sto Europas politikere, medier og intellektuelle sammen for Rushdie og ytringsfriheten – og den kunstneriske frihet – og mot religiøse fanatikere på krigsstien.
Flere begivenheter fulgte. I 2002 ble den islamkritiske, nederlandske politikeren Pim Fortuyn drept av en venstreradikal dyrevernsaktivist som ville beskytte muslimer mot kritikken han fremførte. I 2004 ble den nederlandske filmskaperen Theo Van Gogh slaktet på åpen gate av en islamist som var provosert av filmen «Submission» om kvinnesynet i islam. Makker Ayaan Hirsi Ali måtte gå under jorden og leve med sikkerhetsvakter som følge av en drapstrussel fra samme gjerningsmann.
Under Muhammed-krisen i 2006 hadde imidlertid europeiske politikere, medier og øvrig elite endret holdning, og man var ikke lenger så fast i sitt forsvar for de som ble drapstruet for sin normale bruk av ytringsfriheten. Nå var man mest opptatt av tonen og ytringsansvar. Var det nå nødvendig å provosere alle disse religiøse skrullingene, da? De er tross alt følsomme mennesker som lett blir såret av bøllete penneknekter, og alt de vil er jo bare å påtvinge alle andre deres egen, intolerante verdensanskuelse og diktere hva alle andre kan si og ikke?
Men historien har rullet videre. I 2010 ble karikaturtegneren Kurt Westergaard forsøkt drept i sitt eget hjem. Samme år ble fire menn bevæpnet med maskinpistol arrestert i Danmark og senere dømt for å ha planlagt en massakre på Jyllands-Postens redaksjon. De hadde tenkt å drepe så mange som mulig, halshugge ofrene og kaste hodene ut av vinduene. I 2013 ble den markante samfunnsdebattøren og islamkritikeren Lars Hedegaard forsøkt skutt på sin egen dørstokk. Listen over avslørte terrorplaner og drapstruede, islamkritiske forfattere, politikere, intellektuelle og tegnere begynner å bli lang.
Men i NRK står altså Ole Torp og forkynner at verden har forandret seg litt idag. Han fortsatte friskt med det som tilsynelatende var NRKs hovedanliggende den triste dagen: Dette kan skape frykt for mer terror og mer rasisme, kanskje?
Og inn fra kulden kom en gammel kjenning, og Torp benyttet anledningen til å omskrive hans lite flatterende opptreden i 2006.
Ole Torp: Jonas Gahr Støre, leder av Arbeiderpartiet. Er du redd for at dette kan skje i Norge også?
Jonas Gahr Støre: Jeg tror ingen kan stå å si at vi er skjermet for dette. Det er et fenomen som gjelder i alle land.
Nei det skal være sikkert og visst! Men dette er ikke et «fenomen». Det er et resultat av de siste 20 årenes førte politikk, altså en villet utvikling – ikke en naturkatastrofe.
Han fortsatte:
Og jeg tenker at det er grufullt og sjokkerende. At de går inn og skyter i en redaksjon. Vi ønsker åpne samfunn og så ønsker vi beskyttelse. Og jeg tror ikke at den beskyttelsen er å lukke samfunnet. Gjøre det ufritt.
Innimellom fikk statsminister Erna Solberg klemt inn at «vi må ta avstand fra volden og si det at ingen av oss er opphøyd til at vi ikke skal kunne være ofre for satirikere, karikaturtegnere eller kritikk. Det må vi alle tåle».
Da kan vi jo bare lure på hvorfor store deler av det politiske Norge har gjort seg så flid med å gi inntrykk av det motsatte hva innvandreres religion angår?
Tre år etter Muhammed-krisen forsøkte nemlig regjeringen Stoltenberg – uten at opposisjonen eller hovedmediene sa et pip – å innføre en ny og oppgradert blasfemiparagraf, nettopp med tanke på å unngå «alvorlige konflikter i samfunnet». Og det var ikke vern av kristendom eller buddisme de tenkte på:
Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.
Jonas Gahr Støre støttet forslaget.
Men nok om det, Ole Torp gikk ufortrødent videre:
Støre, du var jo utenriksminister i 2006 da Norge ble kritisert og…raseriet over hele den muslimske verden fordi man i et blad i Norge trykket tegninger av profeten. Det kom krav om at man skulle be om unnskyldning, men det gjorde ikke du?
Det er nesten så man faller av stolen over at dette i det hele tatt anses som gangbart i en journalistisk institusjon. Antagelig taler det til Støres fordel at selv ikke han tok sjansen på å svare direkte på Torps absurde påstand:
Ehm… Det var altså en dramatisk situasjon for Norge, hvor nordmenn ble dr…, ble skutt på og angrepet i utlandet og det var viktig å forklare en verden hva som skjedde. Det var også viktig å understreke at ytringsfriheten er fundamentalt hos oss, og i Norge er det redaksjoner og redaktører som redigerer meninger. Det skal ikke vi politikere ha noen mening om. Vi må tåle det som kommer og det som blir skrevet. Det var også en tid da vi så noe som man kan frykte i Frankrike, at noen dreper og truer i religionens navn. Det må ikke ødelegge for de som tror fredelig på religion. Og det er det jo mange mennesker som gjør – særlig folk med muslimsk tro – som kan oppleve at de som dreper og truer i den religionens navn retter mistanke mot dem. Tror det er veldig viktig å stå opp for dem. Det var viktig da og det er viktig idag.
Realiteten er en annen, for Gahr Støre ba beviselig om unnskyldning. Han ville bare ikke at det skulle snakkes høyt om. Og så altoverskyggende viktig var det tydeligvis å stå opp for disse med religionen at støtten til den drapstruede redaktør Vebjørn Selbekk uteble.
Helt konkret sa Gahr Støre dette – og det må Torp ha fått med seg:
Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer. Jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over. Islam utgjør en åndelig forankring for en stor del av verdens befolkning. Deres tro har krav på vår respekt.
Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt.
La meg gjøre det helt klart at den norske regjering fordømmer enhver handling eller uttalelse som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet.
Dette var instruksen som utgikk fra Gahr Støres Utenriksdepartement til norske ambassader verden over. På Al Jazeera uttalte han videre at det var «ekstremister på begge sider» som sto bak det hele. Daværende statssekretær Raymond Johansen karakteriserte Magazinet som «en liten kristen avis på Vestlandet», mens Kjell Magne Bondeviks verdia fikk ham til å offentlig karakterisere publiseringen som «dårlig skjønn». Alt mens drapstruslene mot Selbekk haglet.
Stoltenberg-regjeringens unnfallende holdning overfor aggressive religiøse fundamentalister ute og hjemme, veike forsvar for eget samfunns grunnleggende prinsipper og skammelige behandling av en drapstruet redaktør stoppet ikke der. Og regjeringen fikk drahjelp av de norske mediene som plutselig fikk vondt i sin sedvanlige, uttalte respekt for religion bare ved tanken på å utvetydig støtte en kollega i nød, for ikke å nevne nabolandet.
– Mener du at Magazinets redaktør har noe av skylden for at den norske ambassaden ble angrepet?
– Jeg kommer ikke til å bruke den type ord. Men jeg registrerer at de som demonstrerer reagerte på de tegningene, sier Stoltenberg.
– Du sier at ytringsfriheten er en rett, men ikke en plikt. Er det ikke retten Selbekk har benyttet seg av?
– Jo, det er derfor vi sier at vi kan ikke nekte norske redaktører å trykke noe som han vil trykke.
– Men vi kan vise til at nesten alle andre norske redaktører har valgt å ikke trykke bildet, fordi de har vurdert det slik at det er å støte andre menneskers religion, det er å vise ringeakt for andre mennesker. Men jeg understreker at dette er redaktørenes ansvar, sier Stoltenberg.
Hverken Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik eller Jonas Gahr støre er i ettertid blitt konfrontert med sin åpenlyse svikt i møtet med den religiøse aggresjonen verden ble vitne til i 2006. Istedet forsøker statskanalens Ole Torp av ukjente årsaker å fremstille det helt motsatt.
At Torp eller den øvrige pressen skulle ha gått glipp av alle ynkelighetene er naturligvis ikke en mulighet. Men så spilte da heller ikke norske medier noen heltemodig rolle selv. Og da er det kanskje best for selvrespekten å gjøre gode miner til slett spill?