Islam

De nedrige bortforklaringene og dekkoperasjonene

Kronikken min i Dagbladet om den økende forfølgelsen, trakasseringen og endog drap av jøder i vår tids Europa, har utløst de vanlige reaksjonene fra de vanlige holdene. Et stod på trykk i Dagbladet i går, i morgen er Ervin Kohn på banen i samme avis, og samme mann skal jeg i debatt med i NRK Søndagsavisa i morgen. Slik sett bekreftes mitt anliggende fullt og helt: benektelsen av hva som faktisk foregår og som er dokumentert.

Kronikken Så skjedde det igjen – benektelsen  var en fortvilet reaksjon på ikke minst at Guri Hjeltnes ved Holocaust-senteret 27. januar (minnedagen for befrielsen av jøder i konsentrasjonsleirene til Hitler), i beste sendetid bekreftet økende trakassering og forfølgelse av jøder i dagens Europa, men ble ikke avkrevd et svar på hvorfor dette skjer. Nå er det slik at vi som ikke er blinde, døve og feige, vi ser godt hva som har skjedd: en økende andel muslimer i dagens Europa med en jødehatende religion i bagasjen, kombinert med generell dårlig integrering og fremvekst av ulike former for jihad (aktive forsøk på fordrivelse og endog drap), har ført til denne ulykkelige tilstanden. For som jeg gjennom mange år har skrevet: i all hovedsak er det personer med islamsk tro som står bak den eskalerende utvikingen.  Det mener jeg er godt dokumentert i kronikken hos Dagbladet.

Så skjer det underlige skuet: en representant for den mest forfulgte muslimske minoriteten i verden – forfulgt av sunni- og sjiamuslimer (sic!) – ser seg nødt til å rykke ut med benektelse av hva antakelig nettopp sunni- og sjiamuslimer står bak! For jeg har aldri registrert annet enn at ahmadiyyamuslimene ligger svært lavt verden over, da de er så uglesett av majoriteten muslimer, og defineres som ikke-muslimer. Det er derfor logisk å anta at amhadiyyane verken i Norge eller Europa verbalt trakasserer jøder, eller går til fysiske angrep.

Men statsviter Hamzah Ahmed Nordahl-Rajpoot går høyt på banen: at ”islam forfekter jødehat, er fullstendig feil”. Nå viste jeg i kronikken blant annet at islams tekster inneholder mer jødehat enn Hitlers Mein Kampf. Det ignorerer statsviteren. Nordahl-Rajpoot vil ha det til at nordmenn og europeere er den store ulven, det samme som Ervin Kohn har påstått. Da må epler og bananer blandes i en lite skjønn forening. Det vises til en undersøkelse fra Anti-Defamation League som ”rapporterer at 24 prosent av vesteuropeere har antisemittiske holdninger. For Norge er tallet 15 prosent. Det er maks 3 til 4 prosent muslimer i Norge. Do the math!”.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Denne undersøkelsen er interessant og må på ingen måter bagatelliseres. Den viser stereotype (negative) oppfatninger av jøder i ulike deler av verden. Den sier dog ingenting om hat, om vilje til hets, forfølgelse eller vold, om intensiteten i negative holdninger, som er mitt anliggende gjennom hele kronikken.

Men la oss se på resultatene i denne rapporten. Resultatene er nedslående, og de bekrefter faktisk udiskutabelt kronikken! La oss først se på Midtøsten og Nord-Afrika, her er scoren på hele 74 prosent. I Øst-Europa finner vi 34 prosent med antisemittiske holdninger. Vest-Europa følger med 24 prosent, Afrika syd for Sahara med 23 prosent, Asia med 22 prosent,  Amerika 19 prosent og  Oceania 14 prosent.

La oss se på Asia (som ikke inkluderer Pakistan), men India med verdens nest tredje største muslimske befolkning, og land videre sør og øst: I de to islamdominerte statene Malaysia og Indonesia er scoren på henholdsvis 61 prosent og 48 prosent. I Laos 0,2 prosent og eksempelvis Filippinene 3 prosent.

Går vi til Vestbredden og Gaza finner vi en score på 99 prosent. I Tyrkia er scoren 69 prosent.

Altså er scoren særdeles mye høyere der koranen settes høyt. Religion matters?

Undersøkelsen viser nemlig også at blant kristne verden over er 24 prosent preget av antisemittiske holdninger, for muslimene er scoren det dobbelte, 49 prosent. På bunnen finner vi hinduer og buddhister med henholdsvis 19 og 17 prosent.

Det er flere undersøkelser som viser samme mønster. Rapporten fra Statistik från Brottsförebyggande rådet och Forum för levande historia («Antisemitiska attityder och föreställningar i Sverige«), viser at hele 39 prosent av voksne muslimer i Sverige har tydelige antisemittiske holdninger, mot 5 prosent av den øvrige svenske befolkningen. Blant gymnaselever er det hele 55 prosent muslimske elever som har det samme. (s. 76 og 77).

Den samme rapporten viser til en rapport fra Edward H. Kaplan og Charles A. Small ved Yale. De undersøkte antisemittiske holdninger i ti europeiske land og fant at det er betydelig mer utbredt blant muslimer enn kristne.

En studie til som vi tidligere har omtalt, bør også nevnes. Det er den viktige holdningsundersøkelsen til Ruud Koppman blant marokkanske og tyrkiske muslimer i seks europeiske land: Negative holdninger til jøder er svært utbredt. Mens 45 prosent av muslimene sier at man ikke kan stole på jøder, sier 8 prosent av ikke-muslimer det samme.

Nordahl-Rajpoot prøver seg også med en historieforfalskning:

”Det er riktig at det i en periode var konflikt med noen av jødene i Arabia. Ved et tilfelle ble muslimene forrådt av en jødisk stamme, som brøt pakten med muslimene og allierte seg med mekkanerne mens en krig pågikk.”

Dette handler om tiden like etter slaget om det såkalte slaget ved gravene, da en hær fra Mekka hadde forsøkt å overvinne Muhammed og hans følgere i Medina. På denne tiden, våren 627, var det bare en jødisk stamme igjen i Medina, de to andre jødiske stammene var jaget derfra i årene like før. Når hæren fra Mekka angriper Medina, nekter den at den ene gjenværende stammen i Medina hjelper Muhammed og hans gruppering (hvorfor skulle de gjøre det? De hadde jo sett like i forveien at to av jødenes stammer var blitt jaget ut av Muhammed kort tid før dette). Det er i de overleverte arabiske kildene ingen tegn til at den gjenværende stammen Banu Quraysha, planla eller utførte noen angrep på Muhammed eller hans støtter. Ikke desto mindre ble bydelen der Banu Quraysha holdt til, omringet av Muhammeds hær. Like etterpå ble alle mannlige jøder halshuhgget, pluss minus 800 i tallet, og alle kvinner og barn ble solgt som slaver, en praksis som IS i dag praktiserer.

For øvrig er det slik at ahmadiyyamuslimene i sine Muhammed-biografier tier om disse forholdene. Nordahl-Rajpoot skjønnmaler massemord, og alle tre påstander er i strid med muslimske historikere.  De ble ikke forrådt, allierte seg heller ikke med mekkanerne mens krig pågikk (se side 229 i Halvor Tjønns Muhammedbiografi).

I Koranen er det for øvrig et kapittel 33, vers 26 og 27, der Muhammed gis legitimitet til massemord på jødene.

Nordahl-Rajpoot prøver også å forskjønne Spania-tiden under islam:

”Det var til den muslimske sivilisasjonen jødene strømmet etter det muslimske Spanias fall, da Europa igjen fikk muligheten til å forfølge jødene.”

Dette er en meget selektiv historieskriving. For oss i Europa er særlig pogromene i Spania under islamsk herredømme av interesse, da dette var de første jødepogromene kontinentet vårt vitnet. I Granada i 1066 gikk arabisk mobb berserk i det jødiske kvarteret og slaktet alle de rundt 5 000 innbyggerne i løpet av et døgn. Den første pogromen skjedde dog allerede i 1011 i Codobra, der flere hundre jøder ble drept, samtlige av byens jøder.

Nordahl-Rajpoot avrunder med at det er ”den betente konflikten rundt Israel og Palestina” som er grunnen til at så få jøder nå bor i muslimske land. Vel, kan han forklare hvorfor også kristne og andre minoriteter fordrives, tvangskonverteres og også drepes?

Hvorfor dette intense behovet for å dekke over alvorlig problematikk? Jeg finner ingen annen grunn enn at det handler om å bandasjere skammens sår.