Innvandring

Svenske tabuer

Norge og Sverige har mange likheter, men forskjellene er også dyptgående. Den svenske antinasjonalismen har vanskeliggjort integreringen av innvandrere i Sverige. Den har også smittet over på beskrivelser av norsk kultur.

På kulturantropologisk hold er det blitt sagt at studier av tabuer kan være et godt inntak til å forstå fremmede kulturer. Dette kan også gjelde studier av politisk kultur i Sverige. Ikke fordi vårt naboland er like eksotisk som land i Polynesia, der tabuforestillingen først gang ble systematisk undersøkt. Men fordi også Sverige har sine tabuer, som vi ikke kommer utenom hvis vi vil forså landet.

Tabuisering

På tross av at det er mange likheter mellom Norge og Sverige, er det også dyptgående forskjeller. Sverige er mer hierarkisk enn Norge. Dette merkes på mange områder, ikke minst når det gjelder innvandringsdebatten. Avvik fra godtatte problemstillinger blir rask stemplet som «främlingsfientliga» eller som «rasistiska». I knapt noe annet europeisk land kan en statsminister finne på å kalle et, riktignok kontroversielt parti, men demokratisk valgt og med tretten prosent oppslutning, for «nyfascistisk».

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Isoleringen av SD har ført til regjeringskrise, uten at denne sammenhengen har gått opp for alle. Vi står her overfor en motsetning mellom elite og folk som vi ikke finner i andre nordiske land. Frustrerte svensker, som knapt våger å gi uttrykk for sine synsmåter i Sverige, kan fortelle mye om dette når vi møtes i Trykkefrihetsselskabets lokaler i København.

Hvorfor denne tabuiseringen av problemstillinger på et område som så avgjort trenger åpen debatt, ikke minst i Sverige som har ført en svært liberal innvandringspolitikk. Her er det ikke bare etniske argumenter som er tabu, men også påvisninger av kulturforskjeller på et nasjonalt nivå.

Antinasjonalisme

Den svenske antinasjonalismen har ikke bare vanskeliggjort integreringen av innvandrere i Sverige. Den har også smittet over på beskrivelser av norsk kultur. Et eksempel er ordbruken til kulturjournalist i Dagens Nyheter, Henrik Arnstad, som med boka Älskade fascism gikk til angrep på nordmennenes feiring av 17. mai. Arnstad hevdet at nordmennenes «flaggvifting» på nasjonaldagen var uttrykk for en farlig nasjonalisme som kan ende i fascisme. I samme slengen sier han at også nynorsken kan være farlig, ettersom den er uttrykk for en slik nasjonalisme.

På norsk hold er disse påstandene blitt blankt avvist. Uten norsk nasjonalkjensle hadde motstandskampen under siste krig blitt helt annerledes. Når det gjeld nynorsken, kan det hevdes at Nordvestlandet, der nynorsken har stått sterkest, også representerte de distriktene der nazistene fikk minst oppslutning.

En annen som kunne nevnes er Ruben Östlund. I tillegg til å inneha tittelen professor ved Valand akademi under Göteborg Universitet, er han kjent som filmregissør. I et intervju i Dagsavisen 11. oktober sier han om Norge: «Jeg kan nesten ikke tenke meg et mer nasjonalromantisk land. Jeg blir nesten provosert hver gang jeg er der.»

Hva er det som er så provoserende, vil intervjueren vite. Östlund svarer: «Jeg mener … det .. det er hele den motstandsbevegelsen under andre verdenskrigen som om det var en jævla gigantisk kraft i det norske folket: Det er en stolthet vi ikke kan dele. I Sverige skjemmes man over å være svensk, men de 45 minuttene det tok Tyskland å okkupere Norge er dere veldig stolte av. Dansken er også veldig stolte av sin motstandsbevegelse.»

Skamfølelse

Vi kommer her inn på de to lands ulike holdninger under krigen. Norge satte den gang inn sin tankflåte på alliert side, som på det meste fraktet 40 prosent av all olje til England; et bidrag til alliert seier som utenriksminister Antony Eden sammenliknet med en million soldater. Da den tyske rustningsminister Albert Speer, som ble forelagt dette utsaget under sitt Norgebesøk på 1970-tallet, skal han ha svart at dette bidraget til alliert krigføring kunne sammenliknes med svensk innsats på tysk side, med sin eksport av jernmalm og kulelagre til tyske våpenindustri.

Det er ikke bare den ulike innsatsen under den andre verdenskrigen som har bidratt til at mange svensker skammer seg over sin historie. Strofen om de «fornstora dar», som mange svensker var stolte av for noen tiår siden, er blitt avslørt som langt på vei militære tyrannier under krigerkongene Gustav Adolph og Karl den 12.

Men om det her kan være grunn for svenskene å skamme seg over visse sider av sin historie, behøvde de ikke å la det negativt ladde ordet «nasjonalisme» også karakterisere andre land, med et annet forhold til sin nasjonale historie. Her snakker jeg ikke bare på vegne av norsk nasjonalkjensle, men også på vegne av russiske, engelske og amerikanske minner om sin krigsinnsats; en innsats som ikke minst var nasjonalt begrunnet.

Kronikk i VG med tillatelse til publikasjon på rights.no av forfatteren.