Hvorfor gjør mange flerspråklige barn det dårligere på skolen enn barn som bare kan majoritetsspråket når de begynner på skolen. Det skal jo være så berikende å kunne flere språk? Eller er det ikke slik?
Flerspråklige barn er likevel ikke flinkere enn andre
En forskningsgruppe ved Universitetet i Tromsø skriver:
«De [flerspråklige barn] er ofte også bedre enn enspråklige til å gjøre flere ting samtidig (‘multitasking’), til å fokusere oppmerksomheten på noe, de lærer ofte å lese tidligere og de er ofte flinkere til å lære nye språk. Dette betyr at tospråklighet gir barn mye mer enn bare to språk!»
Den 11.12.14 skriver VG:
«Men nå mener italienske og skotske forskere det er på tide å bremse opp litt.
De har nemlig gjort en undersøkelse som antyder at studier med positive konklusjoner om tospråklighet ser ut til å ha større sjanser for å bli publisert enn undersøkelser som ikke finner noen god virkning.»
VG skriver videre: «En gjennomgang viste at ørlite i overkant av halvparten av konferanseresultatene pekte mot fordeler ved tospråklighet, mens den andre halvparten antydet liten eller ingen effekt av å kunne to språk.»
Det skal iallfall ikke være en ulempe å være tospråklig, men spørsmålet er om mange innvandrerbarn i stedet for å bli tospråklige, blir dobbelt halvspråklige?
Språkinnlæring i den norske kulturen skjer gjennom samspill
Her i Norge kan det være vanskelig for innvandrerne å gi barna den språkstimulering de trenger. Det som tidligere skjedde automatisk, må nå skje mer systematisk.
Språkinnlæringen i andre kulturer kan nok på mange måter sammenliknes med språkinnlæringen i Norge i det førindustrielle bondesamfunnet.
«I det førindustrielle bondesamfunnet ble barna tidlig sett på som «små voksne» som fikk ansvarsoppgaver og måtte være med i gårdsarbeidet allerede fra 7årsalderen. Hva barna hjalp til med var avhengig av kjønn. Jentene fikk opplæring i kvinnearbeid, mens guttene ble opplært til mannsarbeid. Det betydde at jentene hjalp til med å stelle dyra, matlaging og med å ta vare på de yngre søsknene, mens guttene var med ut på jordene eller i stallen, lærte å snekre, hogge ved, sko hesten og liknende.» (Ivar Frønes (2003): Moderne barndom, s. 24)
I «gamle dager» her i Norge, skulle barn sees og helst ikke høres. Det var ingen som hadde tid til å pludre med babyer. Det var lite samspill mellom barn og voksne, men barna lærte likevel å snakke gjennom å lytte til de voksne og prate med andre barn. Det var ikke så mange ord og begreper barna trengte å lære. Det var såpass at man klarte seg i nærmiljøet. Det var lite rom for å snakke om følelser og man lærte ikke mange begreper som muliggjorde abstrakte refleksjoner.
I Somalia skjer språkinnlæring gjennom observasjon
I Somalia pludrer heller ikke de voksne med babyer. Det er lite samspill mellom foreldre og barn. Foreldre og andre omsorgspersoner veileder ikke barna, de leser ikke for dem og aktiviserer dem heller ikke, men barna lærer likevel språket. De lærer de ord og begreper som trenges for å fungere i det somaliske samfunnet. Språkinnlæringen foregår automatisk, uten at noen er bevisst på hvordan det skjer.
Men hva skjer hvis vi forflytter familien til en blokkleilighet i Groruddalen? Vil barna da være omgitt av voksne som prater sammen og utfører varierte oppgaver slik at de blir et språklig forbilde for barna? Vil barna ha mulighet for lek og samspill med andre barn som har et godt ordforråd? Vi vet alle svaret på dette.
I norsk kultur er vi opptatt av språklig stimulering
For at barn skal lære språket her i Norge, kan vi ikke bruke samme metode som i førindustriell tid. Vi må gå aktivt inn i samspill med barna, vi må lese bøker og gi dem opplevelser som utvider deres begrepsapparat og ordforråd. I vårt avanserte samfunn stilles det høye krav til språkkompetanse, og vi trenger også å lære begreper som fremmer abstrakt tenkning.
Selv når det gjelder babyer, er det viktig med samspill. Kitt Sandvik i Goboken, uttaler at «gjennom å være omgitt av ord, mange ord, hører babyen rytmen og flyten i språket, lytter til hvordan stemmeleiet endres og ser at ord er noe som skaper kontakt. Babyene lagrer lydene de hører, og mange studier viser at å prate slik med babyen kan bidra til at de lærer sitt eget språk bedre og raskere.»
Somaliske og pakistanske mødres utsagn
I Grethe Savosnicks masteroppgave, beskriver hun pakistanske og somaliske mødre som går på ICDP-kurs for å lære mer om norsk barneoppdragelse. Her er noen utsagn som er klippet fra denne masteroppgaven.
Somalisk mor: Da jeg kom til Norge så jeg at foreldrene på bussen snakket med små babyer. Jeg tenkte «hvilket land har jeg kommet til som snakker med babyer.»
Pakistansk mor: Før kunne jeg sitte å se på TV og ikke reagere på at barna kom hjem
fra skolen. Jeg snakket ikke med dem, men det gjør jeg nå.
Pakistansk mor: Pakistanske barn lærer av seg selv ved å se på andre hva som gjøres,
men her i Norge må vi som foreldre lære å fortelle og forklare barna. Vi må lære
barna alt. Men i Pakistan så ser og registrerer barna ting, og lærer på den måten av
seg selv. Foreldrene trenger ikke å lære barna ting i Pakistan.
Somalisk mor: Før hvis barna ville vise meg noe eller fortelle meg noe, sa jeg ”har ikke
tid nå, gå bort.” Men det gjør jeg ikke nå lenger. Jeg synes det er så koselig med den
kontakten jeg har med barna mine nå.
Pakistansk mor: Jeg har blitt flinkere til å lytte og høre på barna, jeg hørte ikke på
barna før. Man er ikke så mye venner med barna i Pakistan.
Somalisk mor: Det var vanskelig å rose barna og å vise at jeg var interessert i dem, da
jeg ikke var vant til det fra vår kultur. Men jeg bestemte meg for å prøve dette.
Jeg prøvde å rose og vise interesse, og da så jeg at det var bra, at det hjalp, at det var
viktig. I hjemlandet mitt er det vanlig å si til barna «ikke forstyrr meg, gå bort». Hvis
barna kom og ville vise meg noe, sa jeg ”gå bort, bare gjør hva dere vil”.
Et fattig språk er et dårlig grunnlag for innlæring av et nytt språk
I Norge har vi hatt en glidende overgang fra et førindustrielt samfunn til vårt moderne samfunn med helt andre krav til språkkompetanse. Pedagoger og psykologer har drevet folkeopplysning om stimulering av barn, og majoritetsbefolkningen er inneforstått med at dette er riktig, selv om det praktiseres i varierende grad.
Kommer man fra Somalia eller andre ikke-vestlige land, har man ikke denne kunnskapen. I forhold til hva som kreves i et vestlig samfunn, er deres eget språk fattig, og når de ikke har kunnskap om at voksne må snakke med barn for at de skal lære språket godt, vil barna være halvspråklige når de begynner i barnehage eller skole.
Da har de ikke utviklet en god plattform for norskopplæring. Som Kunnskapsdepartementet skriver: (Kunnskapsdepartementet 2006a:29).
«Et godt utviklet morsmål er en grunnleggende forutsetning for den videre
språklige utviklingen, også når det gjelder skriftspråk og leseforståelse».
Engen og Kulbrandstad (2009:169) påpeker at
«Om et barn har utviklet sitt begrepsforråd på ett språk, så innebærer
andrespråksinnlæringen i stor utstrekning å sette nye språklige etiketter på allerede
kjente begreper.»
Mange innvandrerbarn får dessverre ikke utviklet morsmålet sitt tilstrekkelig. De mangler kjennskap til viktige begreper. Derfor kan morsmålsundervisning på skolen være et nødvendig verktøy for utvikling av det norske språket.
Foreldre må få god informasjon om språkstimulering av barn. Forståelsen for dette kommer ikke av seg selv.
Christian Tybring-Gjedde framsatte 11 bud for integrering, hvorav noen omhandlet språkinnlæring. Majoritetsbefolkningen har gjennom årene fått ganske mange råd om å lese for barna osv. , men tanken på å gi råd til innvandrerbefolkningen ble ikke godt mottatt.
Kulturer er mer ulike enn vi klarer å fatte
Jeg tror mange ikke forstår hvor ulike kulturer kan være. Vi kan ikke flytte noen til en helt annen kultur og tro at det vil fungere. Handlemåter som er utviklet og tilpasset i ett samfunn, vil ofte ikke fungere i et annet samfunn.
Innvandrerne har ingen forutsetninger for å forstå hvor stor omstilling som kreves av dem for at de skal bli integrert. Det er mottakerlandene som har ekspertisen på dette feltet, og vi må opplyse, sette krav og utvikle flere verktøy for gi innvandrerbarn den språkkompetansen de trenger for å fungere i et komplekst samfunn.