Integrering og integreringspolitikk

Om planlegging og forståelsesrammer

I vårt moderne samfunn tenker vi framover. Vi planlegger for eksempel å ta en utdanning slik at vi kan få en jobb vi vil trives med. Deretter kan vi kjøpe drømmehuset og få de barna vi ønsker osv. I mange kulturer er en slik tankegang fremmed. De lever i nuet…

I vårt moderne samfunn tenker vi framover. Vi planlegger for eksempel å ta en utdanning slik at vi kan få en jobb vi vil trives med. Deretter kan vi kjøpe drømmehuset og få de barna vi ønsker osv.

I mange kulturer er en slik tankegang fremmed. De lever i nuet og planlegger ikke noe særlig.

I rapporten «Somaliere i Norge – noen erfaringer» skriver forfatterne:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

For ansatte i det offentlige som skal møte nyankomne somaliere er det en utfordring å forstå at for mange er det å planlegge framtiden på den måten vi gjør noe nytt og uforståelig, og at det offentliges krav om handlings- og kvalifiseringsplaner lett framstår som irrelevant.

Ayaan Hirsi Ali fra Somalia kan fortelle om da hun som flyktning skulle flytte i egen leilighet. Alle pengene hun fikk låne til innbo ble brukt på et teppe! «Plutselig» oppdaget hun at hun ikke hadde råd til stoler, bord, seng etc. (Ayaan Hirsi Ali, Nomade s 208)

Hun forteller videre (s 216): ”Penger var problem nr. 1. Flyktningene (i Nederland) lånte alt for mye, klarte ikke å betale tilbake, misbrukte kredittkort, betalte ikke skatt og sendte penger til slektninger i utlandet i stedet for å bry seg om sin egen økonomiske velferd. […] Ingen av oss var forberedt på det fornuftige og nøysomme nederlandske mantraet: Tjen, spar, invester, reinvester. Vi levde alle over evne.”

For å planlegge må vi bruke lineær tid

I vår norske kultur har vi det som kan kalles for en «lineær tidsforståelse». Mangler denne forståelsen, blir planlegging vanskelig.

Professor emeritus i kulturkunnskap, Øyvind Dahl, har skrevet om dette:

Et viktig resultat av denne tidsforståelsen er at planlegging blir mulig. Vi er blitt dyktige til å planlegge dag, uke og måned. Vi avtaler møter, lager timeplaner og plotter avtaler inn på mobilen for å holde kontroll med tiden vår. Vi må passe tidsfrister, det som engelskmennene betegner med et dramatisk navn deadlines.

Syklisk tid – man gjør det man alltid har gjort

Forholder man seg til syklisk tid, planlegger man ikke for framtiden, men ser mot fortiden. Man gjør det man alltid har gjort, gjerne med små endringer.

Det fikk jeg klart for meg når jeg spurte bøndene på Madagaskar om hvorfor de samlet såkorn. Jeg tenkte at det i det minste kunne ligge et element av planlegging i slike handlinger. Men svaret var: «Det har vi alltid gjort på denne tiden av året.» Med andre ord: Det var sesongbestemt. Fremtiden var en gjentakelse av fortiden. Fremtiden ses ikke som et valg blant ulike alternativer. Den er bestemt av det som har skjedd før.

Hendelsestid – man gjør ting når noe inntreffer

Når det drypper i senga, må taket repareres, men ikke før. Det er hendelsen – lekkasjen – som setter handlingen i gang. Handlingen er ikke et resultat av planlegging, men av at noe skjer som krever handling. […]

Slik er det også med bussen. Bussen går når den er full. Det er ikke tidspunktet som er det avgjørende for når bussen skal gå. Det er hendelsen – at den er full – som setter den i bevegelse. […]

En lagerforvalter på en jordbruksskole i Afrika fulgte samme prinsippet. Han bestilte aldri nye varer til lageret før det var tomt. Nye varer til lageret, reservedeler og varer for salg til bøndene ble bestilt når lageret var tomt og ikke før. […]

En konsekvens av denne tidsforståelsen er en sterk nåtidsorientering. Planlegging for fremtiden blir helt abstrakt, tidsfrister blir meningsløse. Å regne ut alder i antall år er dumt.

Som en kuriositet kan nevnes at flere afrikanske språk mangler ord for å beskrive den fjerne framtid. Kikambaspråket har for eksempel bare et 6 måneders perspektiv, og begivenheter i nær framtid er en slags forlengelse av nåtiden. Afrikanere anser fortid og nåtid som viktigst, mens framtida har mindre betydning fordi den er potensiell. (Vi tror 2, Afrikanske religioner s 6, 7)

Hvorfor har vi forskjellig tidsoppfatning?

Jeg har laget meg en hypotese som kan forklare noe av årsaken til at vi har forskjellig tidsoppfattelse. Vi har alle utvandret fra Afrika, og som beboere i Afrika ble vi styrt av hendelser. Frukt på trærne måtte spises når den var moden og det nedlagte byttet kunne ikke spares til senere. Mennesker døde som følge av naturkatastrofer og ikke fordi de ikke hadde planlagt for framtiden.

I Norge var det annerledes. Klarte man for eksempel ikke å spare litt mat til vinteren, eller legge opp et lager av ved til å varme opp boplassen, døde man av sult eller kulde. Man erfarte at man måtte tenke framover, altså planlegge for å overleve. Dermed ble dette en del av kulturen til oss nordboere. I dag trenger vi verken å tenke på hamstring av mat eller brensel, men vår forståelse av planlegging er videreført til områder som utdannelse og oppsparing av penger til egen bolig. Det som fremmes i vår kultur viser hva som har vært ansett som viktig i vårt samfunn.

I våre dager er det nødvendig med et enda lengre perspektiv, noe vi mennesker kanskje ikke er genetisk disponert for? Vi har utfordringer med hensyn til klima, forurensing, livsstilssykdommer, innvandring, eldrebølgen med mer, og vi ser at vi har vanskelig for å forholde oss til det som kan skje langt framme i tid.

Å leve i nuet kan være positivt

Mange bistandsarbeidere har erfart at mange afrikanere ikke er interessert i å legge seg opp penger. De jobber bare såpass at de klarer seg. Øker man lønningen, jobber de mindre. De har jo nok penger.

I boka «Utvikling eller avvikling» s 115, skriver Oddvar Smukkestad: «Det er mange vestlige bedriftsledere som har fått seg en overraskelse i forbindelse med bedriftsetableringer i u-land hvor de har forsøkt å stimulere arbeidsinnsatsen og produktiviteten til de ansatte ved å øke lønningene. Istedenfor å få den tilsiktede virkningen, nemlig større innsats og større produksjon, er det gått omvendt. De ansatte føler at de tjener så godt per tidsenhet at de kan arbeide mindre og likevel oppnå samme velferdsnivå.»

På et foredrag på Misjonshøgskolen fikk jeg høre denne historien: «En bistandsorganisasjon skulle lære afrikanere å dyrke mer effektivt. Meningen var at en større andel av avlingen skulle brukes til såkorn til neste år. I stedet solgte de alt og holdt en fest for forfedrene. De var ikke så opptatt av det materielle. Som foreleseren skriver på lysarket: «Likvendingsriter er en langsiktig investering i sosiale relasjoner som har preferanse foran økonomiske kalkuleringer av lønnsomhet.»

Dette kan jo sees på som en god innstilling. Vi i Norge må gå på kurs for å kunne leve i nuet, og vi er så opptatte av materielle goder at vi kunne trengt flere jordkloder. Men som vi alle vet – vi trenger viljen og evnen til planlegging for å skape et godt moderne samfunn.

Hva skjer når man «lever i nuet»?

Både blant majoritetsbefolkningen og blant innvandrerne finnes det individer som «lever i nuet». Når man ikke tenker framover, blir man lett impulsstyrt, og det kan få mange forskjellige konsekvenser.

Man tenker kanskje ikke på å få seg utdanning, sparer ikke til framtiden, lar eiendelene forfalle, forbruker over evne og lignende. Man legger ikke «stein på stein», men vil se resultater fort.

I fengslene sitter mange som har dårlig impulskontroll, og flere av dem har liten evne til å forutse konsekvensene av sine handlinger. De har kanskje opplevd «en hendelse» og reagert ut fra den. Lever man i nuet, klarer man ikke å forutse hva som «kan skje rundt neste sving.»

Dette er kanskje en medårsak til at noen slutter seg til IS? Hvis man har fått en oppdragelse som ikke fremmer langsiktige vurderinger, foretar man gjerne dumme valg.

Kulturer er mer ulike enn vi tror

Immigranter til vesten fra afrikanske land kan umulig forstå hvor krevende det er å omstille seg til en vestlig kultur. Noen klarer det bedre enn andre, for selvfølgelig er det store innbyrdes forskjeller.

Vi i Norge har også dårlige forutsetninger for å forstå hva som ligger bak mange av innvandrernes tenkning og handlemåter, og da er det vanskelig å få en god dialog eller samhandling.

Vi ser også tydelig at det er ikke nok å gi innvandrere kurs i norsk språk og samfunnskunnskap. Kulturforskjellene er så store og stikker så dypt at innvandrere må få en lang og god oppfølging fra kvalifiserte personer.

Samtidig må vi være oppmerksom på at det er begrenset hvor mye informasjon vi mennesker kan ta inn og virkelig forstå. Vi filtrerer informasjonen, og dersom filteret er utviklet i en veldig ulik kultur, vil informasjonen vi får i den nye kulturen kunne bli sterkt forvrengt. Filteret kan selvsagt modifiseres, men dette er en langsiktig prosess. Se også.

Skal mennesker med ulik kulturbakgrunn kunne samhandle, må vi utvikle en felles forståelsesramme. Hvis vi ikke klarer dette, vil vi få et samfunn med klare grupperinger, der enhver handler ut fra sitt eget ståsted, sin egen forståelsesramme. Og det var jo ikke det som var planen?