Når den offentlige samtalen trues

Den moderne kirketukten er altså ikke alltid så sofistikert. Men makten den forsøker å skjule er åpenbar. På samme vis som normaliteten ikke kan fastlegges direkte, må en gå veien om det moralsk negative, avviket eller skandalen, skriver frilansjournalist Terje Carlsen.

Anno 1689 den 11 December ble det holdt alminnelig skatteting på Berg i Stod Prestegjeld i Nord-Trøndelag. Samtidig ble dom avsagt over Ingbret Michelsen Braset for å ha spådd godvær og “at vere forfaren udj adtschiellige daarlige Konster at bede til Jordeguder for siuge och Suage mennicher”. Ingebret Michelsen Bratset var altså ingen ond mann i vår tids optikk. Men hadde han blitt tiltalt et par decennier tidligere, kunne spådommene hans kostet ham livet. Nu kostet det ham kirketukt og en manns ære.

I dag foregår foregår avviksproduksjonen på en mer subtil måte. Mediene spiller en stor rolle i så måte. De har blitt viktige speil for avviket, og derved for moderniteten. På mange måter minner mediene om det panoptikonske fengsel. Her ble fangene plassert enkeltvis og uten kontakt med hverandre. Han kan ikke se vokteren. Men vokteren, som sitter sentralt plassert som et øye i den sjøstjerneformete arkitekturen, kan følge alle fangene. Slik ble blikket instituert som normdannende organisme.

Mediene fungerer mye på den samme måte. Men da som et omvendt panoptikon. Her er det de mange som ser på de få, og det er de få som produserer forestillinger om normalitet og avvik. Medieblikket markerer hva som går an, og hva som absolutt ikke går an. Ser man ikke på, risikerer man å være uvitende til at det er trukket en grense for hva som går an og hva som ikke går an.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Den kjente spaltisten og forfatteren Bjørn Stærk lanserte nylig sin bok, Oppdra Folket. Boken handler om den betente innvandrerdebatten på andre siden av kjølen. Der sitter r-ordet løst. Tittelen på boka har Stærk hentet fra et kapittel i boken, Innvandring og mørklegging, av Karl Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin. De skriver om nettopp denne tanken, at svenske mediepersoner ser på seg selv som en elite som skal oppdra, fostra, folket til å bli bedre mennesker – langt mer enn medier i andre land. Men er det ikke sånn i Norge også?

For kort tid siden deltok jeg i nettdebatten i kommentarfeltet til Levanger-Avisa. Anledningen var at Levanger formannskap sist onsdag sa ja til å ta imot 45 nye flyktninger fra Syria. Kun en stemte imot. Det var Svein Musum fra FrP. Han fremførte etter min mening bare rasjonelle motargumenter.

Men kommentarfeltene har sine godhetsteologer, lik de på skattetinget på Berg i Stod Prestegjeld i Nord-Trøndelag i 1689. «Til FrP sin formannskapsrepresentant vil jeg gi et velment råd: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skriver den allestedsnærværende nettdebattanten, Bjørn Erik Dypdahl. Her er ikke de moralske argumentene like godt skjult som de er på Skavlan. Men intensjonen er klar: Det er å fortelle omverdenen at Musum er et dårligere menneske enn ham selv.

Den moderne kirketukten er altså ikke alltid så sofistikert. Men makten den forsøker å skjule er åpenbar. På samme vis som normaliteten ikke kan fastlegges direkte, må en gå veien om det moralsk negative, avviket eller skandalen. Som når SPs politiske wonderboy i Levanger, Vegard Austmo, skriver om mine ytringer: «Jeg har hatt stor respekt for det du skriver Terje, og det kan finnes grunner til å spørre om hvor mange Levanger skal bosette.(…) Men, jeg tar skarp avstand fra at omtaler folk som en belastning for velferdstilbudet.»

Det han tar skarp avstand fra er et ikke-omstridt faktum, fremlagt av Brochmanutvalget og Beregningsutvalget, som beskriver de faktiske utgifter forbundet med den enorme innvandringen til Norge. Troskyldig som jeg er, forsøkte jeg med enda en gang med deskriptive fakta. Men moderatoren, redaktør Roger Rein, den flerkulturelle medienissen i mediehuset i Kirkegata, hadde fått nok av Carlsen.

Som da forfatterne av boken Innvandring og morklegging Karl Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin, satte inn en annonse for sin bok i de østermalmske, venstreintellektulles avis, Dagens Nyheter. En av de dystre reaksjonene på Twitter lød: «Auschwitz, Srebrenica, Rwanda. Alt börjar någonstans.»

Bjørn Stærk forteller i et essay, som er et utdrag av et kapittel i hans bok, Oppdra Folket, om da forlaget, Trolltekst, tok kontakt med svenske medier og spurte om de ville omtale Stærks bok. Svarene fra den svenske pressen var kontant. Sånt fikk man ikke diskutere i Sverige. Men er det ikke på samme viset her i Norge også? Nei, sier vi. Men vi erindrer at det ble et fryktelig bråk blant stammefolket på Oslo Vest da Fjordman, Peder Nøstvold Jensen, ble tildelt midler fra Fritt Ord. Sånt gikk ikke an. Jo, det gjorde det sa styrelederen, utilregnelighetsutreder, Georg Fredrik Rieber-Mohn.

Demokratiet er en skjør innretning. Den kan ikke bygges bare på dannede menneskers meninger. Medienes rolle er tross alt å speile de motsetninger som faktisk finnes i samfunnet, ikke skjule dem, eller demonisere de som har andre meninger enn Jonas Gahr Støre. I så fall ser jeg frem mot at fremstående samfunnsrepresentanter som Roger Rein og Vegards Austmo innklager SSB og Beregningsutvalget for kartlegging av kommunale utgifter til bosetting og integrering av flyktninger til Likestillings og diskrimeneringsombudet. Det kan det bli underholdende lesning av.