– Innvandring maskerer vårt eget underskudd

En ny rapport av Dr. Thomas Frattini og professor Christian Dustmann ved University College London om EU-innvandringens positive økonomiske effekt, er blitt mottatt med uforbeholden glede av britiske innvandringsentusiaster. I rapporten, som tar for seg den økonomiske effekten av EU-innvandringen fra 2001 til 2011, skriver forfatterne at EU-innvandringen har økt…

En ny rapport av Dr. Thomas Frattini og professor Christian Dustmann ved University College London om EU-innvandringens positive økonomiske effekt, er blitt mottatt med uforbeholden glede av britiske innvandringsentusiaster. I rapporten, som tar for seg den økonomiske effekten av EU-innvandringen fra 2001 til 2011, skriver forfatterne at EU-innvandringen har økt statens finanser med 20 milliarder pund (200 milliarder kroner). De understreker at østeuropeiske innvandrere har bidratt med 50 milliarder kroner mer i skatt enn tatt ut i offentlige tjenester og velferdsytelser.

Skeptikere har på sin side påpekt at nettopp Dustmann var den ledende forskeren bak den statlige rapporten som i 2003 anslo at det bare ville komme mellom 5000 og 13.000 innvandrere fra EUs nye, østeuropeiske medlemsland i året, og som et av få land la Storbritannia ingen restriksjoner på innvandring fra de nye EU-landene. Dustman og hans team tok imidlertid grundig feil: Mellom 2004 og 2009 kom det over en million innvandrere fra disse landene – i gjennomsnitt 200.000 i året.

Den samme rapporten viser for øvrig at innvandrere fra områder utenfor EU har tatt ut 1200 milliarder mer enn de betalte i skatt i perioden 1995-2011.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Lederskribent i the Telegraph, Robert Colvile, har sett nærmere på rapporten og mener at den til tross for EU-innvandringens økonomiske bidrag ikke er et argument for å opprettholde dagens innvandringsnivå.

– Det er offisielt: innvandring er supert. Ifølge en ny rapport fra University College London (UCL) har de som kom til våre øyer mellom 2001 og 2011 betalt inn rundt 25 milliarder pund mer enn de har tatt ut, og skapt millioner av nye arbeidsplasser i prosessen. Så hva er alt bråket om? Vel, før Nigel Farage [partileder for det EU- og innvandringskritiske UKip. Min anm.] løper ned til Heathrow med et digert Velkommen-skilt, la oss dryppe litt malurt i begeret, skriver Colvile.

Colvile starter med at fordelene ikke er så betydelige som de kan høres, for i den samme perioden rapporten tar for seg økte innvandrerbefolkningen med mer enn 2,5 millioner. Grovt regnet betyr det at hver nyankommet har bidratt med mindre enn 20 pund i uken.

Hvis man derimot utvider tidsperioden og ser på innvandringen som helhet fremfor bare de som har innvandret det siste tiåret, blir historien en annen. De europeiske innvandrerne som ankom mellom 1995 og 2011 tilføyde bare 4 milliarder til britisk økonomi, mens de som kom utenfra Europa tok ut 118 milliarder. Det kan vanskelig kalles en god handel, mener Colvile.

Immigration_desktop
Grafikk ved Tom Shiel, The Telegraph.

Et annet problem med rapporten er at «netto fiskale fordeler» ikke er det samme som at ting blir bedre.

– Å asfaltere grøntområder øker BNP, men gjør velgerne rasende, så innvandring har kostnader som ikke vises på regneark: større konkurranse om boliger, press på offentlige tjenester, lavere lønn for dem på bunnen, endring av samfunnets karakter. Den måtte være dum den politikeren som ville veive med denne rapporten til befolkningen i Rochdale eller Boston og fortelle dem at de ikke må bekymre seg, konstaterer Colvile og fortsetter:

– Det er heller ingen overraskelse at de siste nykommerne betaler inn mer enn de tar ut, for til tross for oppstyret rundt velferdsturisme, har det lenge vært klart at de fleste innvandrere ønsker å bidra til Storbritannias rikdom, ikke snylte på den. Problemet er at det en økning av størrelsen på Storbritannias økonomi ikke er det samme som at de eksisterende innbyggerne blir rikere.

Back in 2008, Lord Lawson, the former chancellor, was part of a House of Lords committee that produced a wide-ranging study of immigration’s effects. “If you take everything into account,” he tells me, “there’s very little evidence that it increases prosperity, in terms of GDP per head of population. In terms of what most people are worried about – their standard of living – it doesn’t make any difference at all.”

Moreover, while today’s immigrants may be young and keen, they will soon grow out of it. “Initially, you may get some economic boost,” says Lord Lawson. “But as immigrants get older they require more help from social services and so on, and as they have children, those children require education, and in the longer run you don’t get that benefit.”

Colvile fastlår at rapportens sentrale budskap ikke handler om innvandring i det hele tatt, men om de menneskene som allerede er i landet.

For om europeiske innvandrere bidro til en nettoøkning av offentlige finanser på 4 milliarder i perioden 1995-2011, tok den britisk-fødte befolkningen ut hele 591 milliarder mer enn de betalte inn.

Og det, skriver Colvile, er årsaken til at Storbritannia går med underskudd: Den gjennomsnittlige brite får flere tjenester fra staten enn hun eller han er villige til – eller blir bedt om – å betale for. Ikke-europeiske innvandrere tapper til og med mer av statsfinansene, delvis fordi de har større familier, men også fordi de har vært lenge nok i landet til å lære av britenes dårlige vaner.

What this suggests, in turn, is that we’ve got our perception of immigration upside-down. It’s not a case of foreigners coming over here and taking our jobs. It’s us creaming off the best and brightest from other countries, and bringing them here to do the jobs we can’t or won’t.

Consider the following statistics from the UCL report. Native Britons, it finds, are more likely to be on benefits (37 per cent of us receive some kind of handout or tax credit) or to be living in social housing than new arrivals. The starkest differences are in education: as of 2011, more than half of the British-born population had left school before the age of 17, putting them in the “low-education” category. Among Europeans living in this country, the figure was 21 per cent, and among non-Europeans, 23 per cent. Fewer than a quarter of native Britons have university degrees – among our foreign guests, it’s 35 per cent and 41 per cent respectively. And this attainment gap is getting steadily wider, as ever more BAs and PhDs arrive on these shores.

Tilførselen av hjernekraft er utvilsomt godt for «Økonomien», men det tillater også samfunnet å glosse over den sosiale sprekkdannelsen. Den britiske regjeringens velferdsreformer har gjort underverker for å skyve folk tilbake i jobb, mener Colvile. Imidlertid er antallet hustander hvor ingen er i arbeid fortsatt en av seks, og fordi det er stor tilgang på faglært arbeidskraft andre steder, er det blitt så altfor lett å bare avskrive Storbritannias underutdannede.

Ved siden av staten må arbeidsgivere ta sin del av skylden, fortsetter Colvile og viser til David Green i tenketanken Civita: «Hvis du vil ha en høytlønnsøkonomi, trenger du en faglært og utdannet arbeidsstyrke. Jeg mener at næringslivet har tatt den enkleste utveien ved å importere ferdigheter fordi de da kan få folk umiddelbart. Du kan for eksempel ikke si at arbeidsgivere har redusert antallet lærlingplasser på grunn av tilstrømmingen av faglærte nykommere fra utlandet. Med sannelig er det et helvetes sammentreff.»

It’s not just Britain that loses out. Between 1995 and 2011, claims the UCL study, “European immigrants endowed the UK labour market with human capital that would have cost £14 billion if it were produced through the British education system”. Instead, we got others to do the teaching for us, and reaped the rewards – even if the jobs we gave the arrivals, such as bartending or waitressing, were far below their competence.

The impact of this new “brain drain”, from the rest of the world to Britain, can be seen in the NHS, which is hugely dependent on immigrant labour (26 per cent of doctors are foreign nationals, compared to 15 per cent of the workforce as a whole). A study by Civitas found that after EU migration controls on Romania were lifted, it lost 30 per cent of its doctors to richer countries within two years. If a flu crisis hits the NHS this winter, dozens of emergency wards will be set up to house the elderly victims – and to man them, we will wave wads of cash at foreign staff, with no thought to the impact in their home countries.

Britain’s success at attracting bright, talented people from overseas says impressive things about the kind of society we are – one where effort is rewarded and strangers are welcomed. I and many others remain convinced that a healthy level of immigration is good not just for our economy, but our society.

– Men innvandring blir usunt når vi bruker det, som vi, til å maskere våre egne mangler. Å ansette flere veltalende, velutdannede utlendinger kan kanskje se ut som en mer attraktiv løsning enn å kjøre på med utdanning- og velferdsreformer eller å be folk jobbe lenger, eller tvinge dem til å ta mindre fra staten. Det er imidlertid ikke et substitutt, for det utsetter bare den grusomme dagen da vi blir nødt til å leve etter evne. Så ja, la oss ønske de beste og smarteste velkommen til Storbritannia. Men vi kan ikke fortsette å være avhengige av dem for å redde oss fra oss selv, avslutter Colvile.