Forskjellsbehandling og diskriminering

En lokal fortelling om global jihad

Utgangspunktet handler om Taimour Abdulwahab al-Abdaly , selvmordsbomberen i Stockholm, julen 2010. Født i Bagdad i 1981. 11 år senere forlot familien med fire barn, den yngste Taimour, det krigsherjede Irak og satte kursen for Sverige. Året etter, i 1993, fikk familien svensk statsborgerskap. Men Taimour strevde med å tilpasse seg. Stadige slåsskamper og annen negative adferd pekte i retning av en karriere som kriminell. Men så skjedde noe: han kom i kontakt med lokale kriminelle i moskeen i den forholdsvis lille byen Tranås, der familien hadde slått seg ned. I moskeen omfavnet Taimour islam.

Det er den svenske aktivisten og journalisten Annika Hernroth-Rothstein som i det renommerte Commentary Magazines novembernummer, har gått opp løypa til Taimour Abdulwahab al-Abdaly, som er et utgangspunkt for å belyse hvordan global jihad er kommet hjem til oss,  enten vi snakker om Sverige eller Norge. En sentral forskjell på Norge og nabolandet Sverige, er den politiske omfattende politiske benektelsen av trusselen fra potensielle terrorister på egen jord blant den svenske eliten. Det til tross for at ut fra folketallet har Sverige flere jihadister enn Norge.

I november 2001, altså to måneder etter 9/11, flyttet Taimour til de britiske øyene og Luton, der han ble innskrevet på University of Bedfordshire for å studere fysioterapi. Dette kunne han gjøre grunnet en raus hjelpende hånd, den svenske staten. Slik jeg forstår det fikk han 100 000 $ av staten som stipend eller skolepenger, og i tillegg subsidierte Sverige studielånet hans for fire år.

I Luton traff Taimour sin kommende hustru, Mona Thwany, en stylist som ble radikalisert, og som hadde deler av oppveksten i Sverige. Twany er født av en rumensk, kristen mor og muslimsk far. De to giftet seg et par år senere, og like etter dette ble det første barnet født, en gutt som fikk navnet Osama, for å hedre bin Laden.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Mens Taimour studerte i Luton var han på stadige besøk i Midtøsten, i land som Jemen og Jordan, og han reiste også til Pakistan. Samtidig ble han en hyppig gjest i moskeen i Luton, Luton Islamic Center, som stengte døra for han i 2007 etter at han talte for jihad. Da var veien kort til den beryktede moskeen i Finsbury Park   i mange år under ledelse av den nå dømte terroristen Abu Hamza al-Masri.

I november 2010 dro Taimour tilbake til familien i Tranås. Her gikk han til innkjøp av flere propanbeholdere, høytrykkskoker, og eksempelvis også aluminiumspudder. 10.desember dro han til en lokal frisør for hårklipp. Midt i en travel handlegate i Stockholm detonerte han en bombe festet til kroppen sin. Slik endte Taimour livet sitt samtidig som han skadet to sivile. Og slik fikk Skandinavia sin første selvmordsbomber på hjemmebane. Hadde ikke sprengladningen ved en tilfeldighet gått av for tidlig, kunne det endt med at Taimour hadde tatt med seg minst 40 personer i døden.

Rett før angrepet sendte Taimour en e-post til flere medier og også den svenske sikkerhetstjenesten. Her skrev han følgende:

”Grunnet Lars Vilks og hans tegninger av profeten Muhammed, fred være med ham, og soldatene deres i Afghanistan og tausheten deres rundt alt dette, vil barna deres, døtre, brødre, og søstre dø slik våre brødre, søstre og barn dør.” Han fortsatte slik: ”Så lenge dere ikke stanser krigen deres mot islam og nedrakkingen av profeten Muhammed, fred være med ham, og deres stupide støtte til svinet Vilks. Og til alle Sveriges muslimer vil jeg si: Slutt å la dere bli kuet og nedrakket. Hjelp deres brødre og søstre og ha ikke frykt for noe, kun Allah som dere tilber.”

Britisk etterforskning ledet frem til 21 arrestasjoner på innsiden av de britiske øyene for sammensvergelse med Taimour, mens i Sverige ble ingen mistenkte arrestert. Saken er fremdeles ikke avsluttet, og blir det muligens aldri.

I løpet av to år har 80 jihadister forlatt Sverige for å krige i Syria, Irak og Somalia (et estimat som nå er justert opp til 120 personer, min merknad). 20 av dem er bekreftet døde, 40 har returnert, og de resterende 20 har man ikke oversikt over. Internasjonalt estimeres det at 11 000 jihadister befinner seg i Syria, de fleste fra Vest-Europa (tallet er nylig justert av CIA til 30 000, der 3 000 kommer fra Vesten, min merknad). Etter folketallet er Sverige på tredjeplass i Europa hva gjelder å eksportere internasjonale jihadister. Kun Belgia og Danmark rangeres høyere.

Svenske forsvarsmyndigheter slo alarm i fjor om at ”jihadturismen” er økende og vil mest sannsynlig fortsette å øke i ubestemt tid. Samtidig advarer terroreksperten Magnus Ranstorp mot en betydelig økende jihadaktivitet også på innsiden av Sveriges grenser. Det er flere årsaker til denne fryktinngytende utviklingen: man mangler effektive lovhjemler for å stoppe og forfølge jihadister, det er enkelt å foreta reiser internasjonalt med et svensk pass, Europas relativt åpne grenser, et ekspanderende nettverk som rekrutterer jihadister, og Sveriges omfattende velferdsordninger.

Til og med europeiske land med langt tøffere antiterrortiltak enn Sverige sliter med Europas grensepolitikk. Det fungerer slik: Franske antiterrormyndigheter fører opp terrorister/jihadister på egne ettersøkningslister. Men hva hjelper det når en jihadist i Syria, tar seg til Ankara og flyr inn til Brussel, og derfra tar seg over den franske grensen i bil, buss eller tog? Resultatet av de åpne grensenes politikk i EU, er at et lands sikkerhetstiltak overkjøres av andre lands mangel på det samme.

Jihadister i Sverige har det enkelt. Typisk er det en mann i alderen 17 – 30 år, født i Sverige av innvandrerforeldre. Men profilering av jihadister er først og fremst et tema for sosiologer og dets like, ikke for politiet. Det er forbudt å delta i terrortrening på svensk jord, men det er ikke forbudt å verve seg til terrorgrupper i utlandet. I land som Danmark, Storbritannia og Norge, har myndighetene straffeforfulgt og utvistpersoner involvert i terrorplanlegging i utlandet, men svenskene har ingen lovhjemler for å gjøre det samme hvis ikke terrorhandlingen allerede er begått. Politi og etterretning har kun et virkemiddel for å forebygge en at personer blir terrorister/jihadister: de såkalte forebyggende, frivillige samtalene for å snu tankesettet. Men, som kjent også i Norge, har slike samtaler liten nytte, og svenske myndigheter kan ikke stoppe en person fra å reise i jihad. De som returnerer risikerer heller ikke å miste det svenske statsborgerskapet. ”Det svenske passet gir adgang både til krigssoner og paradis.”

Ikke overraskende sier Säpos-sjefen Anders Thornberg, at den mest skremmende terrortrusselen kommer fra de omlag 200 islamistene på innsiden av landets grenser, en del av dem har allerede blitt voldelig avstumpet etter kamphandlinger utenlands. – Vi snakker om et par hundre som støtter eller er villige og har kapasitet til å utføre terrorangrep i Sverige, eller planlegge terrorangrep i Sverige mot naboland eller andre steder i verden, sier Thornberg. – Dette er en voldsom trussel som vi aldri har sett maken til tidligere.

Politisk står Sverige stille. Før statsminister Fredrik Reinfeldt gikk av tidligere i år, avviste han et forslag til lovendring for å kunne frata jihadister statsborgerskap. Sosialdemokratene og Miljøpartiet har stemplet all slik type lovgivning for brudd på individets integritet og en form for institusjonell rasisme. Talspersonen for Sverige islamske råd, broderorganisasjonen til Islamsk Tråd Norge, Omar Mustafa, avviste at jihadister skulle utgjøre en trussel ved hjemkomst, og etterlyste heller en ”sannhetskommisjon” for å etterforske forbrytelser mot landets muslimer.

Sverige huser minimum 400 000 muslimer (et estimat som har versert i mange år nå, og som antakelig er for lavt, min merknad). De fleste kommer fra Irak, rundt 130 000 var anslaget i 2010. Fortsatt kommer asylsøkere til Sverige fra Irak, mens den største gruppen nå er syrere, der 53 000 personer fra Syria søkte asyl i fjor. Man forventer betydelig flere i år.

Terroreksperten Magnus Norell advarte allerede i 2005 i undersøkelsen “Swedish National Counterterrorism Policy after ‘Nine-Eleven’”, at Sverige lenge hadde fungert som et senter for medlemmer av internasjonale terrororganisasjoner som Hamas, Armed Islamic Group, Al Shabaab, Egypt’s Gamaa al-Islamiyya, og Den islamske staten. Ettersom medlemskap i terrorgrupper ikke er ulovlig, har de fått være i fred på svensk jord. I noen tilfeller har Sverige faktisk gjort alt i sin makt for å hjelpe terrorister, som i 2002 da den svenske jihadisten Mehdi Mohammad Ghezali ble tatt til fange av amerikanske styrker i Afghanistan og sendt til fangeleiren Guantánamo Bay. Stockholm var raskt på banen med en kampanje for å få han løslatt, og i 2004 var Ghezali en fri mann igjen. Fem år senere ble han arrestert i Pakistan for samarbeid med IS.

Mens andre europeiske land har utvidet deres antiterrorarbeid for å slå ned på terrorpropaganda, har Sverige blitt et fristed for nettsteder og publisister som har spesialisert seg på jihadmaterial. I tillegg huser Sverige moskeer som er finansiert fra utlandet, kjent for å fungere som rekrutteringssentre for terrororganisasjoner. Stormoskeen i Göteborg er eksempelvis finansiert av Saudi-Arabia. Det islamske senteret i Malmö er finansiert av World Islamic Call Society, en islamistisk paraplyorganisasjon grunnlagt av Muammar al-Qaddafi. Med 60 000 medlemmer er denne den største moskeen i Sverige. I gettoen Husby, Stockholm, er moskeen finansiert av Qatar, det samme gjelder den nye moskeen som skal bygges i en annen Stockholm-getto, Rinkeby.

Kanskje den mest skremmende tilretteleggingen for jihad er det sjenerøse svenske velferdssystemet. En gjennomsnitts innvandrerfamilie med foreldre og to barn, mottar skattefrie 3 135 $ i stønader per måned. Ikke så mye, men mer enn nok til å kunne gjøre stor skade. Svenske sikkerhetsmyndigheter konkluderte eksempelvis med at Taimour og kona Mona fikk stønader og lån fra myndighetene som ble brukt til å finansiere utenlandsreiser for terrortrening. Ekteparet hadde ingen andre inntekter.

Timour, Ghezali og Sveriges rundt 200 andre potensielle militante blottlegger Europas store problem med jihad. Det mangler ikke på andre skrekkeksempler, som britiske borgere som mottok terrortrening av al-Qaida i Afghanistan og Pakistan før de bombet London i 2005. For ikke å snakke om terroren på det jødiske museet i Brussel tidligere i år, utført av franske Mehdi Nemmouche, IS-kriger i Syria. IS-bødlene som skar hodene av de amerikanske journalistene James Foley og Steven Sotloff, og de britiske hjelpearbeiderne David Haines og Alan Henning, utførte de groteske handlingene akkompagnert av gloser med fullendt britisk aksent.

Det er forståelig at internasjonale antiterrorkrefter fokuserer på hva som skjer på bakken i Midtøsten. Men vi må ikke la dette gå på bekostning av å beskytte våre egne hjem. Vestlige ledere forfølger nå aggressivt IS i Irak og Syria, men risikerer samtidig å neglisjere faren hjemme. Det er svært viktig å huske på at jihadistenes langtidsplan er å ramme Vesten. Krigen de kjemper har ingen grenser; kalifatet de ønsker seg har ingen geografiske grenser.

Europa er sen med å se sammenhengene når bildet er ubehagelig. For Sverige, som priser seg selv som et progressivt, åpent og inkluderende land, er det nesten for smertefullt å ta innover seg hvilke tiltak som faktisk trengs på egen jord. Dagens svenske tiltak fremstår som en form for mot-radikaliseringsterapi. For at ikke den interne jihaden skal fortsette å bre om seg, trengs ny lovgivning, samarbeid på tvers av departementene, og grensekontroll. Den økende muslimske befolkningen tilsier at enhver diskusjon og nye tiltak vil skje i en atmosfære dominert av en lammende politisk hypersensitivitet. Islamsk terror i langtvekkistan er et anstendig debattema. Noe helt annet er å adressere jihadister blant oss.

Det til tross for at slike betraktninger er helt meningsløse for en mann som Timour. Som han selv sa det: ”Den islamske staten har levd opp til sin hellige lovnad; vi er her i Europa, og i Sverige. Vi er en realitet, ikke en fantasi.”

Annika Hernroth-Rothstein avslutter slik: “I Sverige, Europas tredje største bidragsyter til jihad, gjør vi smart i å ta våre fiender på ordet.”