Egne sykehjem for etniske nordmenn?

Flere innvandrerrepresentanter tar til orde egne sykehjem for eldre innvandrere og får støtte av bl.a. nestlederen i Antirasistisk senter. Da offisiell politikk er at diskriminering og forskjellsbehandling ikke skal forekomme, vil i så fall også etnisk norske eldre ha rett til sykehjem tilpasset deres kultur og religion. Representantene argumenterer med at det ikke handler om integrering når det gjelder eldre på sykehjem og har for så vidt rett i det. Men fordi sykehjem oppdelt etter etnisitet, religion og kultur nødvendigvis må ha en ansettelsespolitikk for å innfri disse kravene snakker vi arbeidsplasser og brått handler det om integrering likevel.

Nok en innvandrerrepresentant tar til orde egne sykehjem for eldre innvandrere. Denne gangen er det styremedlem i Buskerud innvandrerråd Hoa Hong Thai som på bakgrunn av sin mors opplevelser mener at det ikke handler om integrering.

– Det viktigste er at de eldre føler at de passer inn og har det bra, sier hun til NRK.

Hun får støtte fra nestleder i Antirasistisk senter og leder i Det Mosaiske Trossamfund Ervin Kohn, som er overbevist om at andre med etnisk minoritetsbakgrunn kan ha nytte av et lignende tilbud som finnes for jødiske eldre.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Jeg tror alle med ulike nasjonaliteter og religioner går tilbake til gamle tradisjoner og minner når de blir eldre. Korttidsminnet blir dårligere, mens langtidsminnet ligger der.

Derfor er det viktig å dyrke tradisjonene for de eldre, og Kohn mener fellesskapet gjør at beboerne lever lenger.

I forrige måned tok også leder i tenketanken Minotenk Linda Alzaghari til orde for segregerte sykehjem:

Minotenk-lederen tror egne eldresentre for ulike innvandrergrupper kan være en god idé i de store byene og trekker frem Jødisk bo- og seniorsenter for eldre jøder i Oslo. Slik mener hun at flere vil kunne få den tilpassede omsorgen de trenger, og at flere da vil se på det som et godt tilbud.

Overlege og daglig leder for noe med det feiende flotte navnet Verdighetssenteret, Stein Husebø, ga sitt besyv med:

– For de eldre er det å få holde på sin egen kultur og religion livsviktig, for å uttrykke det forsiktig. Mennesker går til grunne om de ikke blir møtt med forståelse, sier han.

De spesielle utfordringene for eldre innvandrere oppgis å være følgende:

* Språk og kommunikasjon: Mange eldre innvandrere har dårlige norskkunnskaper og er avhengig av tolk, eller andre hjelpemidler for å kommunisere.

* Religion.

* Mat: både matvaner og religiøse skikker, som for eksempel halal-mat.

* Ritualer: for eksempel ulike skikker for begravelser.

* Bemanning: Det oppleves som vanskelig for mange å få daglig pleie av ansatte av det andre kjønn.

* Etikk: pårørende som ikke ønsker at legene snakker åpent med pasientene om deres helse. Dette strider mot norsk legeetikk.

Alzaghari legger til at hun tror at særlig at politikere med innvandrerbakgrunn kommer til å ta tak i problemet.

Og det gjør de, selvsagt. Alt i 2005 var Aps Saera Khan, Høyres Afsan Rafiq og Senterpartiets Danny Iqbal Ghazanfar på banen. Rafiq foreslo kjønnssegregering i tillegg:

– Veldig mange kvinner med minoritetsbakgrunn føler seg ikke komfortable med menn til stede. De må dekke seg til for menn. Vi kan ikke endre folks levesett, derfor er det viktig at det tilrettelegges for dem, sier Rafiq.

Leder for Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo Akhenaton de Leon tok det som vanlig et skritt lenger med krav om sykehjem basert på etnisitet.

I sakens anledning varter administrativ leder for nettverket Internasjonal helse- og sosialgruppe, Tayyab M. Choudri, opp med en anekdote:

– Senest i dag besøkte jeg en eldre mann på sykehjem. Jeg spurte hvordan han har det, og han svarte: «Jeg har det så bra! Disse jentene passer godt på meg. Men jeg liker ikke at de tar på meg!», sier Choudri.

Det samme gjør Thai, som har personlige erfaringer etter at hennes mor bodde på en rehabiliteringsavdeling uten å beherske norsk.

– Moren min følte seg ensom, og hadde nok trivdes bedre på et sykehjem med mennesker som snakker det samme språket og har den samme kulturen som henne, sier Thai.

Javel, men forstår disse innvandrerrepresentantene virkelig hva de ber om og er de villige til å akseptere følgene?

For skal vi begi oss ut på denne galeien, vil det uvegerlig få konsekvenser for de segregerte sykehjemmenes ansettelsespolitikk og den vil hovedsakelig gå utover de innvandrergruppene de forskjellige hevder å representere.

Det er nemlig ikke bare eldre innvandrere som står overfor de opplistede utfordringene. Det gjør også etnisk norske eldre, som stadig utgjør den suverent største gruppen her til lands. Imidlertid er hjemmene de havner på i stor grad bemannet av innvandrere – hvorav mange snakker dårlig norsk og heller ikke utpreget godt engelsk. Kjennskapen til de eldres religion og ritualer er det også så som så med.

Da det tydeligvis er gangbart med private anekdoter i denne debatten, skal jeg bidra med min egen:

Min oppegående og innvandringsglade mormor bodde hjemme til hun var 92. Det kunne hun fordi hun bodde bare noen meter unna øvrig familie. Men en dag falt hun på badet, førligheten ble dårlig og fordi alle var på jobb på dagtid ble det plutselig farlig for henne å være alene i tilfelle brann etc. Hun endte på Gamlebyen sykehjem, hvor det var langt mellom etnisk norske ansatte. Det i seg selv utgjorde ikke noe problem, men så var det språket, da. Så der satt den åndsfriske og normalt utadvente damen redd og stille, fordi hun hverken forsto hva mange av de ansatte sa og de ikke henne.

Det skal legges til at hun hadde sterkt nedsatt hørsel, men det er sannsynligvis en utfordring etnisk norske eldre ikke er helt alene om her i vårt mangfoldige samfunn.

Og for å si det sånn: det hadde ikke hjulpet stort om hun hadde hørt godt, for det gjorde vi pårørende og også vi ble gående med en viss angst for hennes skyld fordi kommunikasjonen ikke fungerte noen veier. Det var til tider umulig å forstå hva vi ble forsøkt fortalt og det vi spurte om eller forklarte ble heller ikke forstått.

Det er jo greit nok når man går i kiosken for å kjøpe røyk og Se&Hør, men forholdsvis ugreit når det gjelder en persons daglige tilværelse, helse og trivsel.

Etter flere søknader og lang ventetid var vi så heldig å få plass på et annet sykehjem hvor hun følte seg trygg til hun døde i 2002. Det aktuelle sykehjemmet hadde hovedsakelig etnisk norsk personale. Mao: mormor ble forstått, de ble forstått og vi ble forstått, slik at vi kunne være sikre på at hun ble godt ivaretatt.

Dette er bare èn historie, men jeg tviler sterkt på at den er enestående. Personlig kjenner jeg til fire lignende tilfeller og fortellingene fra etnisk norske ansatte på sykehjem begynner å bli mange. De forteller om redde gamle mennesker som har havnet på hjem hvor innvandrerandelen er stor, språkproblemene likeså og de gamle får derfor ikke gjort seg forstått eller forstår ikke hva som blir sagt til dem.

Alt tatt i betraktning er det jo ikke bare eldre innvandrere som har språk, religion, matvaner, religiøse skikker og ritualer.

– En eldre, muslimsk innvandrerkvinne kan ikke bli kledd av av en mann. De lever i et kjønnssegregert samfunn. Hvis de skal havne på eldrehjem hvor det er mannlige sykepleiere som begynner å klå på dem, da vil de få traumer, sa Saera Khan til VG i 2005.

Så hvor mange etnisk norske eldre tror vi egentlig er komfortable med å få daglig pleie – som ofte innebærer intimhygiene – av ansatte av det andre kjønn, helt uavhengig av kultur og religion?

Men som alltid når det er snakk om utfordringer for innvandrere er det kurs på gang – for helsepersonell må ha bedre kunnskap om innvandrergruppers behov:

I 2013 holdt Nasjonalt kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) flere kurs om helse og minoriteter.

– Helsepersonell trenger kunnskap om hvilke helsebehov innvandrergrupper har, som skiller seg fra majoritetsbefolkningen. Slik kunnskap er viktig for å sikre at innvandrere får like gode helsetjenester som andre, sier Ida Marie Bregård, sykepleier og prosjektleder for NAKMIs kursserie.

Bregård understreker at innvandrere er en svært sammensatt gruppe.

– Det har blant annet mye å si hvor godt de behersker språket. Derfor bør helsepersonell lære om bruk av tolk, for eksempel, sier hun.

Mon tro om det finnes noen kurs hvor helsepersonell kan lære om bruk av tolk for pasienter som snakker norsk og ansatte som ikke behersker språket?

Alt som er listet opp som utfordringer for eldre innvandrere, gjelder faktisk også for etnisk norske eldre. Så hvis eldre innvandrere får krav på egne sykehjem inndelt etter etnisk opprinnelse, religion og kultur, samt kjønnsbasert pleie – bemannet av personell de forstår og som forstår dem språklig, kulturelt og religiøst – må etnisk norske få det samme, ettersom offisiell politikk er at forskjellsbehandling og diskriminering ikke skal forekomme. Ikke segregering heller, men for visse innvandrerrepresentanter avhenger tydeligvis svaret på hvorvidt segregering er bra eller dårlig av hvem som velger den.

Det er ellers lett å si seg enig med Thai om at det ikke handler om integrering. Når det gjelder de nåværende og vordende sykehjemsbeboerne, vel og merke. Alle vil naturligvis at gamle tante Anna eller tanta Aisha skal føle seg tryggest mulig, være komfortabel og trives i sine siste år.

For de aller fleste mennesker betyr det en tilværelse med det de er vant til fra før, blant folk som ligner dem selv kulturelt og religiøst. Det er blant annet derfor ideen om Det store glade multikulturelle vi`et har vist seg vanskeligere å gjennomføre enn det den politiske og kulturelle eliten forestilte seg.

Imidlertid blir det problematisk fordi de aktuelle sykehjemmene nødvendigvis må ha en ansettelsespolitikk for å innfri disse kravene. Da snakker vi om arbeidsplasser og så handler det brått om integrering likevel.

I 2008 hadde nesten hver tredje ansatte i pleie og omsorgssektoren i Oslo innvandrerbakgrunn, de fleste fra ikke-vestlige land. At vi må ha stor eller større innvandring for å dekke behovet for særlig helsearbeidere er da også et argument både staten og andre innvandringsentusiaster hyppig benytter seg av. For min del har jeg ikke tall på alle de gangene jeg har sett statistiske argumenter møtt med et triumferende «Men vi trenger stor innvandring, for hvem skal ellers vaske rumpa di om 100 år?».

Så omsorgssektoren er utvilsomt en stor arbeidsplass for innvandrere, og skal vi begynne å segrere sykehjem vil den krympe i takt med kravene til de ansatte.

Det kan det bli mange forviklinger av, særlig siden dagens overordnede linje er å ta hensyn til de ansattes religiøse eller kulturelle tabuer. Norge har ikke hatt så mange slike saker enda, men det har man i land som Tyskland, Sverige og Storbritannia, hvor spesielt muslimske ansatte har fått innfridd særkrav, som rett til ikke å selge angrepiller, ta i alkohol, svinekjøtt eller andre ting som strider mot deres religion og kultur på egen arbeidsplass. Så når det kommer til egne sykehjem for etnisk norske, vil neppe troende muslimer stille først i ansettelseskøen. Normalt ville hensynet til vedkommendes religion gått foran, men det vil det ikke hvis vi først fastslår at eldre har krav på pleie og forståelse på bakgrunn av religion, kultur og etnisk opprinnelse.

I tillegg vil det måtte diskrimineres mot mannlige arbeidssøkere. De fleste kvinner er mest komfortable med å bli stelt av andre kvinner og får innvandrerkvinner krav på det iht religion og kultur, må etnisk norske kvinner få det samme. Så vidt meg bekjent er også menn mest komfortable med kvinner, da mange har motforestillinger mot å bli berørt intimt av andre menn.

Kan vi forresten være sikre på at det stopper ved sykehjem for eldre når vi først er igang? De leon snakket nemlig ikke bare om aldershjem da han utdypet kravet om etnisk deling:

– Et aldershjem skal tilpasse seg behovene til individet når det gjelder språkkunnskaper, religiøse behov og besøk. I Norge ser vi på sykehus at Ole får ett besøk i uka, mens Ali får hele familien. Det krever organisering. Vi betaler skatt – det må vi huske på, forklarte han.

Vi skal kanskje ikke se helt bort fra at den syke eller nyopererte Ole opplever det som anmassende og slitsomt at hele familien til Ali støtt vrimler rundt i rommet han ligger på og således ville trives bedre og friskne til raskere på et sykehus hvor besøksnormen er den samme som han er vant til i hans kultur?

Fordi etniske nordmenn er den største gruppen i Norge, vil der være flest hjem for dem – og hvis innvandrerrepresentantenes krav blir innfridd, blir det arbeidssøkende innvandrere som kommer til å betale prisen i form av færre arbeidsplasser. Ikke alle selvsagt, for mange er fullt ut i stand til kommunisere og forholde seg til norske matvaner, religiøse skikker og ritualer. Og helt sikkert til å skjenke en cognac til søndagskaffen.

Men ser vi på de stadige særkravene som gjør seg gjeldende i andre land – og som vel bare er et tidsspørsmål før dukker opp her – er det også mange som ikke klarer å forholde seg til ting som strider mot deres egen religion og kultur. Disse vil selvfølgelig være utelukket fra en stilling på et etnisk norsk sykehjem.

Tar vi også De Leons forslag om etnisk segregering til følge, skal man være lovlig naiv om man tror at ikke søkere med det aktuelle sykehjemmets etnisitet vil bli foretrukket fremfor andre etnisiteter.

Og hva da? Vil de innvandrerrepresentantene, organisasjonene og ikke minst Antirasistisk senter, hvis nestleder også tar til orde for dette, ta konskevensene av sine egne krav og akseptere den påfølgende diskrimineringen av arbeidssøkere?

Det vil jeg nok helst se før jeg tror.

Kanskje burde de segregeringsvillige representantene tenke seg om litt før de kommer i skade for å få hva de ber om?