Troen på islams overlegenhet legitimerer IS`ideologi

Den islamske staten (IS) er nok mer brutal, men mange arabiske regjeringer og befolkninger er på samme plan – de hevder islams overlegenhet, skriver tidligere redaktør for the Guardians Midtøsten-seksjon, Brian Whitaker. «Tvang i religion er generelt IS og andre islamistiske bevegelsers…

Den islamske staten (IS) er nok mer brutal, men mange arabiske regjeringer og befolkninger er på samme plan – de hevder islams overlegenhet, skriver tidligere redaktør for the Guardians Midtøsten-seksjon, Brian Whitaker.

«Tvang i religion er generelt IS og andre islamistiske bevegelsers ideologiske fundament. I troen på at de har overlegen kjennskap til guds ønsker for menneskeheten, føler slike grupper at de har rett til – og at det til og med er påkrevet – å handle på hans vegne og straffe de som ikke følger den gudommelige vilje. Mens de gjør det, hevder de selvsagt at de ikke søker makt for egen del, men bare forsøker å gjøre verden mer hellig.

Å bombe IS og forby islamistbevegelser kan undertrykke slike bevegelser for en stund, men det gjør ingenting med det ideologiske problemet. Medmindre spørsmålet om tvang i religion blir taklet direkte, og på en seriøs måte, vil bevegelsene komme til overflaten igjen eller lignende grupper vil oppstå og erstatte dem», skriver han.

hege_banner_rights_special_778x150

Selv om religionsfrihet er et internasjonalt bredt akseptert prinsipp, inkorporert i den universelle menneskerettighetserklæringen og den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, er den fortsatt langt fra å bli etablert i arabiske land. Dette gjelder for både regjeringer og det øvrige samfunn.

Mange av de arabiske befolkningene mener ikke bare at diskriminering mot tilhengere av «feil» religion eller de som har uortodokse synspunkter er akseptabelt, men at det er den rette tingen å gjøre. Arabiske regjeringer bruker på sin side håndhevelse av religiøse lover og «allianse med gud» til å gjøre opp for deres manglende folkelige legitimitet.

Dette forårsaker et spesielt problem i bekjempelsen av ideologien til grupper som IS fordi de fleste arabiske stater – inkludert flere medlemmer av den militære koalisjonen mot IS – deler deres tilnærming til tvang i religion. IS er nok mer brutale i praksis, men de er grunnleggende på samme plan – de hevder islams overlegenhet og legitimiteten i religiøs diskriminering, fortsetter han.

Whitaker viser til at IS` vilje til å henrette folk for deres tro har paralleller i seks arabiske land – Kuwait, Qatar, Saudi Arabia, Sudan, De arabiske emirater og Jemen – hvor apostasi (frafall fra troen) anses som en forbrytelse og i teorien kan straffes med døden. De synes imidlertid uvillige til å håndheve akkurat denne loven, og det er ikke blitt rapporter om noen nylige henrettelser for apostasi i noen av de aktuelle landene. Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet er det over 20 år siden det har forekommet i Saudi Arabia.

Men i de få tilfellene hvor en henrettelse for apostasi har fremstått som en mulighet, har disse landene tydd til unnvikelsesmanøvre. En sak i Kuwait i 1996 er et eksempel på slik unnvikelse. Gjennom en rettssak om barnefordeling i forbindelse med sjiamuslimske Hussein Ali Qambars separasjon, ble det kjent at han hadde konvertert til evangelisk kristendom og tatt fornavnet «Robert». I henhold til islamsk skikk ble det først gjort forsøk på å få ham til å angre og konvertere tilbake. Det var til ingen nytte, så da begynte islamister å agitere. De la inn et juridisk søksmål for å få Qambar fordømt som apostat. Saken endte i retten og en dommer anbefalte dødsstraff. Dermed havnet søkelyset på Kuwaits myndigheter, for iht. landets sharia-lov var det ingen tvil om at Qambar var en apostat. Hele situasjonen var eksplosiv, men myndighetene fant en utvei: de utrustet Qambar med et pass og lot ham stilltiende forlate landet.

Noe lignende skjedde i Jemen i 2000. Den somaliske flytningen Mohammed Omer Haji konverterte fra islam til kristendom, og ble deretter arrestert og tiltalt for apostasi. Myndighetene arbeidet aktivt i kulissene for å forhindre en henrettelse, og løsningen ble å omplassere Haji og hans familie på New Zealand. Den nyligste saken fant sted i 2014 i Sudan, da Meriam Ibrahim ble dømt for apostasi og dømt til døden. Hennes muslimske far hadde forlatt henne og moren, som oppdro sin datter som kristen. Men Sudans følger islamske lover, som tilsier at barn arver sin fars religion. Følgelig var Ibrahim offisiellt kategorisert som muslim, hvilket betød at hun rent teknisk var en apostat. Etter sterkt internasjonalt press ble dødsdommen opphevet i en appellrett. Ibrahim ble løslatt og fikk, som i tilfellene i Kuwait og Jemen, etterhvert tilatelse til å forlate landet.

– Disse landene forsøker i bunn og grunn å få begge deler. De ønsker ikke å henrette noen for apostasi fordi de vet at det ville føre til internasjonal harme, men de frykter også reaksjonen fra religiøse elementer hvis de forsøker å avskaffe dødstraffen, skriver Whitaker og avslutter:

«Denne formen for gjerdesitting har tjent dem ganske vel frem til nå, men med økt religiøs intoleranse og spredning av sekteriske konflikter i deler av regionen er den i ferd med å bli stadig mindre holdbar. Så lenge de unndrar seg en klar tilslutning til religionsfrihet, bidrar deres holdning til å legitimere handlingene til grupper som IS. Tidspunktet nærmer seg da de blir nødt til å bestemme seg for om de vil være en del av problemet eller en del av løsningen.»

Whitakers artikkel er opplysende og bør gi europeiske myndigheter og medier – norske inklusive – noe å tenke på. For i sin jakt på moderate muslimer som kan stå opp mot islamsk radikalisering og ekstremisme, kommer de ofte til å istedet fremme og hylle personer som i stor grad deler ideologi med det de angivelig skal bekjempe – bare med den forskjellen at de ikke er villige til å bruke vold for å fremme sin sak. Enda.

The Guardian: Most Arab states share Isis’s ideology. They’re trying to have it both ways