– Vi kan bare ikke fortsette sånn

I kjølvannet av Rotherham-skandalen trykker The Telegraphs Dan Hodges på et ømt punkt. Bare i den lille byen med 248.000 innbyggere er minst 1.400 barn og unge jenter blitt systematisk utsatt for seksuelt misbruk, sendt på rundgang mellom gjerningsmennenes venner og slekt, fysisk og psykisk mishandlet og i mange tilfeller…

I kjølvannet av Rotherham-skandalen trykker The Telegraphs Dan Hodges på et ømt punkt.

Bare i den lille byen med 248.000 innbyggere er minst 1.400 barn og unge jenter blitt systematisk utsatt for seksuelt misbruk, sendt på rundgang mellom gjerningsmennenes venner og slekt, fysisk og psykisk mishandlet og i mange tilfeller tvunget ut i prostitusjon. Med barnevern, sosialarbeidere, politiets og den politiske ledelsens stilltiende viten.

Problemet er imidlertid langt mer omfattende. For Rotherham er bare èn by, men tilnærmet identiske saker gjenfinnes i flere andre byer og tettsteder i Nord- og Midt-England som bl.a. Oxford, Rochdale, Lancashire, Yorkshire, Derby, Leeds, Keighley, Sheffield, Blackburn, Peterborough og Huddersfield. Mønsteret har vært godt synlig og domfellelsene er etterhvert blitt mange.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Bare de fem mest kjente rettssakene fra 2010 til 2013 gir en viss pekepinn om fenomenets omfang og karakter. Antallet ofre er bare de som kom med i tiltalen, men som Rotherham-rapporten viser, er det reelle antallet ofre betydelig høyere:

Derby (dom 2010): 26 ofre fra 12 til 18 år – 13 tiltalt, 9 dømt.
Rotherham (dom 2010): 58 ofre fra 11 år og oppover – 8 menn tiltalt, 5 dømt.
Rochdale (dom 2012): 47 ofre fra 12 år og oppover – 12 menn tiltalt, 9 dømt. En tiltalt flyktet til Pakistan da han ble kausjonert ut av varetekt.
Telford (dom 2012): Minst 100, utelukkende mindreårige ofre – 7 menn dømt.
Oxford (dom 2013): Ofre fra 11 til 15 år – 7 menn, hvorav to brødrepar, dømt.

Nå kommer oppgjøret. Politiet planlegger en større aksjon for å bringe gjerningsmenn over hele landet til ansvar. Bare i Manchester skal over 180, hovedsakelig britisk-pakistanske menn, være identifisert som mistenkte.

Varslerne har vært mange underveis, som barna selv, deres foreldre, organisasjonen Crop (Coalition for the Removal of Pimping) og sosialarbeidere, og i 2012 foretok The Times-journalisten Andrew Norfolk en undersøkelse basert på konfidensielle dokumenter fra politiet og sosialtjenesten, og skrev at nettverk av «asiatiske» menn, overveiende av pakistansk opprinnelse, bedrev systematisk sexmisbruk av hvite* jenter og at de hverken ble avhørt eller arrestert. Avisen anklaget politiet og andre relevante myndigheter for å dysse ned saken, og viste til en rapport fra 2010 hvor politiets etterforskningsenhet diskuterer «problemet med nettverk av asiatiske gjerningsmenn både lokalt og nasjonalt» og et dokument fra styret for Rotherhams barnevern som opplyser at «forbrytelsene har en «kulturell karakter»… som er lokalt følsom med tanke på mangfoldet [i området].»

Politet benektet avisens påstander, men i 2013 fikk Norfolk den britiske Orwell-prisen for sine artikler om forholdene i Rotherham.

I professor Alexis Jays undersøkelse kommer det da også frem at flere som kjente til forholdene tidde stille av frykt for å bli anklaget for rasisme og for å forverre relasjonene mellom grupper i samfunnet. Det gjelder ikke bare enkeltpersoner, men hele institusjoner. De få politikerne som offentlig har snakket om saken, blant dem Simon Danczuk, Ann Cryer og Jack Straw – alle fra Labour – forteller om press lokalt og ikke minst fra prominente figurer i eget parti om å tie om kjensgjerningene.

Man tidde altså stille om seksuelt misbruk og annen fysisk og psykisk mishandling av over tusen barn og unge, og/eller ble presset til det av deler av establishment og diverse organisasjoner, av frykt for å gi næring til rasisme eller personlige anklager om samme.

Hvordan kunne det bli sånn?

Dan Hodges mener det skyldes at samfunnet har mislyktes på integreringsfeltet. Jeg mener han har et poeng, for hvis det flerkulturelle samfunnet etter 40 år med integreringspolitikk fortsatt er så skjørt at relevante myndigheter ikke engang kan snakke om et problem som dette eller handle for å beskytte barn, da må det være noe galt en plass. Kanskje har vi helt feil tilnærming?

Hodges artikkel er vond lesning, så først litt om hvem og hva han er. Hodges har en solid Labour-bakgrunn, har jobbet som partitjenestemann og i en rekke aviser som The Guardian, New Statesman, The Times and Labour Uncut. Han er en av grunnleggerne av pressgruppen Migration Matters Trust, som er pro-innvandring. I 1992 fikk han det ene øyet stukket ut med en flaske da han tok til motmæle mot rasister som plaget svarte* menn på en London-pub. Han kan mao ikke avskrives som en slags rasistisk skrikhals.

Bekymringen hans er derimot påtagelig.

– Vi kan ikke fortsette sånn. Det kan vi bare ikke, begynner han.

Today the Government has announced its latest measures to tackle what it will describe as the “Isil terror threat”. “Isil” is a code word. It actually means Muslim terror threat.

Last week the nation was confronted with the graphic, grotesque horror of the Rotherham child rape cases. They had, we were told, been perpetuated by “Asian sex gangs”. In this case the code word was “Asian”. They were in fact Muslim sex gangs.

In July we were confronted with the Birmingham “Trojan Horse” school scandal. The weren’t Trojan Horse schools. They were Muslim schools. Or rather, they we secular schools that were turned into Muslim schools.

This morning, Simon Danczuk – who, along with Ann Cryer and Jack Straw, is one of the few Labour MPs to have had the courage to speak out about the rapes in Rotherham – describes the corruption of the British political process via what he calls “imported” cultural differences from Pakistan. Using Pakistan interchangeably with the term “Asian” he describes how the Muslim community effectively intimidates it political representatives. “Pressure was applied, that’s what will have happened to Denis MacShane and he went along with it,” he said, referring to an admission by the former Rotherham MP that he failed to speak out about the cycle of abuse being perpetrated in his constituency. As before, it’s “Asian” that is the code word.

Noe er forferdelig galt, fortsetter han. – Hver måned blir vi nå konfrontert med nye bevis på at vi har mislykkes – og det er en kollektiv mislykkethet – i å integrere britiske muslimske miljøer i det britiske samfunnet:

Terrorism. Rape. School segregation. Political corruption. These are the products of that failure that we have been presented with since June alone.

Danczuk beskriver den politiske kulturen i det aktuelle miljøet som «å ivareta sine egne», noe det øvrige politiske miljøet i de samme områdene har akseptert og internalisert. Vi skal riktignok huske på at vi har å gjøre med politikere, ledende byråkrater og tjenestemenn med akutte forklaringsproblemer og ønsker om ansvarsfraskrivelse, men også politiske representanter fra det muslimske miljøet skal ha følt seg presset av eget bakland til å forholde seg tause. Flere av de muslimske aktørene og kommentatorene som har tatt opp fenomenet i forskjellige medier, har fått trusler i ettertid.

– Hver gang en av disse tingene kommer til offentlighetens kjennskap, gjennomfører vi det samme ritualet. Det blir publisert en rapport og en kunngjøring blir opplest i Underhuset. Vi blir forbløffet over avsløringen og sier til oss selv: «Hvordan kunne dette skje? Her? I Storbritannia? I 2014?», skriver Hodges.

Hans beskrivelse av hva som så skjer, virker unektelig kjent på hjemmebane:

«Deretter vil to hærer mobilisere. Rekkene i den ene vil fylles av primært hardcore rasister og profesjonelle islamofober. Deres svineri vil spre seg overalt, tydelig og subliminalt, mens de tegner opp et bilde av det grønne og trivelige Storbritannias forvandling til Vestens første islamske kalifat.

De blir straks møtt på slagmarken av representanter for det muslimske miljøet, muslimske kommentatorer og noen av deres kollegaer i det liberale kommentaritatet. De vil peke på sine opponenter og mane frem sitt eget, apokalyptiske bilde av hvit, anti-muslimsk backlash og skyve den originale forbrytelsen til side».

Men hva med resten av oss, spør Hodges. Dette er hva vi gjør:

«Vi ser ned på disse to slåssende hærer som river hverandre i filler, og vi sier til oss selv «jeg har ikke tenkt til å blande meg bort i det.» Så vi snur ryggen til. Vi tar terrorismen og voldtektene og segregeringen på skolene og den politiske korrupsjonen, og vi forsøker å rasjonalisere det og innhegne det og nøytralisere det. Ja, vi står overfor en muslimsk terrortrussel, men vi har stått overfor andre terrortrusler. Ja, misbruket i Rotherham er avskyelig, men det er ikke bare muslimer som begår voldtekt. Ja, segregeringen av Birminghams skoler var skandaløs, men det finnes andre mono-religiøse skoler. Nei, det er ingen unnskyldning for politisk korrupsjon. Men politisk korrupsjon forekommer ikke bare i ett miljø.»

Og selvfølgelig har vi rett, skriver Hodges.

«Så da går vi videre. Men når vi gjør det, etterlater vi en gapende – og økende – rift mellom oss selv og Storbritannias muslimer. Vi lever i den offentlige utredningens tidsalder. Hillsborough. Bloody Sunday. Telefonhacking. Jimmi Savile. Hver eneste av disse sakene er viktig. Men ingen av dem er så viktige eller så fundamentale som det faktum at foran øynene våre står en hel seksjon av det britiske samfunnet i fare for å bli overlatt til å koble seg fra og simpelthen drive avgårde.»

– Jeg har ingen idè om hva den beste modellen kan være, innrømmer Hodges:

«En offentlig utredning. En kongelig kommisjon. Det spiller egentlig ingen rolle. Men vi trenger en skikkelig, obligatorisk og formell undersøkelse av vår manglende evne til å integrere det britisk-muslimske miljøet.

Ja, en slik undersøkelse ville bli møtt med anklager om rasisme. Men dette handler ikke om rasisme, men om realisme. Storbritannia er hjemmet til dusinvis av forskjellige raser*. Hver av dem har sin egen unike kultur. Mange har deres egen religion. Alle har erfart fordommer, stigmatisering og diskriminering. Likevel har ingen de samme problemene med å integrere seg i sitt vertsland som Storbriannias muslimer

Noen vil hevde at en slik prosess faktisk vil gjøre det vanskeligere å opprettholde den sosiale sammenhengskraften fordi den formelt stigmatiserer muslimer, avslutter Hodges.

Men han setter fingeren på en viktig og etter min mening oversett side av saken, og som også er gyldig for vår egen debatt på området: Denne stigmatiseringen forekommer allerede daglig. Er det i det hele tatt noen som kan huske å de siste årene ha lest en avis eller sett en nyhetssending hvor ikke muslimer eller islam blir nevnt i en eller annen negativ sammenheng?

Det skal ikke store empatien til for å forstå hvor forferdelig slitsomt og nedbrytende dette må være for de aller fleste europeiske muslimer. Riktignok er nesten alle som engasjerer seg i den offentlige debatten om innvandring, integrering og islam vant til høyt støynivå og derfor tåler en trøkk, men for mange år siden spiste jeg lunsj med en muslimsk venn og samfunnsdebattør, som med et trist tonefall sa: – Beklager om jeg virker sur, innimellom er det bare dager hvor det føles som om hele verden synes at alt ved meg er feil. Hva jeg er, hvem jeg er, hva jeg tror på og hvor jeg kommer fra. Alt er liksom bare dritten.

Dette var rett etter at nok en sak hadde versert over flere dager i mediene. Jeg husker ikke lenger hvilken, men jeg kommer aldri til å glemme ansiktsuttrykket hans da han sa det.

Følgelig er det lett å skjønne hva som driver de som helst ser at ting som dette ikke havner på dagsorden. Men gode motiver til tross, i grooming-sakene har forsøkene på å feie den ubehagelige problemstillingen under teppet bare gjort vondt verre. Flere medlemmer av det britisk-pakistanske miljøet har da også i ettertid fordømt både det omfattende sexmisbruket og det faktum at det ble forsøkt dekket over av frykt for å gi næring til rasisme.

Hva det siste angår, så er det for øvrig enda en sårbar gruppe barn og unge som er blitt sviktet på grunn av redselen for å snakke om problemet. Det er kanskje mange som mener disse nettverkenes handlinger skyldes islam, men det er mye større sannsynlighet for at denne atferden har blitt muliggjort av den patrialkalske æreskulturen og dertilhørende kvinnesyn mange minoriteter bærer med seg fra opprinnelseslandet. For om de såkalte lederne av det muslimske miljøet og omland har forholdt seg tause utad, så har de også forholdt seg tause innad. Som følge av den nye rapporten har flere muslimske jenter nå stått frem og fortalt om det seksuelle misbruket de selv er blitt utsatt for av seksualforbrytere eller pedofile menn i eget miljø. Men fordi slikt oppfattes som skam i store deler av miljøet, er gjerningsmennene sjelden eller aldri blitt anmeldt. Foreldrene til de misbrukte jentene foretrekker ofte at ingen får vite om det som har skjedd, ettersom det kan oppfattes som en skamplett på hele familiens ære både av familien selv og deres omgivelser.

I Rotherham-rapporten kommer det frem at flere saker som involverte grooming og seksuelt misbruk av «asiatiske» jenter ikke ble belyst fordi ofrene «ofte blir fremmedgjort og utstøtt av deres egne familier og av hele miljøet hvis de går offentlig ut med anklager om misbruk». Britisk-pakistanske Ruzwana Bashir forteller at det var akkurat dette hun og en annen seksuelt misbrukt jente i samme miljø erfarte. Begge jentene og deres familier ble utsatt for enormt press for å droppe saken.

Under etterforskningen ble det klart at deres felles gjerningsmann hadde misbrukt flere andre jenter gjennom 30 år, men ingen ville vitne mot ham på grunn av stigmaet det ville føre til. Et foreldrepar visste at barnet deres ble misbrukt, men gjorde ingenting med saken. De to jentene ble også klar over at mange i miljøet i lang tid hadde vært klar over rykter som tilsa at gjerningsmannen misbrukte barn, men hadde valgt å ignorere det – også da den første anmeldelsen av mannen ble levert inn.

Den manglende viljen til å fordømme gjerningsmennene består selv etter at de er dømt: – Kort etter vår sak, ble en annen dømt seksualforbryter sluppet fri i vårt miljø og ble akseptert som om ingenting hadde hendt. Det fremgikk klart at det samme ville skje med ham som misbrukte oss, skriver Bashir.

En ting er at æreskulturens skambegrep og påfølgende taushet ga seksualforbrytere tilnærmet frie hender og lot også disse jentene i stikken, men det er vanskelig å få øye på noen god eller antirasistisk grunn til at det omgivende samfunn skulle hjelpe til med det.

Det er klart at det kan oppfattes som stigmatiserende at det pekes på et spesielt miljø. Men som Hodges skriver, så pipler det frem negative opplysninger støtt og stadig uansett. Fra Storbritannia nevner Hodges IS, de Trojanske hest-skolene, sexgjengene og bråket rundt Tower Hamlets.

Nøyaktig hvor mye mer stigmatisering må til før vi velger å faktisk gjøre noe?, lurer han på:

«Et annet motargument er at en formell undersøkelse vil være det samme som å bruke en slegge for å knekke en nøtt. Det er bare en liten «radikalisert» seksjon av det muslimske samfunnet som utgjør en utfordring, blir vi fortalt. Men det er ikke det. Det bare et relativt lite antall menn som sto bak voldtektene i Rotherham. Men det var det muslimske miljøet som helhet som skapte omgivelsene som tillot misbruket å fortsette. Jeg og andre har brukt frasen «vegg av taushet» i relasjon til Rotherham. I virkeligheten var det en vegg av stilltiende aksept.

Når de forsvarerne av det muslimske samfunnet jeg refererte til tidligere blir konfrontert med angrep, er deres respons konsistent. Vi så det nylig i kjølvannet av drapet på Lee Rigby. Hvert eneste tilfelle av vandalisme mot en moskè, eller overfall på en muslimsk person, ble ikke avvist som en tilfeldig handling av et lite antall isolerte og skakkjørte individer. Istedet ble det fremholdt som symptomatisk for et mer omfattende og dypere problem med islamofobi i det britiske samfunnet.

Faktisk blir vi regelmessig fortalt at denne typen handlinger demonstrerer i hvilken grad islamofobi er på fremmarsj. Og det kan godt hende det er noe sannhet i dette. Men hvis det er legitimt å tilskrive ondsinnede handlinger mot muslimer som et tegn på et større sosialt problem, må vi akseptere at det er like legitimt å anse ondsinnede handlinger begått av et betydelig segment av det muslimske miljøet i en tilsvarende kontekst.

Jeg vet ikke hvorfor vi har et spesifikt problem med muslimsk integrasjon. Jeg er ikke sikker på at noen gjør det. Men jeg mistenker at en av grunnene er at ingen noen gang virkelig har brukt tid eller energi på å formelt finne ut av det. Og nå er vi nødt til å ta oss tid til det. For dette vet jeg: Den tiden da vi bare kunne ignorere saken er over. Rotherham er et veiskille. Fornektelse førte til systematiske voldtekter på våre barn. Det er ikke lenger en mulighet.

Jeg vet dette også. Vi kan ikke fortsette å takle dette problemet på vår nåværende, oppstykkede måte. Enda flere kontrollordre, offentlige skoleinspeksjoner og kontaktpersoner til miljøet og ombudsmenn vil ikke fikse det som er blitt ødelagt her.»

For 15-20 år siden hadde de etablerte mediene en viss kontroll over hvilke opplysninger som kom frem i offentligheten. Med internett og sosiale medier er det ikke lenger noen som har slik kontroll, og når folk observerer et fenomen og ingen vettuge vil ta i saken og diskutere den åpent – eller enda verre: forsøker å dekke over den – åpner det for spekulasjoner av alle slag. Mange vil være tilbøyelige til å finne på sine egne forklaringer. De forklaringene er ikke sjelden feilaktige og/eller overdrevne, samtidig som noen naturligvis benytter anledningen til å fiske i rørt vann. Til sammen gir det gode vekstvilkår for konspirasjonstenking og påfølgende fiendtlighet.

På samme tid er det ikke tvil om at de daglige dryppene og den økende, åpne mistilliten – som av og til degenerer til ren hets – er særdeles plagsom for muslimske, lovlydige medborgere. Motivene for å tilbakeholde opplysninger, glatte over eller endre fokus er ganske sikkert gode, men som Hodges skriver blir debatten hele tiden tatt stykkevis og delt. For dem i mottagerenden blir imidlertid det sammenlagte trykket vedvarende og stort. Det er ikke gunstig for noen som helst; vi skal jo alle leve i det samme samfunnet.

De aller fleste problemer kan løses, men en forutsetning for det er at man får identifisert problemet, for så å snakke åpent om det.

Det er riktignok få som liker å vaske opp, men til gjengjeld oppveies jo den ulempen av at det blir litt ryddigere på kjøkkenet.

The Telegraph: Too many of Britain’s Muslims are failing to integrate. We need to find out why

* Ordet “race” (rase) har andre konnotasjoner i Storbritannia enn i Norge, og er standard i omtale av saker som omfatter minoriteter (f.eks. ord som «raserelasjoner» eller i navn på offisielle anti-diskrimineringsombud som Commission for Racial Equality). Heller ikke beskrivelser av hudfarge som “svart” og “hvit” har de samme konnotasjoner i Storbritannia som i Norge, og slike begreper for å beskrive grupper/personer opptrer hyppig i vanlig, offisiell språkbruk (F.eks. det nasjonale Black Police Officers Association). Jeg har derfor oversatt disse begrepene direkte, i stedet for å bruke f.eks. “etnisitet” slik vi ville gjort i Norge.