– Vi er ju trots allt inte Norge

Det er unektelig noe pubertalt over det hele. Litt som tenåringer som opponerer mot mor og far. Er mor og far borgerlige? Ja, da farger vi håret ildrødt, stemmer RV, hater USA og nekter å drikke Coca Cola. Er de livsglade hippier med sans for Janis Joplin, fri hasj og sex? Ja, da bruker vi slips selv til pysj, blir medlem av avholdsforeningen og gifter oss tidlig. Og nekter å skille oss i ren protest!

Dagen derpå-stemningen i Sverige er påtagelig. Mens Aftonbladets Ehsan Fadakar trøstet seg med at man tross alt ikke er Norge, gråt svenske antirasister utenfor valgvinner Sverigedemokratenes (SD) lokale. Et med strømmen på, antagelig, for det er jo ikke særlig lett å få vist frem at man har så innmari fin värdegrund at man gråter på riktigt, hvis det er så mørkt at ingen kan se det?

På den annen side finnes det alltid en skulder å gråte ut sin smerte på i Aftonbladet, som kontrer den politiske fylleangsten med nok en revolusjonerende, men avmektig holdningskampanje. Den bærer navnet 87, som er et listig hint til det prosentantallet som ikke stemte på SD og selvsagt ikke – gjentar ikke – gir noen som helst assosiasjoner til den skrullete banden Crazy 88 fra Kill Bill-filmene. 87 ligner tross alt overhodet ikke på 88.

Men ta gjerne en selfie med tallet 87 og send inn til redaksjonen – fortrinnsvis uten svart karnevalsmaske på.

hege_banner_rights_special_778x150

Insisterer du på svart karnevalsmaske bør du istedet sende bildet til Expressen, som bokstavelig talt har gått i svart. Du vil følgelig stå helt i stil med dagens sørgerand av en forside.

expressen

Dagen før hadde Expressen klinket presseetisk og nøytralt – slik den normale pressen vanligvis utgir seg for å være – til med overskriften: I dag röstar vi nej til rasism, et meget godt skjult spark til du-vet-hvem. SD svarte på dette og mer til med å nekte dem innpass på valgvaken sin. Det utløste stor ståhei i det svenske pressemiljøet, som mente det hele illustrerte det i forveien proklamert udemokratiske SDs uakseptable udemokratiskhet. Det later til at kampanjejournalister svever i den tro at de både kan drive politisk valgkamp og bli ansett som en nøytral presse med alle dertilhørende privilegier på samme tid. Sannelig er vi her i Norge heldige som ikke har noe tilsvarende.

I Aftonbladets leder oppfordrer Anders Lindberg modig til kamp mot fascismen og sammenligner dagens situasjon med 1930-tallets nazister og Fremskrittspartiets inntreden i den norske regjeringen. Det er godt nabolandet har lært såpass at man blåser til kamp nå, for den gangen det var virkelig farlig å blåse i ens svenskproduserte trompet mot denslags, valgte Sveriges daværende regjering og elite å pleie sine forbindelser med den nazistiske overmakten. For å si det med Manifests Mímir Kristjánssons velplasserte ord:

Jeg skal ikke dvele så lenge ved dette med krigen. Men siden dere nå først har tatt det opp, tillater jeg meg å påpeke det litt ironiske i at dere nå ser nazister bak hvert hjørne i norsk kulturdebatt, samtidig som ingen av dere kunne få øye på de 2,1 millioner nazistiske soldatene som reiste gjennom Sverige for å delta i okkupasjonen av Norge under krigen.

Men det vil altså være katastrofalt for svensk høyreside å bevege seg i retning av noen av de verste rasistiske helvetene på jord, Danmark og Norge, mener svensk venstreside. Hva verre er: det har allerede begynt:

Var tredje SD-väljare kom enligt SVT:s vallokalsundersökning från Moderaterna. Redan har retoriken om att ”vi måste prata mer om invandring” börjat höras inom borgerligheten.

Ettersom SD har mer enn fordoblet seg fra 5,7 til 12,9 prosent, kunne man nok spurt seg om hvor gunstig Aftonbladets og den mer edruelige delen av svensk venstresides strategi om at «vi måste inte prata om invandring» har vært, men det gjør man ikke. Man har da sin värdegrund, takk!

Nå er det heller ikke til å komme fra at SD virkelig har rasister og nazister i sine rekker, men det er faktisk ikke slik – selv ikke blant den svenske högern – at normale mennesker bare våkner opp en morgen og helt plutselig synes at rasister, fascister og nazister er tingen. Ergo er det noe annet på ferde, og det spørs om ikke den politiske klassen og pressemiljøet har en stor del av skylden for valgresultatet.

For den svenske ståa – helt uavhengig av SD – er sånn:

Sverige tar allerede i mot flest asylsøkere i hele EU og EØS. Dette til et land med en arbeidsledighet på åtte prosent. Blant ungdom er den 25 prosent. Det betyr ungdom som dermed ikke får kjøpt seg bolig. Det er sikkert like greit, for det er allerede så fullt på boligmarkedet at en svensk politiker i ramme alvor foreslo å beslaglegge folks private fritidsboliger til bruk for asylsøkere. Den offentlige pengebingen begynner å bli slunken, og velferdsgoder og offentlige tjenestetilbud blir skåret ned.

Midt oppe i dette varsler Migrationsverket at de har bestemt å gi samtlige asylsøkere fra Syria permanent oppholdstillatelse, som innebærer rett til familiegjenforening, og sier at de trenger 48 milliarder ekstra til de direkte utgiftene i forbindelse med dette de neste fire år. Man venter hele 340.000 asylsøkere, med familieinnvandring nærmere en halv million, i løpet av fire år. De 48 milliardene kommer i tillegg til de allerede årlige utgiftene, som i 2006 ble anslått av den svenske regeringens utreder Jan Ekberg til å utgjøre mellom 43 og 58 milliarder i året. Siden har det bare ballet på seg og en meningsmåling i 2012 viste at 45 prosent av befolkningen syntes det var et bra eller ganske bra forslag å ta imot færre asylsøkere.

Men med Migrationsverkets nye prognoser og finansieringsbehov, måtte daværende statsminister Fredrik Reinfeldt i sommer be svenskene åpne sine hjerter, ettersom asylinnvandringens utgifter betyr at det ikke er råd til stort annet.

For innvandring har betydning for nær sagt alle samfunnsområder. Det koster penger, det fører til press på velferdsstat, arbeidsmarked, boligmarked, infrastruktur og offentlige tjenester som skoler og sykehus. Men ikke der politikerene og innvandringspåheierne i media bor, for de er, som her, høytlønnede og bor i stor grad i tilnærmet hvite enklaver. Forskning viser da også at som i Norge og Danmark flytter «etnisk innfødte» fra bydeler og boligområder der innvandrerandelen blir over 20 prosent. På skolene begynner fraflyttingen når antallet innvandrere når 30 prosent.

De sosiale forskjellene øker, inntektsforskjellene likeså.

Så hva gjorde svenske politikere med det første varselet om at vanlige arbeidsfolk er bekymret? Istedet for å ta bekymringen som kom til syne med SDs 5,7 prosent ved riksdagsvalget i 2010 alvorlig eller i det minste forsøke å sette seg inn i den, valgte regjeringen på modent og landsfaderlig vis å peke nese av SD ved å inngå samarbeid med Miljøpartiet – hvis innvandringspolitikk etter norske og alle andre lands forhold må betegnes som ekstrem – og således øke innvandringen til Sverige. Til like ansvarsløse mediers applaus.

Det er unektelig noe pubertalt over det hele. Litt som tenåringer som opponerer mot mor og far. Er mor og far borgerlige? Ja, da farger vi håret ildrødt, stemmer RV, hater USA og nekter å drikke Coca Cola. Er de livsglade hippier med sans for Janis Joplin, fri hasj og sex? Ja, da bruker vi slips selv til pysjamasen, blir medlem av avholdsforeningen og gifter oss tidlig. Og nekter å skille oss uansett hvor fælt vi måtte ha det i ren protest! De fleste vokser imidlertid fra dette behovet. Ikke så i ansvarlig politisk ledelse og presse i Sverige, tydeligvis.

I realiteten pekte de nese av folks ærlige bekymring. Og det er forresten ikke bare eget folk, selv nabolandets politikere – sosialdemokrater inkl. – og medier begynner å bli alvorlig bekymret for Sveriges uansvarlige innvandringspolitikk.

Det finnes som sagt både rasister, nazister og andre riksklovner i SD, men når der ikke er noe annet politisk alternativ for en som er bekymret for den raske demografiske endringen av sitt land, utgiftene som følger, egen jobb eller fremtidsutsiktene for sine barn – hva skal man stemme når der ikke finnes noen andre utover det nazistiske og ufyselige Svenskarnas parti?

Svenske politikere og medier har grunn til å være opprørt og lei seg i dag. For deres egen uansvarlige og umodne oppførsel.

– SD kommer i alla fall inte i en regjering. Vi er ju trots allt inte Norge, skriver Aftonbladets egen Norgesvenn, Ehsan Fadakar fortrøstningsfullt.

Det bør nok alle på vår side av svenskegrensen si oss glade for.