Om besværlige ord og uttrykk

Lar det seg gjøre å finne en nøytral betegnelse for innvandrere? Nei, mener Dansk Sprognævn. Det skyldes at uansett hvilket ord man finner på, viser det seg at betegnelsen etterhvert endrer betydning og verdi.

Med jevne mellomrom diskuterer Norge hva vi skal kalle borgere med røtter fra ikke-vestlige land. Vanligvis bruker man innvandrer og annengenerasjonsinnvandrer/etterkommer og hekter på opprinnelsesland, mens Statistisk sentralbyrå betegner gruppen som helhet som R3 («resten av verden»).

Den samme debatten pågår også i Danmark. Man begynte med gjestearbeidere til innvandrere, for så å gå videre til tospråklige, minoritetsdanskere, annengenerasjons innvandere – 2.g`ere – og nydansker. Danske avisenr bruker på sin side ofte «annen etnisk bakgrunn enn dansk».

Lar det seg gjøre å finne en nøytral betegnelse for innvandrere? Nei, mener Dansk Sprognævn. Det skyldes at uansett hvilket ord man finner på, viser det seg at betegnelsen etterhvert endrer betydning og verdi.

hege_banner_rights_special_778x150

Dansk Sprognævn bruker «gjestearbeider» som eksempel. På 1960-tallet ble ikke dette oppfattet som nedsettende, mens det i dag nærmest er for et skjellsord å regne.

»Da de første kom hertil, havde man ikke problemer med at kalde dem fremmedarbejdere, fordi man regnede med, at de rejste tilbage. Man betragtede ordet som neutralt. Men da de blev boende og stiftede familie, blev betegnelsen ukorrekt og belastet,« siger Pia Jarvad, der er seniorforsker i Dansk Sprognævn.

Ordet fremmedarbejder blev skiftet ud, fordi virkeligheden ændrede sig. Man begyndte at kalde de nye borgere for ‘indvandrere’ i stedet for.

Med et fint ord siger man, at ordet indvandrer blev en eufemisme for fremmedarbejder. En eufemisme er et ord, der bruges i stedet for et andet, som er blevet tabubelagt eller uønsket.

»Det er helt normalt, at nogle ord med tiden bliver belastede og må skiftes ud med en eufemisme. Det sker især for ting og sager, som er svære at tale om eller er tabubelagte,« siger Pia Jarvad.

Behovet for å kategorisere er imidlertid allmenmenneskelig, samtidig som det er nødvendig for å forstå verden rundt seg. Å omtale mennesker med fellestrekk som opprinnelsesland og kanskje samme religion oppfattes likevel som følsomt. Lektor Kirsten Thisted ved Københavns Institutt for tverrkulturelle og Regionale studier forklarer at det handler om maktforhold mellom majoritet og minoritetsgrupper:

»Det er følsomt, når vi som majoritet tager os ret til at navngive en minoritetsgruppe og dermed definere dens medlemmer som nogle, der afviger fra os. Det er der et magtforhold i,« siger Kirsten Thisted.

»Det er ikke sikkert, at dem, vi definerer som en del af den minoritetsgruppe, vi kalder indvandrere, selv synes, de hører til der,« fortsætter hun.

Hvis majoriteten konsekvent omtaler en etnisk minoritetsgruppe med et ord, som minoritetsgruppen ikke bryder sig om, kan det skabe spændinger i et samfund. Sprog er magt, og når det bliver brugt forkert eller bevidst for at provokere, kan det føre til racisme, undertrykkelse og i allerværste fald borgerkrig og folkemord, minder Kirsten Thisted om:

»Det med ord er en vigtig forhandlingsposition, og hvis man vil bevare den gode stemning, skal man være opmærksom på, hvilke ord man bruger. Ved ethvert folkedrab – for eksempel i Rwanda og under nazismen i Tyskland – brugte man sproget til at kategorisere og udstøde bestemte etniske grupper. Så det er bestemt ikke lige meget, hvilke ord man bruger.«

Men hjelper det å lage nye ord? Det har vært forsøkt mange ganger: politikere eller forskere finner opp en ny, politisk korrekt betegnelse, men etter kort tid blir også den nye betegnelsen belastet.

Det fikk Nederlands Scientific Council for Government Policy (WRR) sanne. I 1989 fant WRR at ordene innvandrer eller utlending var stigmatiserende, og anbefalte å bruke det nøytrale «allochtoon» [herkomst fra et annet land] i stedet. Anbefalingen ble fulgt, og ordet ble tatt i bruk av media, skoler og politikere. Men etterhvert ble også allochtoon oppfattet som stigmatiserende. og i 2007 gikk derfor WRR ut med en anbefaling om å bruke det minst mulig. I 2013 besluttet byrådet i Amsterdam å fjerne ordet helt fra offisiell språkbruk pga dets splittende effekt.

– Dette skjer fordi de konnotasjonene som var knyttet til den gamle betegnelsen blir stående, selv om man finner opp et nytt og mer politisk korrekt ord, konstaterer Kirsten Thisted.

Jyllands-Posten: Forskere: Man kan ikke lave et neutralt ord for ’indvandrere’