Integrering og integreringspolitikk

Nye redskaper i verktøykassen, kanskje?

VG melder om at det i Oslo sentrum ble kjørt en bil med et stort IS-flagg ut bakvinduet, og Fabian Stang vet hvordan dette kan stoppes: – Blir det mer slik reklame for massedrap, voldtekter, slaveri og barneekteskap, må vi møte dem med norske flagg.

Raymond Johansen har også «gode» tiltak på hånd:

– Jeg synes det er verdt å minne om at vi faktisk hadde en totalitær, radikal bevegelse i Norge på 70-tallet, som gikk inn for væpnet revolusjon. Den greide vi å bekjempe med ord, debatt og fri meningsutveksling, slik det skal være i et demokrati.

 Vifte med norske flagg, bekjempe med ord…???

hege_banner_rights_special_778x150

Er disse politikerne klar over at Norge er flerkulturelt, og at det som var virksomme metoder tidligere ikke lenger er det? Verktøykassen vår må skiftes ut! De redskapene som er brukbare i forhold til mennesker fra vår vestlige kultur, er ikke egnet til bruk i forhold til mennesker fra andre kulturer. De må tilpasses de oppgavene som skal løses. Så enkelt og så vanskelig er det.

Vi oppfører oss mot innvandrere som om de ikke hadde en annen kulturell bagasje. Vi ønsker at de skal være slik som oss – i all fall når de er født og oppvokst her i Norge, men vi må innse at mange er blitt formet over en helt annen lest. Vi må bli det vi kaller «kultursensitive».

Grethe Savosnick har skrevet en interessant masteroppgave der hun følger noen pakistanske og somaliske mødre som lærer seg «norsk barneoppdragelse».

«Før satt jeg i sofaen og bare dirigerte hva barna skulle gjøre. Men nå reiser jeg meg opp fra sofaen og ber dem gjøre det og det. Før kommanderte og skrek jeg hva de skulle gjøre, men nå går jeg til barna og forteller de hva de skal gjøre.»

«Somalisk mor: I vår kultur er det vanlig å slå barna, men det betyr ikke at vi ikke liker dem for det. Jeg vokste opp med mye vold.

 Pakistansk mor: I vår kultur er det mer vanlig at barna får mye mer kjeft og at vi slår barna.

Flere av de pakistanske og somaliske mødrene fortalte at det ikke var vanlig i deres kultur å gi forklaringer til barna. De uttrykte at de tidligere ikke pleide å forklare noe til barna sine, de sa bare ”nei, nei”, noe som medførte at barna ble sure og det ble mye skriking. »

Nå skal jeg ikke påstå at befolkningen i Norge er samkjørte når det gjelder barneoppdragelse, ei heller at alle muslimer fra Pakistan og Somalia har disse holdningene, men de fleste vet at «her i Norge slår vi ikke barn, vi sier ikke bare nei, men forklarer hvorfor, vi prater med barna, vi ønsker at de skal si sin mening og stå opp for det de selv tror på».

Hvordan er det så i de landene som er preget av en kollektivistisk oppdragelse og der islam er religionen? Der lærer ikke barn å bli selvstendige. De er en del av familien og skal følge tradisjonen, Allah og det øvrigheten i slekten ønsker. Det å ha selvstendige meninger, kan bli slått hardt ned på.

Den danske psykologen Nicolai Sennels har jobbet med mange muslimske ungdomskriminelle i danske fengsler, og han uttaler at vi som er oppdratt i den danske (norske) kulturen, er opplært til å gå i oss selv. Dersom vi gir andre skylden, oppfattes vi som umodne. Vi blir opplært til å vise hensyn, være beskjedne, ansvarlige og tolerante. Det å hisse seg opp når man blir kritisert, blir sett på som et svakhetstrekk. Er man uenig, skal man diskutere for å komme til enighet. Vi slår ikke.

Oppdragelsen i mange andre kulturer er annerledes. Man diskuterer ikke med barn, man forklarer heller ikke. Man slår. Gjennom oppdragelsen blir barna altså opplært til at uenighet løses best med vold.

Ayaan Hirsi Ali skrev om sin oppdragelse i Somalia. Hun ble slått hvis hun var vitebegjærlig. Hun ble slått hvis hun stilte spørsmål ved vedtatte sannheter. Hun ble slått hvis hun ikke adlød. Hun fikk lære at man må slå først, hvis man følte seg truet. Ellers var man ikke verdt noe. Da hun var liten, lokket broren henne inn på en latrine, og kastet henne nedi. Da var det hun som fikk kjeft. Tenk å være så dum at du stolte på noen (!). Tillit måtte avlæres.

En slik eller liknende kulturell bagasje har mange innvandrerne med seg, og den formidles videre til nye generasjoner. Mange som trodde at et flerkulturelt samfunn bare skulle bringe med seg nye matvaner, fargerike klær og eksotiske butikker – de er fremdeles i fornektelsesfasen. De tror fremdeles at vi bare er forskjellige utenpå!

Sennels skriver også om selvransakelse. Går vi inn i en bokhandel i Norge, ser vi hyllemeter på hyllemeter med selvhjelpsbøker der vi kan lære hva vi selv kan gjøre for å få et godt liv. Når noe går galt, vil en moden person først se på hvordan han selv har bidratt til situasjonen.

Sennels forteller at muslimer ikke er vant med selvransakelse.

«Enkeltindividet er underlagt klanen og dens tradisjoner. Det blir lite rom for individuell frihet. Deres bruk av uttrykket «inshallah» (hvis Allah vil det slik) i diskusjoner om fremtiden, forsterker et inntrykk av at de ikke har styring selv. Uavhengig initiativ blir ofte straffet veldig hardt. Dette former deres måte å tenke og betyr at når noe går galt, skyldes det alltid noen andre eller situasjonen.»

Han nevner et eksempel fra et rollespill. «Nå får jeg lyst til å slå», sier den innsatte. «Det er fordi han irriterer meg». Altså er det «den andres skyld» – og den innsatte selv aner ikke hvordan han skal kunne håndtere situasjonen på en annen måte. Ikke har han lyst til å endre seg heller, for aggresjon blir sett på som noe positivt, det er det viktigste konflikthåndteringsredskapet i hans verktøykasse.

Den nederlandske professoren og kulturforskeren Geert Hofstede har kartlagt nasjonale kulturforskjeller, og Norge er i følge ham verdens nest mest feminine land. Sennels påpeker at den muslimske kulturen er patriarkalsk, hierarkisk og autoritær. Med fedre og storebrødre på tronen, blir det mindre plass til feminine prosesser som samtale, innføling og kompromiss.

Nicolai Sennels sier videre:

«Det byr oss dessverre i mot, men vi i Vesten må forlate vår ydmyke måte å kommunisere på hvis vi skal ha en sjanse til å kommunisere med det muslimske samfunnet. Ellers vil vi ikke oppnå respekt.»

Det minner meg om ordtaket: «Hvis det eneste redskapet du har er en hammer, vil ethvert problem se ut som en spiker.» Vi henger altså fast i gamle handlingsmønstre og analyserer problemene med en tankemåte som er tilpasset et mer homogent samfunn.

Det er altså på tide å tenke nytt!