Islam

Kvinnelige jihadister – en vei ut av tradisjonell kvinnerolle?

Til tross for at det er sjeldent at kvinner utfører terrorhandlinger eller frivillig bidrar til egen undertrykkelse, er fenomenet langt fra nytt. Den nederlandske sosiologen Jolande Withuis trekker linjer fra dagens kvinnelige islamister/jihadister tilbake til kvinner i det middelalderens Europa. Religiøs underkastelse og lidelse er et område hvor kvinner kan konkurrere med menn i samfunn som ellers ekskluderer kvinner fra politikk eller der kvinner ikke er gitt andre valg enn å innta den tradisjonelle rollen som hustru og mor.

Den islamske staten går aktivt inn for å rekruttere europeiske tenåringsjenter og unge kvinner til oppbyggingen av et kalifat basert på islamske sharia-lover. Terrorekspert og forskningssjef ved Forsvarshøyskolen i Stockholm, Magnus Ranstorp, beskriver virksomheten som et stort datingbyrå:

Islamisk Stat (IS) tager nemlig drømmen om at opbygge et kalifat med sharia-love så alvorligt, at den i stigende omfang også rækker ud efter europæiske teenagepiger og unge kvinder. Ofte naive konvertitter uden dybere religiøse rødder og helt uden krigserfaring.

Magnus Ranstorp, terrorekspert og forskningschef på Försvarshögskolan i Stockholm, beskriver det for Magasinet EKSTRA som ’et stort datingbureau’, hvor krigere kan rekruttere unge kvinder, som gerne vil giftes.

hege_banner_rights_special_778x150

Ofte har de aldrig mødt hinanden, men pigernes motivation kan være, at de søger en ’ny mening med livet, det store eventyr, eller at de gerne vil være en del af noget større’.

Gitt islamismens kvinnesyn, som understrekes av deres bokstavelig tolkning og håndheving av kvinnediskriminerende sharialover, kan kvinner oppvokst i Vestens deltagelse i islamistiske eller jihadistiske grupper ved første øyekast fremstå som alle selvmotsigelsers mor, men det er en feilaktig forestilling.

De siste årene har man sett et økende engasjement blant norske kvinner i ekstreme grupper som Islam Net, Profetens Ummah og Sisters Corner. Flere av dem har gjort seg bemerket i offentligheten ved sin aktivisme for det heldekkende plagget niqab. Det samme fenomenet kunne observeres i Nederland i 2007.

Hva ligger bak?

Den nederlandske sosiologen Jolande Withuis mener å ha funnet et svar etter undersøkelser rundt Hofstadnettverket – miljøet Theo Van Goghs drapsmann, Mohammed Bouyeri, tilhørte – og intervjuer med flere marokkanske kvinner som var involvert i det ekstremistiske miljøet.

I intervjuene kom det frem at kvinnene i Hofstad-nettverket regelmessig deltok på møter hvor mannlige medlemmer informerte dem om radikal islam, og at de bidro aktivt til å fremme og spre den radikale ideologien. I tillegg oversatte de bøker og tekster, og hadde en fremtredende rolle i “dawa” (konvertering eller rekruttering av medlemmer) og øvrig radikalisering av unge muslimer.

Til tross for at det er sjeldent at kvinner utfører terrorhandlinger eller frivillig bidrar til egen undertrykkelse, er fenomenet langt fra nytt. Withuis trekker linjer fra dagens kvinnelige islamister/jihadister tilbake til kvinner i det middelalderens Europa. Religiøs underkastelse og lidelse er et område hvor kvinner kan konkurrere med menn i samfunn som ellers ekskluderer kvinner fra politikk eller der kvinner ikke er gitt andre valg enn å innta den tradisjonelle rollen som hustru og mor.

Regardless of how different their respective cultures were, politics was traditionally the domain of men in all of the cultures. Women were excluded and as they were also considered to have no interest in politics, they had to prove, more than their male counterparts, their commitment and loyalty to the cause. More than that: to be allowed to participate at all, they also had to prove their courage, loyalty and competence to those sceptical and sexist brothers-in-arms, and refute the expectation that they would probably desert or fail. And there you have it: the pathway to taking it one step further.

Kvinnelig politisk og religiøs ekstremisme har således lange tradisjoner, blant annet innen den katolske kirke. Kirken glorifiserte religiøs lidelse, og kvinner noterer seg for hele 85 prosent av disse lidelseshistoriene. Withuis nevner den kanoniserte Lidwina av Schiedam (1380-1433), hvis sykdom og hysteriske symptomer ble fremhevet av kirken som et eksempel for andre katolikker. Helgenen opplevde seg selv som det samme, og antydet at hennes lidelser fungerte som avlat for menneskehetens synder.

Lidwina skaffet seg berømmelse i en tid hvor det var umulig for kvinner å skape seg et meningsfullt liv innen yrke, vitenskap eller kunst.

Og hun unnslapp et arrangert ekteskap.

Å bli gift, få barn og dø under barnefødsel var datidens kvinners skjebne. Å forbli ugift betydde fattigdom. Da det arrangerte ekteskapet nærmet seg, ba Lidwina gud om å gjøre henne syk og fant dermed den eneste veien til en offentlig eksistens som sto åpen for henne: hun la seg ned og led som best hun kunne.

Det er interessant og alarmerende at dette mønsteret historisk sett ikke bare er identifisert blant nonner som påførte seg selv hardere fysisk avstraffelse enn det kirken i sin tid anbefalte, men også blant venstreorienterte og sekulære kvinner, mener Withuis. Deres selvpålagte restriksjoner antok riktignok andre former enn fysisk smerte, men for alle disse kvinnene kolliderte behovet for å fylle en politisk rolle med behovet for å oppføre seg slik samfunnet forventet av “gode” kvinner. Konflikten mellom ønsket om en posisjon i samfunnet og den tradisjonelle kvinnerollen ble løst ved at de aktuelle kvinnene påtok seg ekstra tunge byrder og dedikerte seg til det ytterliggående for Saken.

Disse kvinnene utviklet deres politiske engasjement i en kontekst der deres deltagelse brøt med samfunnets tradisjonelle normer for femininitet, og det er her Withuis mener vi kan finne årsaken til at muslimske kvinner blir islamister og endog begår eller oppfordrer til terror i islams navn – tilsynelatende frivillig. For uten mulighet til å frigjøre seg fra den tradisjonelle kvinnerollen de forventes å innta, konkurrerer de istedet med mennene i ekstrem underkastelse og radikalisering:

The ideal Muslim woman is a mother who bears many sons. The lowest of the low in Muslim country are divorced women, followed closely by the almost equally despised unwed women. It is clear that the traditional role model does not offer the life these girls want, but they are also not able to get away from the obligation or the pressure to be feminine as defined by their culture, environment or faith. They do not want to be looked down on as women. They accept the imposed division of mankind into two unequal, totally different types, but they still want another kind of life than the one traditionally allotted to their gender. They display modern and self-conscious behaviour, and feel the desire to be of significance in a religious community that has always been the domain of men. Cloaked in all-covering clothing, they roam the Internet looking for texts that give women the right to join the jihad.

I tillegg avviker den profesjonelle revolusjonæres nomadiske tilværelse mer fra kvinners vanlige livsførsel enn menns. De må dermed gi fra seg mer, noe som gjør det vanskeligere for dem å gå tilbake, skriver Withuis. Kredoet «Ingenting igjen å miste» fostrer fatalisme, desperasjon og likegyldighet til seg selv og andre. Med andre ord: radikalisering.

Blandingen av islamistisk sekterisme og kjønnsdiskriminering er eksplosiv, mener Withuis. For å delta i jihad på lik linje med mennene, må kvinnene kvitte seg med den følsomheten som er en del av deres stillingsbeskrivelse. For å gjøre opp for å ønske noe de tradisjonelt ikke burde ønske og bli ansett som likeverdige vil islamistiske kvinner i større grad enn mennene underkaste seg, utvise lydighet og lojalitet til den radikale gruppen de er en del av. Dette innebærer ikke sjelden å frivillig underordne seg de mest konservative tolkningene av islam, inkludert burka og polygami. Ved å tilsynelatende velge den ekstreme undertrykkelsen frivillig, får kvinnene en følelse av likeverd med menn, samtidig som de får en viss følelse av overlegenhet overfor de kvinnene som åpenbart ikke velger selv.

This line of reasoning also explains why these women lacked the weakness and passivity commonly ascribed to their gender. Their “strong” behaviour expresses a compromise, a way of reconciling two identities that were in conflict from society’s point of view: traditional femaleness versus a purpose in public life. This self-destructive form of commitment is an alibi to escape the “feminine” quality of passivity. In this way women have created an escape route from their second-class position through martyrdom. Subordination, sacrifice, and zealousness have often been the way for women in political and social movements to be allowed to join in with the men. As inequality between the sexes diminishes, women will have less reason to manifest themselves as martyrs.

– Etter min mening den ovenstående analysen relevant for kvinnene i f.eks. Hofstad-nettverket, skriver Withuis. Det sosiologiske perspektivet hjelper til med å unngå dilemmaet hvorvidt muslimsk radikalisering er en form for kvinnefrigjøring eller det motsatte. I boken «Women Warriors for Allah» om kvinnene i Hofstad-nettverket, strever de nederlandske journalistene Janny Groen og Annieke Kranenberg også med dette spørsmålet. Withuis sier seg derimot enig med den belgiske terroreksperten og journalisten Hind Fraihi, som karakteriserer kvinnelige muslimers fundamentalisme som «kynisk feminisme». Kynisk fordi den bare er en illusjon av likeverd for kvinner som faktisk er ekstremt underkastende. Men ettersom deres atferd er selvvalgt, ender de som forsøker å forstå dem i en fruktløs utveksling av «Ja, det er de! Nei, det er de ikke!» i spørsmålet om disse kvinnene er frigjorte eller ofre.

According to the Koran or the cultural traditions derived from it, the desires and ambitions of these girls are inappropriate. But they have no desire for what is appropriate. They also run the risk of being viewed as unfeminine in other ways: they are often smarter, more integrated and more competent than their husbands and the young men in the group. They must compensate or make up for this, and there are different ways to do so, for example by utilizing their talents not for the benefit of their own personal careers and autonomy, but for the cause.

I følge den nederlandske sosiologen er muslimske kvinner som finner islamismen attraktiv oftest i tjueårene, har utdannelse, men føler seg ekskludert av det omgivende samfunn og gir derfor islam en dominant rolle i sin identitet. Radikal islam tilbyr disse kvinnene en total identitet, i stedet for familiens og storsamfunnets krav om å fylle forskjellige roller. Som regel blir de sett på som for radikale av sitt nærmiljø, spesielt av egen familie. Men fordi radikaliseringen angivelig er religiøs, får familien problemer med å protestere.

It is a certainty that the radical Muslimas become alienated not only from Dutch society, but also from their own environment. They feel that their families do not live according to “pure Islam” and confuse faith with Moroccan culture and tradition. Family members on the other hand are not happy with a daughter who is hidden inside a burka, whose husband refuses to sit down to dinner at the same table as her mother. The “compromise” I outline is effective not only with regard to their husbands and religious brothers, but also with regard to the parental environment. Even though the girls are doing something that is undesirable, the transgression is in line with the parental religious beliefs. Their godliness knows no bounds, so how can their parents possibly object?

Modern life is characterized by people fulfilling different roles. Sects and radical beliefs, on the other hand, demand total dedication. Their faith offers radical Muslimas a total identity that is more important than anything else and that is not limited to particular hours or particular occasions. It requires effort and suffering, but at the same time provides satisfaction and peace of mind. Islamic rules that are bothersome or difficult – having to cover oneself, not being allowed to eat many things – become, if you manage to live up to them, sources of self-respect. It is like the anorexic who is satisfied when she manages to go on starving herself, even when it harms her health. So these women can be obsessively engaged in finding out which ingredients are “haram” or “halal”, which also fills their days and therefore yields a comfortable feeling of a meaningful life.

Kvinner og menn innenfor de aktuelle miljøene inngår også ekteskap med hverandre for å muliggjøre seksuell omgang. Ekteskapene er imidlertid ikke sanksjonert av deres familier og er følgelig ansett som promiskuitet. Dette er et brudd på tradisjonen og gjør det svært vanskelig for de radikaliserte kvinnene å returnere til sin familie eller nærmiljøet dersom de skulle ombestemme seg. Det gjør dem derfor enda mer avhengig av det miljøet de tilhører og sine ektemenn innen samme. Kvinnelige islamister gir gjerne offentlig uttrykk for at de godtar sine ektemenns rett til å ha flere koner og later utad og seg i mellom som om de ikke har noen motforestillinger mot at ektemannen benytter seg av denne rettigheten.

Eventuell personlig lidelse i en slik forbindelse blir likevel belønnet; på tross av den klare underordningen blant egne menn er de høyt plassert på rangstigen i forhold til øvrige grupper i samfunnet. Ikke bare over ikke-muslimer, men også deres egne foreldre og familier, som ikke lever like ekstremt religiøst som dem selv. Det er derfor ikke uvanlig at islamistiske kvinner stadig hevder at deres ekstreme underkastelse ikke er til deres menn, men til deres egen overbevisning og derfor egentlig er kvinnefrigjøring, noe de utelukkende baserer på at de selv har valgt seg inn i det aktuelle miljøet

Den frivillige deltagelsen i egen undertrykkelse gir i tillegg grunnlag for en viss makt overfor eventuelle mindre radikale ektemenn; han kan kritiseres fritt uten at kvinnene behøver å bekymre seg over irettesettelser.

At the same time the women take every opportunity to humiliate their husbands if they are less radical or not decisive enough. The fact that the rule of separate male and female domains makes them a relatively steady group will sometimes turn this competing with and humiliating of the men into a party game for girls. Knowing Arabic and the holy Koran enables many of them to make contact with Allah directly (rather than through a man), which is an innovation that preserves their illusion of emancipation. At the same time this illusion stimulates their radicalization and isolation, because it is an emancipation that consists of obsessively studying the “pure” doctrine (which still comes to them through men).

Finally, these women, like their radical predecessors, will be inclined or feel compelled to challenge the male prejudice that they are too weak, frightened and ignorant, by taking their religious fight further than they perhaps want to. Because they must prove their equality (in decisiveness and religious conviction) as well as their subordination (as a gender), I see a risk that they will be willing to carry out gruesome assignments. Their ambiguous situation makes them vulnerable to recruitment.

The women around the Hofstad group display a mixture of assertiveness and sectarianism. Sect and gender aspects meet in the one thing every sect focuses on: living according to the doctrine and purification of the group. Here also, rivalry with and submission to the men go together perfectly.

Muslimsk fundamentalisme er i bunn og grunn en kjønnsfundamentalisme, skriver Jolande Withuis, og kvinnelige islamisters deltagelse er spesielt kompleks fordi fundamentalismen i utgangspunktet fokuserer på å bevare patriarkatets makt. Samtidig ønsker mange radikaliserte muslimske kvinner å bruke patriarkatet til å frigjøre seg selv fra den tradisjonelle kvinnerollen det samme patriarkatet har tildelt dem, og er derfor villige til å involvere seg i islamistiske bevegelser og om nødvendig utføre terroristiske handlinger for å oppnå sin personlige frigjøring.

Underkastelse forkledd som kvinnefrigjøring, eller enda mer alvorlig; kvinnefrigjøring som krever underkastelse kan være en særdeles farlig kombinasjon, avslutter hun.

Sign and Sight – Jolande Withuis: Suffer, fight, become a saint