Islam

Hans Olav Arnesen: Kritikerkritikk

Islam har kommet til Norge og Vest-Europa for å bli. Det har dermed også islamkritikk. Det finnes dem som har problemer med å erkjenne henholdsvis den ene eller andre av disse kjensgjerningene.

Redaktør for nettsiden Religioner.no, Hans Olav Arnesen, skriver om den pågående debatten om religionskritikk. Religioner.no tar for seg religion og livssyn, og er ikke religionskritisk som sådan. Siden inneholder populærvitenskapelige artikler av religionsfaglig art, samt reportasjer fra det stadig mer mangfoldige livssynslandskapet i Norge og er politisk og konfesjonelt nøytralt. 

Islam har kommet til Norge og Vest-Europa for å bli. Det har dermed også islamkritikk. Det finnes dem som har problemer med å erkjenne henholdsvis den ene eller andre av disse kjensgjerningene.

Et resultat av dette er at både profilerte muslimer og dem som offentlig kritiserer islam, blir gransket grundig for å finne noe som kan brukes mot dem. Sosiale medier er ikke på noen måter en jaktfri sone

hege_banner_rights_special_778x150

I det siste er det Frp-politikeren Ulf Leirstein som har blitt konfrontert med en video som har blitt lagt ut på veggen hans, og som han har trykket “liker” på. Den viser leder for Stortingets Justiskomité, Hadia Tajik, som på saklig viser forklarer at det faktisk ikke er ulovlig å være tilhenger av halshugging, selv om det er aldri så moralsk forkastelig å mene det. Teksten som følger med videoen hevder derimot at Tajik dermed godtar oppfordringer til drap.

Det er ille når en stortingspolitiker gir uttrykk for at de liker slike løgner om deres kolleger. Selv frittalende Per Sandberg mente partifellen hadde skjemmet seg ut, og måtte unnskylde. Det gjorde Leirstein, men Tajik, og flere med henne, mente at også partiledelsen, med Siv Jensen i spissen, måtte komme på banen og unnskylde.

Det ville ikke Jensen, som mente Leirsteins unnskyldning var tilstrekkelig. Å be Jensen unnskylde netthets av andre politikere var kanskje vel optimistisk. Tajik er utsatt fordi både fordi hun er muslim, men også fordi hun er AP-politiker. Men det er ett annet parti som det i årevis virkelig har vært tillatt å hate og hetse, og det er nettopp Frp. Det har gitt Frp-politikerne tykk hud, og spesielt kvinnene i partiet har utviklet et regelrett panser. Det har tjent dem godt, eksempelvis i de voldsomme kampanjene Jensen, Listhaug og Horne ble utsatt for like etter valgseieren, men har trolig gått på bekostning av deres evne til å føle sympati med andre kvinnelige politikere som blir utsatt for noe liknende.

Det er imidlertid ikke alle som har hatt tid til å utvikle panserhud før de blir kastet ut i offentlighetens flomlys. Det gjelder eksempelvis den unge sjiamuslimen Faten Mahdi Al-Hussaini, som var en av initiativtagerne til demonstrasjonen mot IS og Profetens Ummah den tjuefemte august, og som holdt et flammende innlegg foran Stortinget. Hun ble raskt løftet frem som en ung muslimsk heltinne som tar et oppgjør med de radikale kreftene som setter islam i et dårlig lys.

Det tok imidlertid ikke lang tid før enkelte, nærmere bestemt Hege Storhaug og høgkolelektor Magne Lindholm, begynte å grave også i Fatens fortid. Ved siden av kritikkverdige forhold ved moskeen hun tilhører, samt organisasjonen Stand4Hussein, ble også facebookhistorien hennes saumfart. Det viste seg at også Faten har kommet med en hel del lite trivelige uttalelser på Facebook. Blant annet at muslimer ikke bør ha ikke-muslimske venner.

Faten gjorde det eneste riktige og brukte nettopp Facebook og Twitter til å beklage sine tidligere støtende uttalelser. Med tanke på at hun ennå er en tenåring burde det være en enkel sak å tilgi dem. Det er trolig veldig mange mennesker, også de som befinner seg på Stortinget, som kan være glade for at mye av det de selv lirte av seg i tenårene ikke er like lett å søke seg frem til.

Når man havner i offentlighetens søkelys må man regne med å bli gått nærmere etter i sømmene. Det gjelder Frp-politikere, men også alle andre. Gitt at Faten beklaget sine tidligere uttalelser burde den saken være avsluttet, men for mange var det helt utilgivelig at deres nye yndling skulle bli utsatt for kritikk i første omgang. Det har vært en bølge av fordømmelser av Storhaug i kjølvannet av hennes kronikker. Blant annet på lederplass i Norges to største aviser, Aftenposten og VG.

Det er betenkelig. Av flere grunner. For det første blir også Storhaug utsatt for hets for sine meningers skyld, men hun har i tillegg også blitt utsatt for vold. Det er hun ikke alene om blant islamkritikere. Både muslimer som kritiserer islam innenfra, og ikke-muslimske europeere som kritiserer islam utenfra setter seg selv i fare. Flere har blitt forsøkt drept, og enkelte har blitt myrdet. Det skjer ikke med folk som kritiserer kristendommen eller buddhismen i Europa, ei heller Frp eller Arbeiderpartiet, eller deres europeiske søsterpartier.

Slik sett er Faten nå i samme situasjon som Storhaug etter sine angrep på Profetens Ummah. Kun én av dem vil bli tatt i forsvar av norske redaksjoner.

Det er heller ikke bra å sende ut et signal om at kritikk av islam eller muslimske talspersoner er uheldig i seg selv. Det er veldig gode grunner til at deler av islam og den islamske verden kritiseres. Det er viktig og riktig å påpeke at islam ikke er den eneste religionen som fostrer terrorister og ekstremister. Det gjør også kristendom, jødedom, hinduisme og buddhisme. Men ikke på langt nær i det samme omfanget som islam i øyeblikket gjør. Alene det faktum at norske jihadister dør i langt raskere tempo i Syria enn norske soldater gjorde i Afghanistan, gjør at problemene med islamsk ekstremisme i høy grad er et norsk problem, og ikke noe rent utenriksspørsmål.

Norske redaksjoner gjør det muslimske miljøet i Norge en bjørnetjeneste ved å forsøke å skjerme sine favoritter fra eventuelle avsløringer om befatning med ekstremisme. De skader også publikums tiltro til redaksjonene, noe Fritt ords nylige medieanalyse vitner om.

De oppnår dessuten lite med det, utover å miste markedsandeler til nye medieaktører. I det tjueførste århundret har ikke lenger norske avis- og fjernsynsredaksjoner noe monopol på formidling. Den islamkritiske bloggen Document.no hadde eksempelvis i juli mer enn en million sidevisninger og 56 000 unike besøkende. Det er oppsiktsvekkende. Bloggen har dermed like mange eller flere lesere enn nettaviser som Dagen, Vårt Land og Dagsavisen. Redaksjoner med et til sammenligning stort antall ansatte, og som mottar flere titalls millioner kroner i pressestøtte.

Det er nok noe som faller mange redaktører tungt for brystet, men løsningen på problemet er ikke å forsøke å sette en stopper for islamkritikken. Løsningen er å gjøre noe med islams problemer, og bedre det muslimske miljøets omdømme. Det er ikke norske redaksjoners oppgave, men snarere norske muslimers. Og det ansvaret tok de så til de grader på alvor da de arrangerte den kraftfulle og tidvis rørende demonstrasjonen den tjuefemte august. Men, som flere av talerne ved demonstrasjonen påpekte, arbeidet med å motarbeide ekstremisme, og dermed fjerne noe av grunnlaget for islamkritikken, var ikke overstått denne dagen.

Det har bare såvidt begynt. Forhåpentligvis blir dette det historiske vendepunktet som mange ytret håp om at det ville bli, men også de nye stemmene som dukker opp i forbindelse med dette arbeidet må tåle kritikk.

Både islam og islamkritikk har nemlig sin plass i det Faten så treffende betegnet som «vårt vakre Norge».

Innlegget ble først publisert på Religioner.no 8. september 2014, og er gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.