Gråsoner i debatten om IS

Hvis Daesh (IS) ikke har noe med islam å gjøre, hvorfor appellerer president Obama og statsminster David Cameron til amerikanske og britiske "muslimske ledere" om å gjøre noe med det, spør Amir Taheri.

Det har sneket seg inn en ubehagelig gråsone i debatten om IS (Den islamske staten), skriver Amir Taheri i New York Post.

Det var sol i London under forrige søndags anti-krigsdemonstrasjon i London, men demonstrasjonen i seg selv kastet skygge over omgivelsene.

Etter ISs halshugging av den britiske hjelpearbeideren David Haines, samlet en håndfull angivelige krigsmotstandere seg under et budskap om at IS – Daesh på arabisk – ugjerning ikke må bli brukt som «unnskyldning for enda en vestlig invasjon i Midt-Østen».

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Krig er ingen løsning, vi må ta for oss muslimske klagemål, ble Taheri og andre forbipasserende fortalt.

– Med hensikt eller ikke, gråsonen som blir injisert i denne debatten, etablerer en fullstendig grunnløs moralsk ekvivalens mellom vestlige demokratier og terrormaskinen som kontrolleres av menneskehetens fiender, skriver Taheri:

One trick is to cite a litany of woes for Muslims. Columnist Robert Fisk, for example, reminds President Obama of Muslim grievances. “When will there be a Palestine?” he demands.

In France, both Communist Party leader Pierre Laurent and the ultra-right National Front chief Marine Le Pen complain that America is the key ally of Israel against Palestinians.

The subtext is that anti-US and anti-Israeli positions justify even them most heinous of crimes.

Listen over muslimske klagemål, fra Kashmir («britene ga det til hinduene», hevdet en muslimsk taler ved en demonstrasjon) til detroniseringen av Saddam Hussein i Irak, fikk gjenklang i United Muslims åttende konferanse i Birmingham, med talere fra et dusin land, USA og Australia inklusive.
En iraner, Ayatollah Muhammad Shomali, sa til og med at drapene som følge av sunni/shia-konflikten i Syria blir oppmuntret av Vesten.

Og bry deg nå endelig ikke om det faktum at monstre som Daesh har vært virksomme i århundrer før det fantes noe Kashmir- eller Palestinaspørsmål, fortsetter Taheri:

Another way that “useful idiots” in effect side with Daesh is by claiming that these monsters are protesting against “poverty and underdevelopment.”

Thus the American writer Phyllis Bennis suggests Western democracies should provide “more aid” to Muslim countries that are desperate for development.

Endless ink has gone to spread this claim in recent days — ignoring the fact that Daesh’s backbone consists of fairly wealthy former Baathist army and police, plus 3,000 European and American Muslims who had enough cash to travel to the latest theater of jihad.

Flere gråtoner kommer fra påstanden om at Daesh og lignende gjenger ikke er islamske, en posisjon inntatt av ingen ringere enn president Obama og den britiske statsministeren David Cameron. Selvfølgelig har ingen av dem som mye som et snev av autoritet om hva som er islamsk eller ikke, skriver Taheri, og stiller det opplagte spørsmålet:

Hvis Daesh ikke har noe med islam å gjøre, hvorfor appellerer begge to til amerikanske og britiske «muslimske ledere» om å gjøre noe med det?

Why did John Kerry visit half a dozen Muslim countries as the core of the proposed anti-Daesh “coalition”?

Denne «god islam – dårlig islam»-taktikken spiller paradoksalt nok rett i hendene på folk som Abu-Bakar al-Baghdadi, Daesh-kalifen som hevder at han representerer den «gode islam», fortsetter Taheri.

The fact is that Islam has no mechanism for excommunication. Anyone who claims to be a Muslim must be treated as one as long as he bears testimony to the one-ness of Allah and the position of Mohammed as the last prophet.

Yet Islam does have mechanisms for putting blue-water between oneself and groups engaged in abhorrent acts.

One such is bara’ah (self-exoneration), which allows for the rejection of what others, including Muslims, are doing that one regards as evil. Another is Itizal (separation), which allows a Muslim to move away from intolerable positions of other Muslims.

The Muslim Council of Britain claims that jihadi monsters don’t represent 1 percent of Muslims worldwide. Even so, 1 percent amounts to 15 million people worldwide, twice the population of most UN member states.

In Britain, it would mean at least 30,000 potential throat-cutters.

The latest throat-cutters — the recent beheaders — may represent the tip of the iceberg.

The terrorists who pulled off the 7/7 terror attacks in London in 2005 and the two jihadists who cut the throat of British soldier Lee Rigby in London in 2013 were also British citizens.

De unge mennene som har oppfordret til å «sverge troskap» (al-bay’ah) til Daesh-kaliffen ved britiske universiteter er også muslimske britiske statsborgere.

Men majoriteten av Storbritannia har inntatt en strutse-lignende holdning til Daesh og deres tilhengere, mener Taheri, som oppfordrer britiske muslimer til å bekjempe Daesh politisk, sosialt og teologisk:

Having claimed Daesh head-choppers are not connected with Islam, British Muslims shy away from the hard, patient but urgently needed work of fighting these enemies of humanity at all levels, political social and theological, to drain the marshlands that enable them to continue breeding.

New York Post: A poisonous gray in the debate on ISIS