Alexandra Irene Larsen: Islamsk imperialisme

Dersom islam var en slik tolerant religion overfor kristne og jøder – hvorfor er de orientalske kirkesamfunnene i dag så å si borte fra den muslimske verden?

Dersom islam var en slik tolerant religion overfor kristne og jøder – hvorfor er de orientalske kirkesamfunnene i dag så å si borte fra den muslimske verden?

Harald Olsen vil ikke innrømme sine feil fra sitt første innlegg i Vårt Land. Jeg har vist hvordan ingen av hans historiske eksempler motbeviser eksistensen av islamsk imperialisme, mens flere av dem tvertimot bekrefter den. Hans nye innlegg er ikke bedre.

LES MITT FØRSTE INNLEGG: Ydmykhetens begrensninger
LES HARALD OLSEN SVAR: Monomam islam-kritikk
LES MITT SVAR TIL OLSEN: Kritikk av islam, ikke mistenkeliggjøring

hege_banner_rights_special_778x150

Olsen åpner sitt innlegg med «At kristne og jøder gjorde karriere under muslimske herskere­ prøver Larsen å redusere til rent individuelle unntak, mens de som grupper ble undertrykket og forfulgt.” Jeg påstår ikke at dette var individuelle unntak, for det finnes mønstre i disse karrierene. Men jeg vil påstå at jøder og kristne som grupper ble undertrykket og periodevis forfulgt. Vil han benekte dette?

«At kristne tapte sin maktposisjon og sine privilegier som majoritetskultur gjennom den muslimske erobringen av Spania, ligger i sakens natur.” Det er utvilsom rett om sakens natur, men hva var saken? Jo, som han skriver, saken var erobring, og denne erobringen kom som følge av en uprovosert angrepskrig uten noen form for legitimitet, hvis man ser bort fra Koranens oppfordring til jihad. Majoritetens priviliegier ble deretter overført til en utenlandsk minoritet. Det er slikt man vanligvis kaller imperialisme.

For jødene var denne erobringen en forbedring, siden det forutgående, vestgotiske regimet hadde vært det mest jødefiendtlige i samtiden. Olsen påstår imidlertid at den jødiske blomstringsperioden under muslimsk styre «varte til år 1492», da «det siste muslimske bykongedømmet Granada falt for kristne erobrere». Det gjorde den ikke. Det varte til 1100-tallet da jødene ble kastet ut av det muslimske Spania. I det kristne Spania fikk de derimot bli værende til 1492.

Olsen vektlegger den «spesielle status som jøder og kristne hadde hos muslimene som ‘bokens folk’», som om dette skal bevise både muslimsk toleranse og at lærde muslimer leste Bibelen. Det gjør det selvsagt ikke. Han kaller det en «grov påstand» at lærde muslimer ikke kunne kristne språk og ikke hadde noen interesse av jødenes og de kristnes Bibel. Grovt eller ikke, denne påstanden har jeg fra Remi Brague, som er professor i arabisk middelalderfilosofi ved Sorbonne. Hvis Olsen kan vise til kilder som motbeviser den, tror jeg ikke han vil få problemer med å få sin artikkel publisert i et fremstående fagtidsskrift.

I sitt første innlegg hevder Olsen at kalifene «sendte sine sønner for å utdannes i klostre» og at de selv trakk seg tilbake til klostrene i Syria for å «nyte kristen poesi og visdom». I sitt andre innlegg har han depresisert dette til at de «kan ha oppsøkt kristne klostre for rekreasjon og lærdom». Det er uklart hva Olsen mener med “rekreasjon”, men ifølge Brague finnes det som nevnt knapt eksempler på at lærde arabere kunne «kristne» språk, og de viste liten interesse for Bibelen. Olsen må gjerne vise til konkrete, kildebelagte eksempler som motbeviser dette.

«Kalif Umar ibn Abd al Aziz hadde et nært forhold til klosteret Deir al-Sharqi i Syria», skriver Olsen. Hva dette hentyder til har jeg ikke klart å finne ut av. Hva vil det si å ha «et nært forhold» til et kloster? Og hva er kildene til at Harun al-rashid i klostret Deir Zakka skal ha skrevet «en del av sine vakreste dikt, inspirert av det han der opplevde.» Og hvor kan jeg lese disse vakre diktene? Harun residerte i ar-raqqah, der klosteret ligger, men hva er kildene til at han trakk seg tilbake til dette klosteret?

Olsen viser også til Timotheos I (patriark 780-823) og hans skrift om en dialog med kalifen al-Mahdi, som han mener er et vitnesbyrd om «en avansert religionsdialog mellom kristne og muslimer basert på inngående kjennskap til hverandres hellige skrifter».

Timotheos var de kristnes fremste representant overfor myndighetene og holdt derfor til ved kalifens hoff, og flere forskere har ment at skriftet er basert på en faktisk samtale mellom de to. Her er det likevel gode grunner til å være skeptisk: Slike dialoger var en vanlig litterær form, og vi har ingen kilder som kan bekrefte at en slik samtale mellom de to faktisk fant sted. Den må i så fall ha blitt ført på arabisk, men Timotheos skrev “referatet” på syrisk, et språk kalifen ikke forsto. Først senere ble den oversatt til arabisk, i forkortet versjon. Sydney Griffith nevner at teksten ble meget populær blant kristne lesere, først på syrisk og senere på arabisk, men nevner ikke at den ble lest av muslimer. Når det gjelder Bibelen, ser det ut til at den ennå ikke var oversatt til arabisk på dette tidspunktet, og det vil ha begrenset grunnlaget for “dialogen” fra muslimenes side. Noe “inngående kjennskap” til Bibelen fra al-Mahdis side kan vi altså utelukke.

Den høflige tonen i boken utrykker mest at Timotheos ønsker å vise at islam tar feil, men at han samtidig er en kirkeleder som er nødt til å være taktfull i omgangen med øvrigheten. Det er ikke Timotheos som utfordrer med kritiske spørsmål om islam, men for det meste kalifen som spør og Timotheos som svarer. Det betyr ikke at kalifen i virkeligheten var nysgjerrig på kristendommen, men at Timotheos bruker ham som en litterær figur for å gi sine lesere svar på kritiske spørsmål de må forvente å møte fra sine muslimske naboer. Timotheos henvender seg altså til kristne lesere for å bevare dem i sin flokk.

Konteksten denne dialogen ble forfattet i er vesentlig. På slutten av 700-tallet blir islam forkynt åpenlyst, og muslimer blir gitt fordeler i staten. Kristen forkynnelse var forbudt, så også kors i offentligheten, og frafall fra islam ble straffet med døden. Hadde ønsket vært reell dialog hadde nok boken blitt forfattet på arabisk. Dialogen beviser på ingen måte en generell interesse for Bibelen fra muslimers side.

Olsen svarer for øvrig heller ikke på mitt spørsmål; dersom islam var en slik tolerant religion overfor kristne og jøder – hvorfor er de orientalske kirkesamfunnene i dag så å si borte fra den muslimske verden?

Innlegget ble først publisert i Vårt Land 22. september 2014, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.