Religiøse og politiske symboler

Når frihet brukes til å støtte egen og andres ufrihet

En kvinne står frem i niqab og klager sin nød over at hun kan bli utvist fra Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun blir ikke konfrontert med hvilken ideologi hun forfekter. Hadde journalisten hett Nina Hjerpset-Østlie hadde det blitt andre boller.

Nina Hjerpset-Østlie kommenterte andre klagende niqab-kvinner ganske nylig på bloggen sin, som aktualiseres i dag grunnet utspill fra en kvinne i VG.  Her gjengitt med Hjerpset-Østlis tillatelse.

Når frihet brukes til å støtte egen og andres ufrihet

Etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) ga Frankrike medhold i at forbudet mot de islamistiske plaggene niqab og burka, samt andre ansiktstildekkende plagg, er klart innenfor Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, vurderer både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet et mulig lovforbud i Norge.

Debatten har siden gått høyt i norske medier, men en av nyhetsartiklene om temaet peker seg ut med sin fullstendige mangel på kritisk distanse. NRKs journalister Hina Jalil, Grethe Kielland Jenssen og Nora Evensmo Hvistendahl stiller seg modig opp på de angivelig undertryktes side og koseprater med seks kvinner fra det de beskriver som den “muslimske organisasjonen” Sisters corner (SC). Den jevne muslim vil sannsynligvis protestere på beskrivelsen “muslimsk”, for de aktuelle kvinnene er islamistiske aktivister mer enn ordinære muslimer. Den mest kjente av medlemmene i SC, Leyla Hasic, har da også opptrådt på Islam nets arrangementer. Ifølge Linda Alzaghari i Minotenk har det vært en liten oppsving i niqabbruk blant unge kvinner, og de er knyttet til miljøene rundt Islam net og Profetens ummah.

Men de har det vondt nå, forteller NRK oss, for de føler alle “sinne, bekymring, tristhet”.

Kvinnegruppen mener et forbud vil innskrenke friheten til kvinner som i dag går med niqab.

– Hvis jeg skal være ute i det frie samfunnet, er det viktig for meg at jeg har valgmuligheten til å ta på meg niqab. Med et forbud kan man ikke gå på jobb eller ut av huset i det hele tatt. Det er mannen i huset som kommer til å overta disse oppgavene, sier Leyla Hasic og legger til:

– Jeg synes det er helt forferdelig at man da skal velge å stenge kvinner inne. Det er ikke vi som velger det selv, men vi blir tvunget til å være hjemme med et forbud.

Kvinnene forteller om trakassering i det daglige, og at folk bare “ser på som om det er helt greit”. – Er det ingen menn eller damer som føler med oss?, lurer Leyla Hasic på.

Nei, det er nok ikke det. Og det er det flere årsaker til. De som velger niqab frivillig – eller tvinger kvinner til å iføre seg plagget – bekjenner seg til en spesiell retning av islam, som løst kan benevnes som islamisme. Retningen er for alle formål ekstrem, og de fleste muslimer tar avstand fra den. Hva den innebærer kan vi se av fremferden til Taliban i Afghanistan, Al-Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria og ISIS i Irak. Islamismen er en renhetsideologi, og derfor generelt menneskefiendtlig, undertrykkende og voldelig. Annerledestroende, også andre islamske retninger, har særdeles dårlige kår under den. Islamister kan være uenige om virkemidlene, men de har til felles at de ønsker å innrette samfunnet etter deres spesielle tolkning av islam og sharialover, og i flere land kjemper de fysisk for innføringen av sharia, inklusive hele herligheten med offentlige henrettelser for utroskap, pisking for det som anses for umoralsk atferd og amputering av lemmer for småkriminalitet som tyveri. I Europa er de imidlertid henvist til å bedrive politisk aktivisme.

Og det gjør de – menn som, utrolig nok, kvinner.

For det er lite eller ingenting som tyder på at den vanlige undertrykte muslimske kvinner-fortellingen gjelder for våre hjemlige niqab-aktivister. Tvert i mot er det all grunn til å tro dem når de sier de har valgt det selv. Da står vi igjen med det faktum at de bevisst og frivillig har valgt å bekjenne seg til og fronte en ideologi som mens vi debatterer, er årsaken til at barn, kvinner og menn som anses for å være vantro blir slaktet ned av det siste skuddet på en råtten stamme: ISIS og deres nyopprettede kalifat i Irak.

Etnisk norske tastaturtolerante bør skrive seg bak øret at Hasics og Salaouatchis foretrukne religiøse retning først og fremt går utover andre muslimer – alle de som ikke er islamister eller salafister. Det er ikke de norske liberale eller deres barn som først merker presset i lokalområder hvor kvinner som Hasic og Salaouatchi vinner terreng. Niqab og burka har, som de fleste andre symboler, to funksjoner: det viser hva bæreren er og det viser hva ikke-bærere er. Selv ikke konservative muslimer med hijab finner nåde som rettroende eller anstendige nok blant de mer nidkjære islamistene, for ikke å snakke om dem som faktisk tar seg friheten å gå med bart hår. I demokratiske rettstater blir vanlige muslimer bare utsatt for islamistenes verbale tilrettevisninger og der de sistnevnte blir mange nok: trusler og press for å følge en strengere religiøs praksis. I lovløse stater som det nye kalifatet, blir de utsatt for undertrykkelse og vold.

Den vanligvis tildekkede lederen for SC, Somia Salaouatchi, proklamerer at hun vil flytte fra Norge hvis niqab blir forbudt:

I dag er det mellom 50 og 100 kvinner som bruker nikab i Norge, og flere av dem har god utdanning. Kvinnene i Sisters corner mener et nikab-forbud vil gjøre at flere av disse kvinnene reiser fra Norge.

– Skjer det, tar jeg med meg familien min og drar til et sted som kan la meg være kvinne uten å presse meg, sier .

Å velge å gå med nikab i Norge har ikke bare vært enkelt.

– Vi gjør det med hjertet og i praksis er det lett å gå med, men vi møter mye trøkk. Senest i dag ble en høygravid venninne skjelt ut på grov måte på vei til legen. Det opplever vi alle. Det blir mer og mer fysisk vold også, til og med foran barna, sier Salaouatchi.

Det er selvfølgelig trist å høre at folk i Norge er så uoppdragne at de skjeller ut andre på åpen gate, men disse kvinnene har foretatt et bevisst valg og de vet selv hva det er de har valgt å støtte.

I Irak har de fleste kvinnene ikke valgt selv, men der får de nå håndfast hjelp til å velge riktig – av nettopp kvinnelige islamister, som håndhever undertrykkelsen av sine medsøstre med vold:

The al-Khansaa Brigade is ISIS’s all-female moral police, established in Raqqa soon after ISIS took over the city a few months ago. “We have established the brigade to raise awareness of our religion among women, and to punish women who do not abide by the law,” Abu Ahmad, an ISIS official in Raqqa, told Syria Deeply’s Ahmad al-Bahri. Ahmad emphasized that the brigade has its own facilities to avoid mingling among men and women. “Jihad,” he told al-Bahri, “is not a man-only duty. Women must do their part as well.”

The institution of female enforcers for female morality makes a certain kind of sense if you take the prohibition against sexes mingling to its logical extreme. Still, ISIS in Raqqa may be the only jihadi group employing this kind of logic. In other jihadi groups, “it is men who enforce modesty in public,” explains Thomas Hegghammer, an expert on Islamist militancy affiliated with the Norwegian Defence Research Establishment, via email. Nor has the practice spread elsewhere in the Islamic State’s self-declared caliphate. The al-Khansaa Brigade may be what Hegghammer calls a “short-lived stunt in a single city.”

Nyhetskilder i regionen antyder at kvinnebrigaden ble opprettet for å løse problemet med menn som kler seg i niqab eller burka. I Europa finnes det for eksempel tilfeller der kriminelle har brukt de heldekkende plaggene ved selve forbrytelsen eller under flukten. I kalifatet har mannlige motstandere av ISIS forkledd seg som tildekkede kvinner for å komme seg forbi sjekkpunkter, og da ISIS-menn ikke selv er villige til å inspisere hva som eventuelt befinner seg under tildekningen, har de i stedet fått kvinner til utføre jobben.

Det later imidlertid til at disse kvinnenes mandat er utvidet eller at de har tilegnet seg autoritet på egenhånd:

One female teenager in Raqqa told Syria Deeply that she had been snatched from the street by a group of armed women for walking without an escort and wearing her headscarf incorrectly. “Nobody talked to me or told me the reason for my detention,” she told al-Bahri. “One of the women in the brigade came over, pointing her firearm at me. She then tested my knowledge of prayer, fasting, and hijab.”

In other words, whatever job the group was formed for, the women of the al-Khansaa Brigade aren’t just staffing checkpoints anymore. Hegghammer says whether or not female morality enforcement brigades spread more widely, their presence in Raqaa is indicative of a bigger, slow-moving shift toward allowing women “more operative” roles in the jihadi movement. “There is a process of female emancipation taking place in the jihadi movement, albeit a very limited (and morbid) one,” Hegghammer says.

Mens de islamistiske kvinnene utfolder seg i kalifatet, sitter hundrevis av kvinner som Hasic og Salaouatchi i Europa på sosiale medier og uttrykker støtte til dem og deres mannlige medskyldige. De har selv hatt friheten til å velge, og den bruker de altså til å heie på de som med vold undertrykker og fratar andre kvinner både frihet og valgfrihet, og ofte også liv og helse.

Samtidig ber de tynt om en frihet de ikke unner noen andre.

Men Salaouatchi, Hasic og de andre niqab-aktivistene har åpenbart ingen problemer med undertrykkelse; de har bare et problem med at de her i Europa ikke er en posisjon der de selv kan utøve den. Det kan deres trosfeller i Irak og andre steder, og hva det resulterer i, fremstår klart for alle som vil se.

Så hvorfor i all verdens navn og riker skal liberale europeiske demokratier tillate disse kvinnene å iføre seg symboler på egen bekjennelse til religiøs herrementalitet og undertrykkelse, vold og drap på annerledestenkende i demokratiets og frihetens navn? Deres religiøse ideologi er på fremmarsj og sprer sorg, redsel, tortur og død rundt seg – ikke minst for minoriteter, hvorav mange medlemmer har søkt tilflukt i det samme Europa hvor nå kvinner som dette frivillig og aktivt fremmer svineriet.

And the women of ISIS may find an enthusiastic fan base among ISIS’s many female supporters internationally. Hegghammer points to the hundreds of Islamist women in Europe who express support for ISIS on social media. “Many of them are eager to portray themselves as strong women and often make fun of the Western stereotype of ‘the oppressed Muslim woman,’” he says. “On social media at least, I think we can speak of a nascent ‘jihadi girl power’ subculture.”

Raqaa’s experience shows, “jihadi girl power” often comes at other women’s expense.

Ja, det gjør det. Som med alle andre totalitære, voldsbejaende ideologier.

Ekspert på militant islamisme Thomas Hegghammers beskrivelse av Europas kvinnelige islamister passer på en prikk på blant andre Leyla Hasics virksomhet i Norge. De forkler riktignok sin aktivisme i religiøse gevanter og offerretorikk, men de er hva de er – og de har selv valgt det: tilhengere av en intolerant og menneskefiendtlig religiøs strømning, og der den vinner frem, der flyter det blod.

Det finnes dessverre kvinnelige nazister, det finnes kvinnelige stalinister, kvinnelige høyreekstremister, kvinnelige venstreekstremister og det finnes kvinnelige islamister. Det som ikke finnes, er noen fornuftig grunn til å utvise noe mer toleranse for den siste gruppen enn de første.