Integrering og integreringspolitikk

På lik linje med all annen mobbing?

Her i huset snakker vi om det meste, men samtaler av typen: “Å jøss, har du sett de stygge buksene hu Monica i første klasse går med, eller? Og så den fargen på genseren, da – det er jo bare så 2013!” forekommer aldri.

Av Nina Hjerpset-Østlie, publisert med forfatterens tillatelse

NRK melder at muslimske barn helt ned i 1.klasse utøver sosial kontroll på skolen og andre arenaer.

En mor forteller at hennes datters klær blir kritisert av muslimske klassekamerater på skolen, mens minoritetsrådgiver Michael Cruz bekrefter at det er blitt vanligere at yngre muslimske barn opptrer som moralpoliti.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Moren, som ønsker å være anonym av hensyn til datteren, er opprørt over det hun kaller rasisme fra andre muslimer.

– Min datter går med vanlige klær, slik som norske barn går i. Det vil si korte shorts og sommerkjoler. Dette blir hun mobbet for av andre muslimer på skolen, forteller moren.

Hun kom til Norge som 2-åring og er selv muslim, men hun praktiserer ikke religionen strengt. Da datteren begynte på en skole i Oslo i høst, ble hun sjokkert over enkelte barns holdninger.

– Er ikke du muslim?

Flere ganger har datteren grått når hun har kommet for å hente på skolen. Da har andre muslimske barn fortalt henne at hun ikke er en god muslim.

– «Du vil bli straffet av Gud», har de sagt til henne.

Minoritetsrådgiver Michael Cruz, som jobber og bor i Groruddalen, sier at det er en velkjent problematikk. Han forteller at det er blitt vanlig blant muslimer helt ned i seksårs alder å utøve sosial kontroll. Problemet øker på skoler i områder der det bor mange med samme bakgrunn, sier Cruz til NRK.

Holdningene får de hjemmefra:

– «Hva slags religion har du?» er gjerne noe av det første barna spør hverandre om. De er blitt fortalt hjemmefra at det er best å leke med dem som er gode muslimer og som har et godt rykte, forteller han.

Slike holdninger tar de med seg på skolen.

– Barn helt ned i 1. klasse kontrollerer hverandre. Det gjør de blant annet ved å slenge kommentarer til hverandre om utseende, hva slags klær de går i og hvordan de snakker.

– «Du er en dårlig jente!,» kan de si til en som ikke går med hodeplagg. Dette er holdninger barna har lært av foreldrene. Dette er ikke meninger de har klart å komme på selv, sier Cruz.

Daglig leder i Minotenk, Linda Alzaghari, mener imidlertid at holdningene disse barna har med hjemmefra er skolenes ansvar:

– Det kan være at skolen opplever slike saker som litt sensitive. De tenker kanskje at dette er en intern sak som det muslimske miljøet må ta tak i, men det blir feil. Dette er mobbing på lik linje med all annen mobbing.

Jaha, ja.

Nå vet jeg riktignok ikke hva slags miljø Alzaghari vanker i, men de få gangene skolen har ringt fordi jentungen har ertet eller kritisert en jevnaldrende for hennes stygge bukse eller umoderne farge på genseren, så skyldes det utrolig nok ikke at hun har fått det hjemmefra. Her i huset snakker vi om det meste, men samtaler av typen: “Å jøss, har du sett de stygge buksene hu Monica i første klasse går med, eller? Og så den fargen på genseren, da – det er jo bare så 2013!” forekommer aldri.

Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at vi følger mindre med på dagens motebilde for små barn enn muslimske foreldre, men siden jeg aldri har hørt andre voksne i nabolaget tar opp slike ting ved sosiale sammenkomster heller, er det fort gjort å mistenke at fenomenet nettopp er visse miljøers måte å utøve sosial kontroll med andre i samme miljø på – ikke mobbing i noen som helst vanlig forstand.

For skal et kollektiv kunne utøve sosial kontroll med andre, så må barna læres opp til det fra de er små. Få, om noen, andre foreldre – det vil si alle de som ikke ønsker at barna deres skal bli små sosiale kontrollører som holder andres barn (og deres foreldre) på plass – lærer opp avkommet sitt til å mobbe andre.

Og hvis dette er mobbing på lik linje med all annen mobbing, hva kommer det så av at denne typen atferd praktisk talt bare forekommer i muslimske innvandrermiljøer?

Rekk opp hånden alle som selv har, eller har hørt om andre som har, barn som på skolen eller lekeplassen i det hele tatt spør potensielle lekekamerater om deres religion? For så å lekse opp hva en god kristen eller hindu gjør og ikke?

Vi vet nok alle – Alzaghari inkl. – hva svaret på det spørsmålet er.

Hun legger riktignok til at “Folk fra Iran, Somalia eller Tyrkia praktiserer nødvendigvis ikke sin tro helt likt, selv om de er muslimer. Derfor er det ikke én riktig måte å være muslim på”, men det er det altså noen andre muslimer som mener og resultatet har vi nettopp sett i samme artikkel.

Det handler utelukkende om kollektivets religiøse eller kulturelle kontroll av de bedømmer som medlemmer.

Forfatteren av boken Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet, Ellen Reiss, beskriver det sånn:

Redsel for «fornorsking» eller «vestlig» atferd, er også en hverdagsrealitet for mange jeg har møtt i arbeidet med boken. Det kan være redsel for en dekadent og seksuelt løssluppen tilværelse med alkohol og fester. Det kan være motstand mot en individualisme som sier at jenter og gutter skal få bestemme over livene sine selv uten at alle andre skal mene noe hele tiden.Eller det kan være motstand mot en feminisme som slår fast kvinners rett til å fremme egne meninger og velge uavhengig av kulturelle normer om kjønn.

Alt er en del av et større problem: sosial kontroll. Det er kulturelle forskjeller, men i enkelte muslimske miløer legges det ofte sterke føringer på sosial atferd, hvem en skal omgås, og når og hvor man kan ferdes. Kvinnene har minst spillerom. Gutter møter også strenge krav til kjønnsroller, men de har friere tøyler.

Homofili

Selv om slik kontroll skyldes ukultur, brukes religionen gjerne til å legitimere en del av kontrollen. Igjen blir det vanskeligere å stå imot. Bryter man normene, kan det få store konsekvenser. Kvinnene risikerer ryktespredning i miljøet, isolasjon fra familie og venner, sjikanering og i ytterste konsekvens vold.

Små kontrollører vokser da også opp til å bli store kontrollører, og i 2009 viste en undersøkelse laget for det danske velferdsministeriet, at mange muslimske kvinner under utdannelse opplever sosial kontroll og religiøs mobbing. Det fremgikk også at muslimske gutter er særdeles aktive i å utøve kontrollen:

– Den sociale kontrol er et rædselsfuldt problem. Det er så dominerende, at man tror det er løgn, den sladder og den snak, den kontrol med de her unge mennesker, som ikke kan tillade sig noget, siger en folkeskolelærer i undersøgelsen.

Formålet med undersøkelsen var å kartlegge hvordan muslimske kvinner selv opplevde problemer med likestilling mellom kjønnene, både når det gjelder utdannelse, inngåelse av ekteskap, leveregler og straff etc. Resultatet var nedslående:

Rapporten viser, at traditioner, normer og en konservativ familiestruktur sammen med Islam er kontrollerende faktorer i de udspurgte kvinders tilværelse.

For nogle af dem er det et pres og en belastning, som hæmmer deres udfoldelse; for andre er det et system og et ansvar, der giver dem et trygt og regelret liv.

– Med rapporten her har vi nu fået et rigtig godt indblik i, hvordan et udsnit af unge muslimske kvinder opfatter deres egen situation. Den kan forhåbentlig være til hjælp for de muslimske kvinder, der gerne vil have større del i de tilbud, som det danske samfund giver dem. Og jeg mener også, den er meget nyttig for dem, der har til opgave netop at støtte og vejlede denne gruppe af kvinder, siger ligestillingsminister Karen Jespersen i en pressemeddelelse.

Det er for øvrig ikke bare gutter som utøver kontrollen.

I 2006 kom det frem at flere kvinnelige muslimske universitetsstuderende på Syddansk Universitet (SDU) var i ferd med å gi opp sine utdannelser fordi de ble utsatt for massivt gruppepress og religiøs mobbing av en gruppe kvinnelige, radikaliserte muslimske studenter:

Nogle modtager sms-trusler med beskeder som, »du kommer i helvede, hvis du ikke bærer tørklæde«. Det fortæller amanuensis Saliha Marie Fettah (SDU), der advarer mod udviklingen.

Ud over den mere teologiske debat om løgne oplever hun også en anden form for mere direkte gruppepres over for de mere moderate muslimske piger.

»Det handler bl.a. om påklædning. De må ikke gå i stramme bukser, bluser eller stærke farver. De må ikke høre musik, fordi de andre siger, det er forbudt ifølge islam. Det har afholdt flere af de moderate piger fra at deltage i sociale sammenkomster, fordi denne gruppe har advaret mod at deltage,« siger Saliha Marie Fettah.

Det konstante og massive pres, som Saliha Marie Fettah kalder social kontrol, har betydet, at flere af de moderate piger bryder sammen under presset fra de radikaliserede piger.

»En enkelt har skiftet til et studium, hvor der ikke er så mange muslimske piger, og der er andre, der overvejer at skifte studium,« siger Saliha Marie Fettah, der selv har siddet med grædende studerende på sit kontor.

Til Jyllands-Posten fortalte Fettah at hun hadde konfrontert de religiøse jentene med deres atferd og den effekten den hadde på andre jenter. De førstnevnte mente imidlertid ikke at det de holdt på med var mobbing, men en religiøs plikt (Jyllands-Posten 08. desember 2006, ikke på nett).

»De opfatter det ikke selv som mobning. De ser det som en religiøs pligt, og at de faktisk prøver at hjælpe de andre piger fra at komme i helvede,« siger Saliha Marie Fettah.

Skal tro hvor de har den oppfatningen fra hvis denne mobbingen er en helt vanlig en av slagsen?

– Det er som de er spioner. Det er ikke noe som heter privatliv. Alt skal dikteres. “Hvor skal du hen? Og når kommer du hjem? Ti minutter over eller ti minutter på. Det er mange som tror at jeg er en meget åpen og frisinnet jente, men likegyldig hvor frisinnet man er, så er det alltid noe som holder en tilbake, forteller en av jentene i den danske undersøkelsen.

Disse spionene blir oppdratt av noen, og det kan man sikkert kalle mye rart – bortsett fra “mobbing på lik linje med all annen mobbing”.

Alzaghari og andre talspersoner for muslimske organisasjoner kunne med fordel fokusere mer på å rykke opp uvesenet med roten i miljøene der det trives, i stedet for å forsøke å fremstille et høyst problematisk fenomen som vanlig når det faktisk er alt annet.

De små religiøse kontrollørene blir opplært til det et sted, og det er ikke i det omgivende samfunn. Ansvaret ligger med andre ord hos de foreldrene og de miljøene som oppmuntrer disse barna til å utøve den sosiale kontrollen de selv oppfatter som akseptabel, ikke den norske skolen som knapt nok er utrustet til å takle den vanlige mobbingen barn finner på helt på egenhånd.

Foreldre og/eller hele miljøer viss mentalitet tilsier at alle i gruppen må kontrolleres og holdes på plass som “gode muslimer”, stiller ikke i den kategorien.