Kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse er ferdigpratet

”I et høymoderne land som Norge, der humanisme står i front, oppleves det som fullstendig meningsløst at jentebarn ned på babystadiet ikke beskyttes mot rituell legemsbeskadigelse i kjønnsorganene. Flere tusen jenter er nå i risikosonen, lang de fleste med foreldre fra høyrisikoland.” Slik åpner Hege Storhaug kronikk i dagens Klassekampen.

Klassekampen, 19.juni 2014

Kjønnslemlestelse er ferdigpratet

I et høymoderne land som Norge, der humanisme står i front, oppleves det som fullstendig meningsløst at jentebarn ned på babystadiet ikke beskyttes mot rituell legemsbeskadigelse i kjønnsorganene. Flere tusen jenter er nå i risikosonen, lang de fleste med foreldre fra høyrisikoland.

I en ny HRS-rapport, ”Nytt tankesett, nytt menneskesyn. Om rituell legemsbeskadigelse av jentebarn” ,  viser vi at per 1.januar 2013 hadde vi nesten 14 000 jenter (0 – 19 år) tilhørende første- og andregenerasjon innvandrere fra land der kjønnslemlestelse praktiseres. Godt over 11 000 jenter har røtter i det HRS definerer som høyrisikoland, det vil si en utbredelse på 70 prosent eller mer. Av disse igjen er hele 6 600 i den sårbare/vergeløse alderen 0 – 9 år, aldersspennet der langt de fleste utsettets for torturen.

hege_banner_rights_special_778x150

For oss fremstår tallene som dramatiske, da vi ikke klarer å finne faglig solide argument som skulle tilsi at den store majoriteten aktuelle foreldre har snudd ryggen til en så rotfestet tradisjon.

Situasjonen er overmoden for at det tas solide politisk grep.

Ingen land i Europa kjenner utbredelsen i ulike innvandrergrupper. Dette fordi det ikke er foretatt screening av aktuelle jenters underliv, såkalt klinisk observasjon. Jeg skal likevel peke på en undersøkelse fra Østerrike, som kan gi en pekepinn.

I en anonym spørreundersøkelse i 2006 av 250 menn og kvinner, fremkom det at 35 prosent av dem hadde kjønnslemlestet døtrene etter bosetting i Østerrike, og ytterligere seks prosent skulle kjønnslemleste døtrene i årene som kom, altså totalt 41 prosents utbredelse. Undersøkelsen ble utført av 16 forskere og leger, samt representanter fra en afrikansk kvinneorganisasjon i Wien.

Utvalget hadde bakgrunn fra Etiopia (15), Mali (4), Ghana (30), Nigeria (40), Egypt (113), Sudan (10), Senegal (6), Burkina Faso (5), Kenya (7), Somalia (8) og Sierra Leone (7). Utbredelsesprosenten på kjønnslemlestelse varierer stort i disse landene, fra 3,8 prosent i Ghana til 98 prosent i Somalia. Hvis vi tar ut land der utbredelsesprosenten er under 40 prosent, minker gruppen med hele 83 personer. Dette er et argument for at dersom undersøkelsen kun hadde forholdt seg til høyrisikogrupper, ville resultatet vist en langt høyere prosentandel. Metodisk er det også antatt at selv en anonym spørreundersøkelse, vil føre til underrapportering når undersøkelsen omhandler sensitive og kriminelle tema.

Skal vi fortsette å ta sjansen på at den norske tilstanden er helt annerledes?

Helsedirektoratet begikk en fatal feil i 1993. Man fjernet helkroppundersøkelsen fra jenter i førskolealder, uten fagmedisinsk begrunnelse, etter medieoppslag om ”sexkontroll” i kjølvannet av Bjugn-tragedien. Barneombudet, som den gang var barnelegen Trond Viggo Torgersen, og Den norske barnelegeforeningen, protesterte kraftig. Det samme gjorde Landsgruppen for helsesøstre. At jenter dertil har flere plager i underlivet enn gutter, gjorde grepet til direktoratet helt uforståelig. Som Torgersen skrev: ”Vi trenger åpenhet og tillit til helsevesenets grundighet, ikke en følelse av at noen deler av kroppen skal hoppes over…”

Det første grepet Stortinget må ta, er å rette opp byråkratiskaden fra 1993.

En rekke ganger er det avdekket kjønnslemlestelse av norskfødte jenter. Den yngste skal ha vært tre måneder da torturen ble utført. Politiet har altså håndfaste bevis, men foreldrene tiltales ikke. De sliper unna med påstander om at de ”ikke visste det hadde skjedd/det skjedde bak ryggen vår”.

Man aksepterer altså at barn med enbestemt etnisk opprinnelse blir påført en rituell skade knyttet til foreldrenes kulturbakgrunn uten at det får strafferettslige konsekvenser. Den politiske og rettslige holdningen burde etter vår mening være følgende: det påhviler foreldre fra land der rituell legemsbeskadigelse praktiseres, et særlig stort ansvar for å beskytte egne barn mot et slikt overgrep. Man kjenner kulturen, man kjenner praksisen, ritualene før, under og etter overgrepet, og hvem som har ulike roller. En slipper vel ikke eget barn ut av synet når man vet at en omskjærer befinner seg i nærheten? I det hele tatt tar man ikke barnet sitt med til steder der omskjærere kan befinne seg uten at man vokter det døgnet rundt?

Lovverket må altså oppjusteres. Foreldre må plikte å anmelde umiddelbart avdekket rituell legemsbeskadigelse av eget barn, slik at barnet får medisinsk hjelp og for at politiet skal kunne pågripe overgriperne. For selvsagt vet foreldrene hva som har skjedd. Sårene medfører oftest voldsomme blødninger. Det lille barnets hygiene kan ikke ivaretas som normalt før sårene er grodd Når barnet er gammelt nok til å ivareta egen hygiene, har det også språk. Å utsette barnet da for slik tortur, vil utløse så kraftige smertereaksjoner at det vil være umulig for foreldre ikke å forstå at barnet er skadet – hvis overgrepet skulle ha vært gjort bak ryggen deres.

Oftest er det de enkle, fornuftsbaserte grep som har best effekt. Etter tjue års debatt er kjønnslemlestelse ferdigpratet.