Kjønnslemlestelse

Ørkenblomst reddet

Hun ble lemlestet fem år gammel. Åtte år senere skulle hun giftes bort til en mann i 60-årene. Da tok hun føttene fatt og flyktet i dagevis gjennom ørkenen til Mogadishu. Ferden gikk videre til slektning i London og karriere som supermodell. Da handler det om Waris Dirie, som skrinla karrieren for å kjempe mot den rituelle overgrepstradisjonen. På Afrikas horn, i Djibouti, ble derfor lille Safia reddet fra barberbladet. Men det koster. På nesten alle måter, som sosial utstøtelse. Hva koster det i Norge å vrake praksisen?

Safa: The rescue of a little desert flower, heter filmen Waris Dirie  står bak, en film basert på hennes egen tragedie som barn. Da trengte Dirie et barn til rollen som henne selv som liten jente. Hun fant barnet i en slum i Djibouti, et land der nesten ingen jenter slipper unna kjønnslemlestelse. Dirie sikret den tre år gamle jenta med en kontrakt som foreldrene signerte: Safa (under her) skulle unnslippe kniven.  

safa_Waris

When she was three years old, Safa Idriss Nour received something no girl in her slum in Djibouti had been given before – a signed contract from her parents stating they would never inflict genital mutilation on her.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

In Djibouti, in the Horn of Africa, an estimated 98% of girls and women have undergone female genital mutilation (FGM), a procedure that usually involves cutting off the clitoris and some of the labia, so this was a remarkable event. Equally remarkable is the story of how Nour came to get the contract and, indeed, of her battle to ensure that her parents stuck to the terms of the deal.

Nour starred in a film adaptation of Desert Flower, the international bestselling autobiography by Somali model and anti-FGM activist Waris Dirie. Published in 1997, her first book follows Dirie from her birth into a nomadic family in Somalia – from whom she fled, aged 13, after her father attempted to marry her to a 60-year-old man – to her becoming an international supermodel.

In 2007, Nour was asked to play the young Dirie as she undergoes FGM – on condition that her parents sign a contract agreeing never to perform the same ritualistic operation on her.

Safas historie reflekterer det ekstreme sosiale presset på foreldre om å kjønnslemleste døtrene. Dette presset ble til en ny bok fra Diries hand med samme tittel som på overnevnte film. Boken starter i 2011, fire år etter at kontrakten med Safas foreldre ble signert. Den syv år gamle Safa skriver et brev til Dirie, der det lille barnet forteller at foreldrene hennes har kommet på andre tanker. Dirie satte seg på første fly fra London til Djibouti:

«I was shocked and I was very angry,» Dirie, 48, said. «I decided I had to fly to Djibouti immediately to save my little girl from this brutal crime.»

Hvorfor ville Safas foreldre bryte kontrakten? De var blitt sosialt utstøtt for ikke å følge tradisjonen. Utstøtelsen lå til grunn for Safas frykt. Safa fortalte dessuten Dirie at bestemoren var omskjærer. Hun kuttet jentebarn i hjemmet til Safa.

The girls screamed so loudly, just like I did in the film.»

Safas foreldre bekreftet at de var preget av presset fra naboer om å lemleste Safa, som ses som et tegn på ”renhet”. Lemlestelsen er også et krav for høy brudepris, for ikke å snakke om å kunne bli gift i det hele tatt.

Traditional or spiritual motivations aside, the procedure is deemed a practical necessity for many parents – without it they cannot get a high bridal price when their daughter is married – if she can get a husband at all.

This is a fear shared by Nour’s parents. They told Dirie that her daughter and the family were being treated as outsiders and neighbours were jealous of the financial and medical support they were receiving from Dirie’s FGM campaigning charity, Desert Flower Foundation, in return for upholding the contract.

«Safa’s family is surrounded by others struggling every day to survive. Even though the families have very little money, they save what money they have to cut their daughters, because otherwise they will not get a bride price from the future husband,» Dirie said. «Because of our support, Safa’s family is completely independent and the first family in the area to stop the vicious circle. This is a breach of their tradition, and people have big problems with this.»

Dirie tok flere familiemedlemmer med seg til England, blant andre Safas far, for å vise dem hvordan hun arbeider der mot kjønnslemlestelse. Dette ble et endelig vendepunkt for faren, som nå jobber aktivt mot kjønnslemlestelse i Djibouti. .

«Safa’s father has even invited neighbours to participate in our programme and the reactions were positive,» Dirie said, demonstrating the difference that can be made when campaigns are led from within the communities they are trying to change.

Although the case of Nour’s father was a success, trying to encourage broader behaviour change through education is not easy. «Educating communities is very difficult as people are very stubborn and not willing to change their habits even if it is against humanity,» says Dirie.

Tankene går selvsagt til aktuelle miljø i Norge og presset her på å følge tradisjonen. Jeg tviler på at foreldre generelt som bryter tradisjonen flagger dette høyt. Ikke minst på bakgrunn av hva unge somaliske kvinner har fortalt meg. De som har åpnet seg etter å ha vært gjensydd, skjuler dette for omgivelsene, som at ved toalettbesøk i sosiale sammenhenger, bruker de lang tid på å urinere for å fremstå som nettopp gjensydd.

Sykepleieren i Vestby, Suaad Abdi Farah, stod frem i NRK i 2007 og hjalp reporter Tormod Strand med å avdekke kjønnslemlestelse i Somalia av norsksomaliske jenter. I etterkant fortalte hun (også) om utstøtelse ” fra deler av det norsk-somaliske miljøet”

I boken Strand skrev om livet til Suaad, kommer det også frem hvor vanskelig det var for henne, som er svært godt integrert i Norge, ikke å lemleste datteren, da dette var en klar forventning ikke minst hos Suaads mor i Somalia. Jeg husker godt da jeg leste nettopp dette, av den grunn at når en så til de grader sterk motstander av praksisen som Suaad er, har kvaler, hva kan man da forvente er holdningen hos majoriteten norsksomaliere som ikke er i nærheten av å kunne kalles integrerte?