Innvandring

Må ta flere grep

Innvandringsavtalen mellom Regjeringen, Venstre og KrF må kun være en start på Regjeringens oppgave med å ta solide grep for å sikre Norges verdigrunnlag og velferd, skriver Hege Storhaug i kronikk i Klassekampen i dag.

Kronikken i Klassekampen har fått en tittel og stikktittel som ikke jeg har valgt. I papirutgaven er tittelen «Innvandringspolitisk falitt», mens stikktittelen er «Innvandringsavtalen mellom regjeringen, Venstre og KrF er et moralsk og faktuelt havari – for Norge», en setning jeg strøk fra tidligere versjon. Versjonen under her er den endelige som Klassekampen aksepterte skriftlig. 

Må ta flere grep

Innvandringsavtalen mellom Regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti er langt fra god nok for Norge. Avstanden mellom folket og politisk lederskap er dramatisk. Heldigvis kan nye grep tas.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

De som stemte Høyre i den tro at partiet ville ta ansvar sammen med Fremskrittspartiet for å få på plass en bærekraftig innvandring, gjorde ikke hjemmeleksa si.

Sannheten er at Ap er langt mer restriktiv enn Høyre.

I fjor presenterte Finansavisen sjokktall om innvandringens kostnader: I snitt påtar staten seg finansielle utgifter på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer som kommer – dersom deres etterkommere blir perfekt økonomisk integrert. Går man på nasjonalt gruppenivå ser man voldsomme forskjeller, der somaliere utpeker seg med utgifter på ni millioner per person, mens personer fra Sri Lanka, oftest tamilske flyktninger, er i den andre enden av skalaen med én million kroner per person.

Det var slike tall Frp la på bordet i regjeringsforhandlingene med Høyre, og som antakelig fikk et motvillig Høyre til å gi etter for Frps krav om innstramninger. Men det trengs betydelig mer.

Det viktigste tiltaket er et tilknytningskrav. Kravet vil begrense det åpenbare misbruket av ekteskapsinstituttet ved henting av nye ektefeller. Dette har vært den største innvandringskilden de siste 30–40 årene fra land utenfor EØS, og må ta hovedskylden for den dårlige integreringen i sentrale grupper. Tilknytningskravet sier at ved familieetablering må ekteparets tilknytning være lik eller større til Norge for at samlivet kan etableres her. Kravet ville ha gitt barn og unge beskyttelse mot årelange opphold i foreldrenes hjemland. De som kommer gjennom proformaekteskap, har som regel en plan om å hente ny ektefelle i hjemlandet etter fast bosettingstillatelse her. Kravet hadde satt full stopp for dette misbruket. Personer som har giftet seg til Norge og så skiller seg, stoppes likeledes fra å hente ny ektefelle i hjemlandet. Det samme gjelder dem som får asyl. Alle med litt velvilje i front forstår hvilken formidabel integreringseffekt dette vil ha.

Nå får vi kun en 24-årsregel for henting av nye ektefeller, som kan gi stygge utslag, som at unge dumpes i opprinnelseslandet, tvangsgiftes, og så får komme tilbake for å klare å innfri forsørgerkravet på skarve 300.000 kroner, et krav som har en harang av unntak (mange trygder teller som inntekt). Vel så uprofesjonelt, med fotavtrykk fra Venstre: både forsørgerkravet og 24-årsregelen følges av «liberale skjønnsvurderinger», som at når ekteskapet «åpenbart er frivillig», gjelder ikke 24-årsgrensen.

Skal utlendingsmyndighetene utstyres med løgndetektor? Forstår ikke V (og KrF) at med skjønnsvurderinger fordyres saksbehandlingen og det åpnes for misbruk og forskjellsbehandling?

En meningsmåling i fjor (Sentio) viste den enorme avstanden mellom folket og politisk elite. I målingen sa 75 prosent ja til at Norge bør «legge om politikken og begrense mest mulig den ikke-vestlige innvandringen og heller prøve å hjelpe flere i deres hjemområder». 85 prosent av Høyres velgere svarte ja, KrF 64 prosent, Venstre 51 prosent. Av Aps velgere sa flere enn to av tre det samme.

Årlig koster innvandringen oss nå antakelig hele budsjettet til eksempelvis justis- og kulturdepartementet. Hver tredje sosialhjelpsmottaker er innvandrer (nye SSB-tall). Vårt Land intervjuet en av dem 3. mars. En ung kvinne kom til Norge fra Somalia for 15 år siden som analfabet. Hun giftet seg, fikk fem barn, og skilte seg. Nå går hun på grunnskolen. Hvorfor prioriterte hun ikke skolegang når hun kom for å kunne bli selvforsørgende? Fordi staten ikke stiller krav.

For meg er verdiene viktigere enn pengene. Men også på dette feltet råder uansvarligheten hos den politiske eliten. Man ser ikke sammenhengen med press på frihetsverdiene (likestilling, likeverd, religiøs frihet, sekulære rettsregler, ytringsfrihet), når hierarkiske, ekstrempatriarkalske klan- og stammekulturer etablerer seg her i større og større omfang? Ei heller lettes det på øyelokket når PST slår på stortromma om radikaliseringen av unge. Har det ingen sammenheng med innvandrings- og integreringspolitikk?

Jeg hadde ikke forventet mer av Høyre, Venstre og KrF. Man skal ha politisk ryggrad for å innrømme at man har tatt grundig feil gjennom så mange år. Da er det bedre å leke russisk rulett med Norges framtid?

Man er ikke ærlig hvis man benekter at politisk lederskap legger opp til å avvikle det Norge vi har kjent. Innvandringsavtalen må derfor kun være Regjeringens start på oppgaven med å ta solide grep for å sikre Norges verdigrunnlag og velferd.