Ifølge Aftenposten, her referert på rights.no, skal det ikke tas hensyn til hvilken side i konflikten i Syria man står på når representanter fra myndigheten (UDI) skal håndplukke barnefamilier som skal få opphold i Norge. Det positive som kan sies er at man skal hente barnefamilier. Dette for å unngå at de som kommer utløser mer innvandring gjennom familiegjenforening, heter det. Når det politisk er bestemt at man vil hjelpe de 2,5 millionene på flukt utenfor Syria ved å hente 1 000 hit, er det godt at de fleste vil være barn.
Men det er flere haker ved policyen. Det burde være mulig å gi billett til de med best integreringspotensial. Burde vi ikke vite nok nå om hvor vanskelig det er å få til reell integrering av personer fra OIC-land?
At man skal velge å ignorere ideologiske aspekt, finner jeg helt uansvarlig. Norge gjorde en stor og kostbar tabbe – kostbar både ideologisk og økonomisk – da man hentet Mullah Krekar til Norge fra Irak som kvoteflyktning i 1991. Han var allerede den gang en uttalt islamist. Når det nå heter fra UDI, som har ansvar for å sile ut hvem som skal få komme, at det ikke betyr noe hvilken side i konflikten man står på, frykter jeg at naive byråkrater kan sende nye Mullah Krekar-er til Norge. Har vi råd til det – ideologisk og økonomisk? Dertil i disse tider der det er gått opp for politikerne våre over hele skalaen at vi har betydelige problemer med såkalt radikalisering på norsk jord?