Simen Sætre står bak portrettboken om Fjordman, som har utløst en del rabalder, da Fjordman ikke mener seg fair behandlet. Hvorvidt det stemmer eller ei, har jeg ingen mulighet til å vurdere. Andre kritikere mener Sætre har behandlet Fjordman for ”snilt” og slik banet vei for en form for ideologisk rehabilitering av han. Poenget her er at Sætres bok nå også er i pocketutgave, der han har skrevet et etterord, en slags oppsummering av prosjektet og reaksjonene i offentligheten. I etterordet avlegger han meg en visitt, som kanskje sier en del om hvordan man tolker tekster inn i et verdensbilde som passer prosjektet: Sætre skal påvise at jeg (og eksempelvis Hans Rustand) har endret synet på Fjordman.
Jeg har ikke endret synet. Det som skjedde er følgende: HRS generelt, og meg spesielt, var et av de yndede objektene for meningstyranner fra særlig ytre venstre etter 22.juli: vi ble prøvd koblet som inspiratorer til ABB.
Ja, det var en ut av kroppen-opplevelse.
Fjordman dukket opp i media umiddelbart da det ble kjent at ABB stod bak. Da jeg de første dagene etter terrorangrepene så den veritable heksejakten som ble satt i gang i media, også i utenlandske medier (Sindre Bangstad, Thomas Hylland-Eriksen), ringte jeg Dagbladet for å slippe at Dagbladet (eller andre) eventuelt ringte meg for ”konfrontasjon”: Jeg fortalte Dagbladet at HRS hadde møtt Fjordmann en gang i Oslo. Møtet stod vagt for oss. Vi hadde dog en ganske lik ideologisk oppfatning av hvordan Fjordman fremstod. Her er hva vi skrev i e-post til Dagbladet etter at vi hadde snakket med journalist der, og der vi innledningsvis kun refererer til møtested og vag hukommelse av Fjordman som person (utseende, dialekt, etc):
Storhaug skriver videre at «Fjordman fremsto som hundre prosent overbevist om sine egne ideer, som urokkelig. Han hadde forstått, alle vi andre hadde ikke forstått. Han mente at Europa var på vei til en uunngåelig blodig konfrontasjon, grunnet en villet ødeleggende innvandringspolitikk, der islam stod i sentrum for ødeleggelsen».
Mente Europa ble ødelagt
«Ikke bare var dette en villet politikk fra det politiske lederskapet i Europa, det var også en politikk støttet opp av den kulturelle eliten. Kultureliten, inkludert massemedia, gikk i tospann med det politiske lederskapet om å ødelegge Europa: la Europa bli en forlengelse av den arabiske verdenen. Denne eliten var altså i gang med bevisst å frarøve folket det Europa vi kjenner og gi det i hendene til den arabiske verdenen. Vi opplevde hans syn som ren og skjær dommedagsprofeti. Som svært nedbrytende og ubehagelig. Som aggressivt, som forstyrret, uten at han på noen måte selv tok til orde for vold eller at vi tolket han til å være villig til å bruke vold selv», skriver Storhaug. Storhaug skriver videre at «grunnet hans verdensbilde fulgte vi ikke opp kontakten med han». «Vi jobber for et velfungerende fleretnisk og flerkulturelt Norge og Europa. Vi jobbet den gang som nå for at frihetsverdier som likestilling, likeverd, religiøs frihet, personlig frihet og ytringsfrihet skal være de ledende verdiene i samfunnet og som alle skal kunne nyte godt av, uansett bakgrunn», skriver Storhaug.
Tar avstand fra Fjordman
Videre skriver hun: «At vi tar avstand fra Fjordmans konspirasjoner, må ikke tolkes til at vi mener det er riktig at det skal føres en klapperjakt på han. Det kan være en form for lynsjestemning blant enkelte voldselement i samfunnet vårt nå. De må aldri få vinne frem. Det vi aller minst nå trenger er et økt konfliktnivå. Dessuten har det kommet frem at politiet kjenner identiteten hans. Jeg vil anta at Fjordman således kalles inn til avhør om sin eventuelle kontakt med eller påvirkning av Behring Breivik. Så får vi avvente å se hva som kommer ut av dette».
Selv vil jeg kalle dette for en ganske edruelig uttalelse og vurdering av Fjordmans synspunkt, slik vi husket det fra møtet med han. Nå skal du få se hva Sætre skriver i sitt nye etterord om mitt synspunkt på Fjordman (og la meg korrigere med en gang, jeg er ikke leder av HRS, det er Rita Karlsen):
Lederen for stiftelsen Human Rights Service, Hege Storhaug, hadde i august 2011 omtalt Jensen som ”veldig ubehagelig” og “ideologisk forkvaklet”, en mann med “ekstreme meninger” og “sterke konspirasjonsteorier” som var “fullstendig overbevist om sin egen verden og virkelighetsforståelse”.
Sætre klarer ikke å skille mellom personen Peder og Fjordmans synspunkt i det han refererer, bare så det er presisert. Fjordman kan være et både behagelig og elskelig vesen, uten at jeg kan bedømme det, da jeg ikke kjenner han. Sætre har videre nøysomt plukket ut ord som bygger oppunder hans prosjekt, som kommer frem i de fortløpende neste setningene:
I juni 2013 var tonen (altså min tone, min merknad) en annen. “Fjordman har aldri tatt til orde for massedrap. Jeg har heller aldri registrert noen form for voldsromantikk fra hans penn,” skrev Storhaug i leserinnlegg til forsvar for bloggeren. Hun mente Jensen klarte ”å skille mellom islam og muslimer”, og om han gikk lengre i sin islamkritikk enn hun gjorde selv, så var han ”med rette” kritisk til islam.
Dette skal altså bygge oppunder påstanden om at jeg har endret synspunkt. Nei, det har jeg nok ikke. Jeg ble spurt av Bergens tidende å skrive et innlegg om tildelingen av bokstipend til Fjordman, en stipendtildeling jeg i demokratiets ånd støttet. Det er dette innlegget fra i sommer som Sætre refererer fra.
Sætre er med andre ord ikke redelig, ei heller ser det ut til at han forstår hva som er så viktig at jeg er villig til å dø for det: det frie ordet.
Bergens tidende 23.juni 2013
Det frie ordet er under økende press i Norge og Europa. Både politikere, akademikere og medier ser det, men vil helst tie om ubehaget: frykten for å utøve religionskritikk. De samme har ingen problem med å jamre høyt når andre får støtte for ikke å tie. Det er nok en sammenheng.
Arnulf Øverland kalte ytringsfriheten for den første menneskerettigheten. I boken Det frie ord (1935) skrev han disse fornøyelige setningene om denne avgjørende friheten: «Da jeg var liten, følte jeg en dyp medlidenhet med dyrene, fordi de ikke kunde snakke. Siden har mitt hjerte forherdet sig; men fremdeles er jeg tilbøielig til å anse ytringsfriheten som den første menneskerettighet. Det første man gjør når man kommer til verden er jo også å oppløfte et brøl av forferdelse. Det nytter jo lite, men likevel».
Tause som graven
Det brøles i disse dager i forferdelse fra de sobre salongene over at Fjordman, Peder Are Nøstvold Jensen, støttes med 75 000 kroner av Fritt Ord for å skrive bok om sine betraktninger rundt 22.juli. De samme var tause som graven da en av de forferdedes kollegaer fra de samme salongene fikk støtte fra samme Fritt Ord for å skrive en portrettbok om samme Fjordman.
Logisk?
Fra samme salonger var det stille da Fritt Ord støttet utgivelse av bok på norsk med oversatte taler av Osama bin Laden.
Logisk?
Det er et mønster, og det handler blant annet om politikk langs en høyre-venstre-akse. Og det er utslag av sinnelagsetikk, ikke konsekvensetikk. For: Man har ingen problem med at de som på 70-tallet hyllet massemordere som Pol Pot (og en del har aldri tatt avstand fra sine uttalelser den gang), i dag befester topposisjoner i samfunnet vårt, inkludert sjefsstoler i media.
Voldsromantikk
Fjordman har aldri tatt til ordet for massedrap. Jeg har heller aldri registrert noen form for voldsromantikk fra hans penn, slik Egil Knutsen (Ap) påstår. Og i motsetning til samme Knutsen klarer Fjordman å skille mellom islam og muslimer: at det selvsagt finnes mange muslimer som er moderate, er noe annet enn å påstå at islam i seg selv er moderat. Det er islam ikke.
Fjordmann er derfor (med rette) kritisk til islam. Så er det ingen forbrytelse å gå lengre i sin islamkritikk enn det jeg gjør. Det er langt alvorligere at redaktører er så redde for å kritisere islam at de mentalt gjør i buksa bare med tanken.
Farlig tema
Jeg peker derfor ganske oppgitt og fortvilet på Aftenpostens Harald Stanghelle i en ny bok, essaysamlingen Ny vind over Norge. Det falt skudd mot en kollega av Stanghelle i København i februar i år, lederen av Trykkefrihedsselskabet Lars Hedegaard, tidligere redaktør av Information. Hedegaard er mest kjent for å omtale nettopp vår tids farligste tema, islam (kritisk, vel og merke). Det var nok derfor skuddene falt. Stanghelle presterte følgende: han skrev en helsides kommentar 7.februar som er alarmerende. Han åpnet kraftfullt slik: «Det er blitt farligere å ytre seg i de nordiske land. Vi ser en utvikling som inviterer til en selvsensur som kan sette oss flere tiår tilbake.»
Han avrunder slik: «Det handler om en kjede av trusler mot ytringer som hates. En kjede som må brytes før den strammes så hardt at vi blir et samfunn som sakte, men sikkert kommer til å oppleve et innskrenket ytringsrom. Da kan vi plutselig en dag våkne opp til et samfunn der det liberale tidsvinduet er lukket igjen.»
Frykten
Til NRK tre dager senere gikk Stanghelle et skritt videre: Det er bare «tilfeldig at ikke liv har gått tapt i Norden», grunnet «ekstremister som er villige til å ty til vold, i verste fall å drepe». Han håper ikke dette fører til at «vi demper oss»: «Men jeg tror det gjør det.»
Ikke ett eneste ord om islam eller islamisme. Ikke ett.
Denne frykten, denne unnlatelsessynden, er antakelig vårt tids største potensielle katastrofe, ikke at Fjordman får skrivestøtte.
Som Hedegaard nylig sa det: taper vi ytringsfriheten, er alt tapt.
PS. Jeg mener Bjørn Stærk kan ha et godt poeng når han kommenterer Sætres etterord slik på sin Facebook-status: ”Underlig og litt trist selvransakelse fra Simen Sætre. Virker som han først undervurderte Fjordman, og nå overvurderer hvor mye innflytelse han har.”