Politikk

Med terror på bakrommet

Nå har også tidligere redaktør av Nordlys kastet seg inn i kampen for å ødelegge regjeringsforhandlingene. Pensjonerte Ivan Kristoffersen, også tidligere statssekretær for Ap, går over alle anstendige grenser og definerer ABBs ideologi inn i den nye regjeringens bakrom: ABB ”er et produkt av høyrefløyens ideologi. Da er ’snikislamiseringen’ en hilsen til den nye regjering fra hatets ideologer i bakrommene.”

Ivan Kristoffersen er villig til å ty til koblinger man knapt har sett på trykk. Etter å ha definert høyrepopulistiske partier i Europa, og selvsagt Frp i Norge skriver han i en kronikk i dag følgende:

Ingen tvil om at høyrepopulistiske partier har fanget opp meninger og holdninger som lett kunne kommet på vidvanke hvis de ble tvunget til taushet, noen av dem tett opp til terrorisme.

Meninger i Frp ”tett opp til terrorisme”? Dette er ekstrem retorikk som burde diskvalifisere Kristoffersen fra den videre debatten.

hege_banner_rights_special_778x150

Utgangspunktet er altså islam. Som knappe tre prosent av befolkningen bekjenner seg til. Islam er altså med i regjeringsforhandlingene, og er hovedkortet valgets tapere nå mener de har mot et bredt borgerlig samarbeid?

Det er knapt til å tro. Snakker om hvilken makt islam gis/har tilranet seg.

Som kjent har Christian Tybring-Gjedde nektet å gå botsgang for media og politiske motstandere og be om unnskyldning for bruken av begrepet ”snikislamisering”. Det samme gjelder Siv Jensen. Men det Tybring-Gjedde det skytes på.

Mange mennesker som er kritiske til islam og innvandring, har i ettertid forsøkt å distansere seg fra tankegodset til massemorderen Anders Behring Breivik. De siste dagene er det Fremskrittspartiets tur enda en gang til å renvaske ideologien sin etter at utenlandske journalister satte likhetstegn mellom massemorderen og Framskrittspartiet ved inngangen til en borgerlig regjering under Erna Solberg. (…). Midt i den sårbare balansen mellom FrP på den ene KrF og Venstre på den annen, nektet Tybring-Gjedde å gi fra seg ordet «snikislamisering».

(…). For Tybring-Gjeddes ”snikislamiserting” er ingen vanlig betegnelse på en ’streng innvandringspolitikk’. Det er et sterk fryktbelastet ord som går langt i forsøkene på å ramme innvandrere og vanlige nordmenn, og kommer fra dypet av partiets sjel. Hva er da galt med at Fremskrittspartiet er et høyrepopulistisk parti som i sjela si er fiendtlig innstilt til folk med annen tro og kultur?

Altså blir motstand mot særkrav, som utestenging av muslimske jenter fra svømmeopplæring i skolen, fra fremtredende talspersoner for islam, til å være ”fiendtlig innstilt til folk med annen tro og kultur”. Logisk? Rettferdig?

Kristoffersen avleverer også Danmark en ekstrem-visitt: Danmark er ”… et av Europas mest innvandrerfiendtlige miljøer”. Ikke bli overrasket over at ekstrem-påstanden ikke belegges med statistikk. Da hadde den falt med et drønn. Folks bekymring for islams fremvekst ses i hele Vest-Europa  og den er ikke høyere i Danmark enn andre sentrale land som Tyskland, Frankrike eller Nederland.

Kristoffersen tilhører den snakkende klassen. Han tar ikke et realpolitisk tankegrep. Hele hensikten ser ikke ut til å være annet enn å tvangsideologisere Frp til noe helt annet enn hva partiet står for, antakelig med et brennende ønske om at ikke bare KrF og V takker for seg, men at Erna også synes ubehaget blir for stort.

Det agnet tviler jeg sterkt at Erna biter på. Hun er for garvet i politikken til ikke å kjenne lusa på gangen.

Og når Kristoffersen også prøver å trekke linje mellom Mao, Stalin og Frp (!) går det i kollbøtter nedover underrennet. Han peker på en ”ektefødt høyrepopulisme på vei inn i en norsk regjering”, og går så tilbake til ”populismen” på 1960-og 70-tallet: de venstreekstreme.

Blomsterbarn som kjempet for fred, kunne risikere å havne i selskap med Mao og Josef Stalin. Populismens tankegods var uten klare grenseganger. Med Mogens Glistrup i Danmark og Anders Lange i Norge kom høyrepopulismen opp som en front av forakt mot de sosialdemokratiske idyllene i begynnelsen av 1970-årene. Der startet kampen mot skattene, en politisk bevegelse som siden fikk et nytt overbygg med innvandringen. Den både rørte ved og ernærte seg på en folkelige misnøye med de fremmede kulturene i nabolaget.

Ingen tvil om at høyrepopulistiske partier har fanget opp meninger og holdninger som lett kunne kommet på vidvanke hvis de ble tvunget til taushet, noen av dem tett opp til terrorisme. Det er fullt lovlige partier. «Snikislamisering» er det Tybring-Gjedde mener om truslene fra islam, og hevder at han målbærer en innvandringspolitisk skrekkopplevelse på vegne av «vanlige folk».

Så skal Kristoffersen jammen gå løs på Troms Frp også, det vil si Per-Willy Amundsen, som skrev etter mitt skjønn en meget sober kronikk i Aftenposten i forfjor: Hvorfor jeg er kritisk til islam.  På mobbenettstedet twitter, der den ”pene” holder til i hopetall, ble det også nikket anerkjennende til kronikken, som får Kristoffersen til å hente frem både Saddam Hussein, Hosni Mubarak og Ratko Mladik, som bevis på at ”den vestlige sivilisasjonen” har lite å skryte av!

Hans kollega og politiske trosfelle Per-Willy Amundsen skrev i fjor en kronikk i Aftenposten «Hvorfor jeg er kritisk til islam» med en referanse til «den vestlige sivilisasjon» som han mente var overordnet alle andre kulturer og i særdeleshet islam, som hadde skylda for at mange land fremdeles var uland.

Med alle respekt for den vestlige sivilisasjon: Å omskrive historien er gammel stalinistisk heksekunst. I dag vet vi bedre fra ferske erfaringer både hjemme og ute. Ratko Mladik, den bosnisk serbiske massemorderen var jo ikke troende muslim. Det var jo heller ikke Hosni Mubarak som regjerte Egypt i 40 år og undertrykte de muslimske brødrene. De libyiske despoten Moammar Gaddafi var ikke frommere enn at han planla terrorhandlinger. Iraks diktator Saddam Hussein var heller ikke særlig religiøs. Vår tids despoter klarte å bombe sine land tilbake til steinalderen uten hjelp fra profeten og andre religiøse skikkelser.

For å knytte ”snikislamisering” til terror henter Kristoffersen frem ABB og Thomas Hylland-Eriksen, som kronikken avrundes med:

Anders Behring Breivik ble ikke dømt for sine meninger, men for sine groteske handlinger. I Norge har vi vært så opptatt av om massemorderen var sinnsyk eller strafferettslig tilregnelig. Da har vi glemt det som sosialantropologen Thomas Hylland-Eriksen poengterte i et intervju med Politiken: At drapsmannen er et produkt av høyrefløyens ideologi. Da er ”snikislamiseringen” en hilsen til den nye regjering fra hatets ideologer i bakrommene.

Jeg tror folk som Kristoffersen hadde hatt godt av opphold i land som sliter med ekstremisme i partipolitikken, som gjerne reflekteres på ”bakkenivået” – i folket. Gjerne i et islamsk land. Uansett; grovere insinueringer – uten å ende i rettslokalet – tror jeg man knapt kan fremsette.