Publisert i Klassekampen 03.09 2013. Gjengitt her med forfatternes tillatelse.
Faksimile fra Klassekampen
Per Sandberg, nestleder FrP
Per-Willy Amundsen, leder FrPs Bærekraftutvalg
Fremskrittspartiet har i alle år vært opptatt av å begrense innvandringen til Norge. Hvorfor? Fordi innvandringen må være økonomisk bærekraftig ellers vil det bli umulig å opprettholde velferdssamfunnet på sikt.
Innvandringens kostnader ble bekreftet av Brochmann-utvalget («Velferd og migrasjon», 2011) og i Statistisk sentralbyrå (SSB) sin rapport 15/2012. På bakgrunn av sistnevnte foretok Finansavisen ulike beregninger, som viste at for hver ikke-vestlig innvandrer som kommer til Norge, påtar staten seg i gjennomsnitt en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner. Da FrP nedsatte Bærekraftutvalget i april i år grep vi fatt i noen av disse beregningene, i tillegg til at vi bestilte inntektsregnskapet for de 20 største innvandrerlandene i Norge fra SSB.
Tallenes tale vitner om en innvandringspolitikk som har spilt fallitt. Og enda verre: De enorme beløpene som Norge i dag bruker på innvandring er ingen human politikk. Den favoriserer noen som får opphold i et høykostnadsland som Norge, penger som kunne ha vært benyttet til å hjelpe langt flere i deres nærområder. For hvor langt hadde vi kommet med for eksempel 319 472 millioner kroner?
Veksten i antall ikke-vestlige innvandrere i fjor var på 19.480 personer. Legger vi til grunn at hver av disse i gjennomsnitt koster 4,1 millioner i et livsløp og at det kommer like mange hvert år, gir det staten en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på i underkant av 79 868 millioner per år. Det betyr 15.811 kroner per år for hver enkelt av oss, liten som stor, ut fra et folketall på 5 051 275 personer (1.januar 2013).
På én stortingsperiode, altså fire år, øker de fremtidige kostnadsforpliktelsene, til hele 319 472 millioner. Det tilsvarer for eksempel 79 868 boliger til en stykkpris på fire millioner. Men hvor mange hus kunne ikke det bety i et land som for eksempel Etiopia?
Som følge av en innstramning av den ikke-vestlige innvandringen i tråd med FrPs politikk, blir statens innsparinger mektige. Reduseres den ikke-vestlige innvandringen til for eksempel 3.000 per år vil statens kostnadsforpliktelser reduseres med 55 milliarder per år og derav 221 milliarder per stortingsperiode.
Besparelsene på ett år tilsvarer om lag hele 2012-budsjettet til Samferdselsdepartementet (31 mrd) og Justisdepartementet (29 milliarder). I løpet av to stortingsperioder blir innsparingen 442 milliarder, som tilsvarer nesten halve statsbudsjettet for 2012 (1 006 milliarder).
Sysselsettingen er helt avgjørende for Norges økonomiske bærekraft. Dette fordi en velferdsstat forsørger de som er utenfor arbeidsmarkedet.
Et vanlig argument er at det «tar noe tid» før en innvandrer kommer seg i jobb, og kanskje særlig for en ikke-vestlig innvandrer som ikke er kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet. Bærekraftutvalget har derfor sett på sysselsettingen til etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere, ikke minst ut fra at snittkostnaden på 4,1 millioner er beregnet ut fra perfekt økonomisk integrering av etterkommerne.
I SSB-rapport 21/2012 fremkommer det at ikke-vestlige etterkommere har klart lavere sysselsettingsgrad enn øvrig befolkning, og forskjellen ser ut til å øke med alder. I aldersgruppen 30-34 år var sysselsettingsgraden blant øvrig befolkning 79 prosent, 65 prosent blant etterkommerne av ikke-vestlige. Det fremkommer også at ikke-vestlige etterkommere forbruker mer trygd enn øvrig befolkning.
Norske husholdninger betaler i snitt 218.000 kroner i skatt, innvandrere i snitt 125.000 kroner. Innad i innvandrerbefolkningen er forskjellene store. Husholdninger fra vestlige land betalte 202.000 kroner, hvilket er nesten like mye skatt som norske. Ikke-vestlige betalte 112.000 kroner. Husholdninger fra østeuropeiske EU-land betalte klart minst skatt, med 84.000 kroner per husholdning.
Forskjellene er store i utliknet skatt mellom enkeltland. For eksempel betalte husholdninger fra Storbritannia nesten seks ganger mer skatt enn husholdninger fra Somalia (286.000 versus 47.000 kroner). To av de største innvandringslandene, Polen og Litauen, er på bunn med henholdsvis 83.000 og 74.000 kroner innbetalt skatt.
Polakker og litauere betalte lite i skatt, men mottok også minst overføringer fra staten. Det samme for husholdninger fra Tyskland, Filippinene og Sverige. Husholdninger fra Irak, Kosovo, Somalia, Tyrkia, Pakistan og Afghanistan mottok høyest overføringer, fra ca. 203.000 til 175.000 kroner, som er langt over 50 prosent mer overføringer enn til norske.
Et bærekraftig samfunn innebærer at forholdet mellom innbetalte skatter og utbetalte overføringer må gå med et solid overskudd. Inntektsregnskapet går da også med et relativt solid overskudd på 106.000 kroner for norske husholdninger. Innvandrerhusholdninger samlet har 24.000 kroner i overskudd. Idet overføringer til alderspensjoner er holdt utenfor er et overskudd på kun 24.000 kroner ikke bærekraftig dersom dagens velferdsordninger skal kunne videreføres.
Fordelingen etter enkeltland viser enorme forskjeller. Blant de fem landene med høyest overskudd er britene suverent på topp med et overskudd på hele 218.000 kroner, dobbelt så mye som norske. Deretter følger våre nærmeste naboland som Danmark, Tyskland og Sverige. India er på femteplass, bare 15 prosent lavere enn for norske. Blant husholdningene med underskudd utgjør syv av åtte ikke-vestlige land. Husholdninger fra Afghanistan, Irak og Somalia gikk med mellom 91.000 og 143.000 kroner i underskudd. Det vil si at forskjellene mellom disse og norske husholdninger var på mellom 200.000 og 250.000 kroner per år. Dersom forskjellene videreføres på dette nivået i 10 år vil dette medfører ekstrakostnader i forhold til norske husholdninger på mellom 2 og 2,5 millioner kroner per husholdning.
Mens «de store pengene» forsvinner i rekordfart, så brukes valgkampen til å diskutere mikroskopiske beløp som knapt vil ha noen innvirkning på Norges fremtid. Da er det vel bare å ønske alle et godt valg den 9.september?