Politikk

Myten om EØS-avtalen

EØS-avtalen skaper stadig større problemer for Norge. Stortinget har i praksis gitt fra seg lovgivningsmyndigheten over næringslivet, skriver advokat Eirik H. Vinje, og hevder at rasjonaliteten bak en norsk EØS-utmeldelse utvilsomt vil bli forstått i Europa.

Publisert i VG 17.07.2013. Gjengitt her med forfatterens tillatelse. 

Av Eirik H. Vinje, advokat

Et pengesluk er åpnet ved at arbeidsinnvandrere med liten tilknytning til Norge får samme tilgang på velferdsytelser som nordmenn. Det er for eksempel mulig å få livsvarig norsk uføretrygd utbetalt i hjemlandet etter få års arbeidstid i Norge. En norsk uføretrygd er det mangedobbelte av vanlig lønn i de land som primært eksporterer arbeidskraft til Norge. For sykepenger er det nok med én dags ansettelse i Norge. Trygdemisbruk fra nordmenn medfører allerede enorme kostnader; antagelig har utlendinger generelt enda mindre andakt overfor den norske statskassen. Og trygdevesenets kontrollmuligheter i utlandet er høyst begrensede. Etter hvert som utnyttelsespotensialet blir kjent vil utgiftene kunne bidra til utradering av oljefondet som også skal forsørge stadig mer trygdede nordmenn, og enda mer trygdede innvandrere utenfor EØS.

Ankerfeste for næringslivet?

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Innenfor EØS har Norge liten mulighet til å endre regelverket fordi EU er bygd på et prinsipp om likebehandling av alle arbeidstagere. Vi kan derfor bli tvunget til å velge mellom EØS og en solid velferdsstat. Dette dilemmaet ble presentert i Brochmann-utvalgets rapport fra 2011, men har ikke ført til politisk debatt. Arbeiderpartiet sier at EØS-avtalen er et ankerfeste for norsk næringsliv, og at titusenvis av arbeidsplasser står i fare dersom avtalen bortfaller. Høyre har omtrent samme retorikk. Debattstopperen er altså at norsk næringsliv trenger EØS. Men er det sant?

I Sejersted-utvalgets Europautredning fra 2012 er en hovedkonklusjon at det har vært svært positiv utvikling i norsk økonomi siden 1994 da EØS-avtalen ble inngått. At hendelse A skjer før B, betyr imidlertid ikke at A har forårsaket B. På et litt mer bortgjemt sted i utredningen (pkt. 14.8.2) innrømmer også utvalget at sammenligning med Sveits (som ikke er med i EØS) tilsier at Norge ville hatt samme utvikling ved å stå utenfor. Europautredningen dokumenterer ingen positiv nettoeffekt av EØS, og utvalget erkjenner at Norges økonomiske suksess primært er oljedrevet.

De fire frihetene

Kjernen i EU- og EØS-samarbeidet er fri flyt av arbeidskraft, tjenester, kapital og varer innen EØS-området, de såkalte fire friheter. Disse frihetene har to sider:

For det første en innførselsidé ved at har Norge plikt til å ta imot varer, tjenester, kapital og arbeidskraft fra EU. Og Norge trenger varer, tjenester, og for så vidt også arbeidskraft. Det er imidlertid viktig å merke seg at Norge ikke trenger noen avtale for importens del. EU har selvsagt ingen begrensninger på sin eksport ut av fellesskapet. Norge har imidlertid gjennom EØS-avtalen forpliktet seg til fri import i henhold til EUs regelverk. Derfor er det f.eks. ikke adgang til å gi norske borgere bedre trygdevern, strengere regler om datalagring eller favorisere kommunale kraftverk eller statlig postvesen. Dersom Norge ikke hadde vært EØS-medlem, kunne vi hatt samme import fra EU, men selv bestemt vilkårene.

For det annet har de fire friheter en utførselsidé ved at Norge har fri rett til å eksportere varer, tjenester, kapital og arbeidskraft til EØS. Og det er eventuelt Norges eksport til EU som må begrunne EØS-medlemskapet.

Marginal betydning

Eksport av norsk arbeidskraft og tjenester til EU er marginal, og vil være det i all overskuelig fremtid. Det norske lønnsnivået ligger skyhøyt over et Europa preget av industridød og arbeidsledighet. De nordmenn som reiser ut er noen få høyutdannede eksperter. Men slike folk ville uansett sluppet inn i EU på lik linje med høyspesialiserte amerikanere og kinesere.

En tradisjonelt viktig norsk næring er skipsfart. Shipping er stort sett underlagt et globalt frimarked, og fartøyene ofte er registrert utenfor EØS-området. Avtalen har marginal betydning for denne bransjen.

EØS-avtalen har heller ingen betydning for norsk kapitalflyt til EU. Et kapitalhungrig EU slipper inn det meste av utenlandske investeringer uten noen spesiell avtale. Ved vurdering av EØS-avtalens fordeler, kan vi altså i praksis se bort fra all import, samt eksport av arbeidskraft, tjenester og kapital. Norges EØS-medlemskap må dermed eventuelt begrunnes i vareeksporten.

Råvareeksport

Norge lever i stor utstrekning av råvarer som olje, gass, aluminium og kraft som selges til global markedspris. Med en global markedspris blir importrestriksjoner irrelevant for selger. Dersom EU legger toll på norsk olje, er det i så fall kjøperne i EU som betaler tollen – ikke Statoil. Fiskerieksport er sentral for norsk økonomi, men er unntatt EØS-avtalen. EU truer derfor ofte med straffetoll og andre tiltak mot norsk fiskeeksport. Men på grunn av EØS-avtalen har Norge liten mulighet til mottiltak siden vår import fra EU stort sett er låst opp av EØS.

Den totale eksporten fra Norge til EU var i 2011 på ca. 720 milliarder kroner, hvorav 85 prosent er varer som Norge får solgt uavhengig av EØS, enten fordi det er ettertraktede råvarer (olje, gass, metall, etc.) eller varer som er faller utenom avtalen (sjømat). Det er altså kun for den resterende eksporten på maksimalt 100 milliarder at EØS-avtalen eventuelt har effekt; om lag ni prosent av norsk totaleksport. Og det er ikke slik at denne eksporten bortfaller uten EØS-medlemskap. USA, Kina og Japan selger enorme varemengder til EU uten å være medlem. Dessuten har norsk vareeksport omfattende beskyttelse gjennom WTO-samarbeidet. EU eksporterer på sin side varer for 320 milliarder kroner til Norge, og har ingen interesse av en handelskrig. Og Sejersted-utvalgets sammenligning med Sveits tyder altså på at norsk eksport til EU ville vært den samme med en vanlig frihandelsavtale.

Vil bli forstått

Et fortsatt medlemskap i EØS kan medføre store skatteøkninger for å finansiere økte trygdekostnader. Den skattebyrden vil direkte eller indirekte måtte bæres av norsk næringsliv. Skattenivået er ekstremt mye viktigere for norske bedrifter enn litt ekstra byråkrati og heft ved et stadig minkende salg av stresslesstoler og cellulose til kontinentet. Antagelig er derfor også næringslivet tjent med å slippe EØS.

Det er i dag stadig større motvilje mot EU i alle medlemsland. Flere land kan tenkes å melde seg ut, og unionen kan etter hvert bli reformert til et løst samarbeid. Rasjonaliteten bak en norsk EØS-utmeldelse vil utvilsomt bli forstått i Europa, og vil definitivt ikke bli sett på som noen slags krigserklæring. Norge vil deretter kunne samarbeide og inngå avtaler med EU når vi finner det formålstjenlig. Som verdens rikeste land med rikdom basert på råvarer, stiller vi med usedvanlig gode forhandlingskort overfor et kriserammet EU med stadig mindre verdensøkonomisk betydning.