Forskjellsbehandling og diskriminering

Kjærlighet gjør ikke blind

Øyvind Benestad er i Aftenposten 20.06.13 igjen ute etter å frata homofile eller andre som ikke selv kan få barn muligheten til å bli foreldre, om så på andre mer utradisjonelle vis. Som eldste sønn av fremragende adoptivforeldre og bror til to yngre adopterte, er tiden overmoden for å se nærmere på Benestads (og hans ikke ukjente våpendrager, N. K. Monsens) forsøk på å reversere utviklingen og redusere «ikke-biologiske» foreldres innsats.

(Rune Vik-Hansen er filosof)

Benestad: ”Går det an å mene at ekteskapet er for mann og kvinne og at barn har rett til sine egne foreldre—uten å stemples som homofob, middelaldersk og intolerant mørkemann?» 

Joda, det lar seg nok mene, men «argumentene» er fortsatt ugyldige og all den tid dette er religiøse forestillinger, skal godt gjøres å unngå merkelappene. 

hege_banner_rights_special_778x150

«Er den biologiske faren irrelevant?» spør Benestad. Hvilke andre typer fedre finnes? Syntetiske? Fedre er biologiske enten farskapet oppstår tradisjonelt eller som donorer. For det andre, hva betyr «sine egne»? Tenker Benestad juridisk eller biologisk? Benestad oppsummerer sin posisjon i tre punkter eller premisser: 

«Skepsisen mot ideologien som ligger til grunn for lovendringene i 2008 er stor i deler av det norske folk. Skepsisen bunner primært i tre punkter som mange anser for fundamentale:

  1. Relasjonen mellom mor, far og felles barn er unik og står i en særstilling.
  2. Ekteskapet er pr. definisjon en institusjon for mann og kvinne.
  3. Staten går utover sitt mandat når den legger forholdene til rette for at barn blir fratatt sin naturgitte rett til å kjenne både sin mor og sin far.»

Først: at «mange tenker slik» er argument ut fra autoritet og betyr ikke at tenkingen er korrekt. Snarere kan innvendes at jo flere kokker, desto mer søl. F.eks. vedtok Russlands nasjonalforsamling nylig en lov som forbyr adopsjon av foreldreløse barn både til par av samme kjønn og til enslige. Uten begrunnelse eller ytterligere utdypning hevder Benestad at mor-far-barn relasjonen er unik. Hva er unikt? Kjønnskonstellasjonen (mann + kvinne) eller omsorgsrollen begge kjønn fyller? Imidlertid viser eksempler fra dyreverdenen at denne relasjonen nok ikke er så unik som Benestad gjerne vil ha det til. Hva med hannsvanen som overtok omsorgsrollen da den rugende svanemor mistet maken sin? Eller når tispe eller hann-hund overtar omsorgen for tigerunger eller kattunger, helt uanfektet av legning, kjønn, art eller opprinnelse. Det er ingen grunn til å anta mennesket er vesensforskjellig fra andre arter i så måte, men i motsetning til andre arter har mennesket lett for å få fikse ideer. 

Legning og kjønn er kun to aspekter ved et menneskes biologi og hvordan eller hvorfor skulle akkurat disse to være relevante for omsorgsevnen, noe Benestad fortsatt har til gode å vise. Det kan med tyngde argumenteres for at heterofile påfører barn mesteparten av elendigheten de utsettes for uten at noen snakker om en mulig sammenheng mellom preferanse, kjønn, foreldreskapets opprinnelse og elendigheten. Barn er mer opptatt av god omsorg fremfor foreldres kjønn, preferanser eller opprinnelse hvor forskning viser at barn av homofile ikke er mindre lykkelige eller tilfredse enn barn av heterofile hvor ingen hittil har påvist en mulig sammenheng mellom legning, kjønn og foreldreskapets opprinnelse og evne til å oppdra barn.   

Å hevde at ekteskapet ikke er diskriminerende eller i strid med menneskerettighetene fordi Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) erklærer at «EMK ikke forplikter noen stat til å utvide retten til ekteskap til å omfatte par av samme kjønn», er ren formalisme og viser kun at EMD trenger å utvide perspektivet og horisonten. Bestemmelsen er diskriminerende fordi homofile oppfattes og behandles som annenrangs mennesker uten de samme rettigheter som heterofile. Med hvilken begrunnelse nekter EMD homofile å gifte seg på like fot med heterofile?  

Allerede Immanuel Kant (1724-1804) lærte oss forskjellen mellom analytiske og syntetiske dommer og ingenting ved begrepet «ekteskap» per se tilsier eksklusjon av homofile. Ideen om legningens og kjønnets relevans må derfor komme annetstedsfra. Poenget er at vi fint kan benekte at ekteskap kun er for heterofile uten at vi havner i en selvmotsigelse, slik vi f. eks ville om vi benektet at ungkarer er ugifte. All den tid ekteskapet mellom mann og kvinne hevdes innstiftet av Gud, synes på sin plass å minne om at med mindre den allmektige kan redegjøre for hvorfor ekteskapet skulle være forbeholdt heterofile, vil dennes vilje synes heller vilkårlig. Hvorfor, med hvilken begrunnelse, skulle den allmektige ville akkurat dette og ikke noe annet? Benestad ser ut til å overse at forestillingen om ekteskapet oppstod i en helt annen tid og derfor er moden for revidering i lys av økt viten og kunnskap.  

Til Benestad (og Monsens) mulige skuffelse, demret det omsider for Alan Chambers, tidligere leder av USAs nå nedlagte ledende anti-homokirke, at homofili verken lar seg kurere eller skal helbredes og at homofile ikke er mindre egnet som foreldre enn heterofile: «Jeg er lei meg for at jeg, som kjenner noen av dere gå godt, ikke gikk ut offentlig og delte at homofile og lesbiske kan være akkurat like fantastiske foreldre som heterofile.» Og var ikke det nok, har USAs høyesterett nå bestemt at gifte par av samme kjønn skal ha samme føderale rettigheter som andre gifte par i USA. Domstolen satte til side en lov som begrenser definisjonen av ekteskap til kun å være mellom kvinner og menn. 

Debatten om homofilt ekte- og foreldreskap preges av en del sære forestillinger om naturen hvor f.eks. Monsen i forordet til sin bok. Kampen om Ekteskapet og barnet, uttaler at ”politikere bør og skal ikke gi lover som strider mot naturen.” Nærliggende er å minne Benestad, og Monsen, om at det ikke er sikkert at naturens orden er moralsk i orden, hvilket i denne sammenheng betyr at homofile utmerket kan bli gode ektefeller og foreldre selvom de ikke kan få barn med hverandre. Begge synes å bruke begrepet «biologi» normativt og forveksler tilsynelatende er med bør, for når ble naturen selv mal for moral? At noe er «naturlig» gjør det ikke «riktig.» (En forveksling vi ser ikke bare i denne sammenheng.) 

Vi lever i en kultur besatt av seksualitet som ubønnhørlig slår ut i forkvaklede idealer hvor spørsmålet om kjønnsnøytralt ekteskap, dypest sett kan sies å grunne i Kants spørsmål: ”Was ist Mensch?” hvor legning og kjønn imidlertid kun er to aspekter og det finnes intet vitenskapelig belegg for å anta at homofile er vesensforskjellige (dvs. etisk irrelevante) fra heterofile og således mindre egnet eller skikket som ektefeller eller oppdragere.  

Benestad (og Monsens) dogmatikk sementerer og viderefører religiøst betingede fordommer om samlivet i et stadig mer komplekst samfunn. Begge argumenterer som om utviklingen eller samfunnet står stille mens både mennesker og institusjoner kontinuerlig utvikler seg og samlivsformer ubønnhørlig følger etter. I dagens samfunn hvor barn og unge må forholde seg til foreldre av alle (!) kjønn, er foreldres kjønn, legning og opprinnelse deres minste problem. Tiden er derfor mer enn moden for å anerkjenne mennesket for dets udelelige essens, ånd og verdi enn for dets mer eller mindre tilfeldige fysiske manifestasjoner. Fordi det er tilfeldig hvem som blir homofil, lesbisk eller enslig, synes urimelig at naturens krumspring og lunefullhet skulle frata disse muligheten til å bli foreldre.

Uten å snakke på vegne av våre søsken, eller andre adopterte, kan vi ikke for egen del si at vi har følt noe behov for å kjenne vårt biologiske opphav. Biologisk far er ukjent, mens biologisk mor enten ikke kunne eller ønsket ha oss, så adopsjon syntes som et godt alternativ. Hvem vet hvordan det ellers kunne gått? Det kunne selvsagt være spennende og fascinerende å kjenne sitt opphav, men hva gjelder omsorg og oppdragelse er det irrelevant, fordi våre foreldre, som jo ikke bare tok oss alle til seg, men reiste «halve verden rundt», for så å gjøre en utmerket jobb selv om (tiltross for J) at vi ikke er «deres egne», som det jo heter, og ingenting tyder på at våre foreldre er mindre glad i sine adopterte enn sin norskfødte datter.  

”Kjærlighet gjør blind” sies det, men ikke i samfunn bygget rundt heterofili hvor denne kjærligheten er svært så betinget, ikke fordi den er mer verdifull eller ærbar enn homofil kjærlighet, men fordi den altfor lenge har fått stå uimotsagt og i fordomsfull uvitenhet grunnløst er opphøyd til normalitet og hva som er ”naturlig.”